Vil tilbake til stedet hvor hun holdt på å fryse i hjel

I september var Monika Nyqvist og hennes venninne nær ved å fryse i hjel ved Fiskåhøgda. Hun forteller at hun ønsker å dra tilbake til dette stedet på en finværsdag for å få et annet perspektiv.

– Jeg vil veldig gjerne dra tilbake til dette stedet på en solskinnsdag og sette meg ned ved bekken for å kjenne på hvordan dette stedet egentlig er. Det vil nok gi et helt annet perspektiv å få sitte i solskinn på det stedet der vi holdt på å fryse i hjel, sier Monika Nyqvist til Selbyggen et halvt år etter.

Les historien om den dramatiske redningsaksjonen her.

Les om Fjellredningen i Tydal sitt arbeid her.

Fikk selv oppleve hypotermi

Monika jobber som instruktør i Räddningstjänsten i Karlstadregionen, der hun også er deltidsbrannmann. Der hender det hun underviser om hypotermi, altså nedsatt kroppstemperatur, noe som også kan oppstå i forbindelse med trafikkulykker.

– Det er litt merkelig å stå og lære brannmenn om hypotermi og nedkjøling i kroppen, når dette er noe jeg har opplevd selv, sier Monika.

Den natta da Monika og venninnen var savna, trodde Monika at hun så fyrverkeri på himmelen. Men venninnen Anna kunne ikke se det.

– Min hjerne spilte nok meg et større puss enn hva Anna sin hjerne gjorde, sier Monika.

Tida etterpå

De første nettene etter hendelsen var det vanskelig å få sove. All skjelvinga gjorde at kroppen verket i dagevis etterpå.

Hun har stilt seg selv mange spørsmål i etterkant. Hvor mye lenger hadde kroppen maktet å holde ut? Hun kjenner at hun ikke riktig er den samme personen som hun var før.

– Det er rart å si, men man blir også takknemlig for å få oppleve noe slikt. Man tenker litt annerledes når man vet hvor fort ting i livet kan endre seg, sier Monika og legger til:

– Jeg er ikke blitt redd for å vandre i fjellene etter denne hendelsen, men respekt for været må man ha. Og så har jeg erfart hvor avgjørende det er å ha med seg riktig klær og utstyr. Selv om sola skinner når turen starter, kan været endre seg raskt. Vi hadde med oss bra utstyr, men vi kommer nok aldri til å gå på lengre fjellturer uten å ha med oss plastposer som vi kan ha på føttene og en ekstra GPS i tilfelle noe uforutsett skulle dukke opp.

Fint å være to

– Var det på noe tidspunkt at dere tenkte at dere aldri ville bli funnet igjen?

– Det som var fint med å være to var at om den ene mista motet ble man oppmuntra av den andre til å holde ut en time til. Vi bestemte oss for å ikke se på klokka. Da vi trodde det begynte å bli morgen, valgte vi å se på klokka likevel. Vi ble svært skuffa da den bare var 04. Det var aldri slik at vi tenkte at dette ikke ville gå bra. Jeg begynte faktisk å fundere på praktiske spørsmål som hvordan levere bilnøklene til Hanna, som var på Sylstasjonen, sier Monika.

Monika kjenner på en stor takknemlighet til mannskapet i Fjellredningen som fant dem igjen.

– Jeg husker ikke hva de sa, men det var så stor lykke å se dem. Jeg er sikker på at jeg kan kjenne igjen ansiktene deres blant tusen mennesker, sier Monika.