Natt til 10. september 2020 pågikk en dramatisk leteaksjon i Sylane. To svenske kvinner hadde ikke kommet tilbake til Sylstasjonen etter en topptur til Storsylen. Dette er historien om hva som skjedde, sett gjennom øynene til redningsmannskapet fra Tydal og en av dem som var savnet.
På morgenen 9. september våkner Monika Nyqvist opp på Sylarna fjällstation (ofte kalt Sylstasjonen i Norge). Hun er på en flere dagers fjellvandring sammen med venninnene Anna og Hanna. De hadde starta på Storulvån Fjällstation, gått til Blåhammarens fjällstation og deretter til Sylarna fjällstation.
Turen har de planlagt i lang tid. De tre venninnene er erfarne fjellvandrere som er vant til å være ute i all slags vær. Monika jobber dessuten som instruktør i Räddningstjänsten i Karlstadregionen.
Når Monika våkner opp denne morgenen på Sylstasjonen er været litt uklart, men sola skinner innimellom. Målet for turen denne dagen er selveste Storsylen. Monika har tatt ut koordinatene til toppen på kompasset sitt, mens Hanna har tatt ut koordinatene tilbake til fjellstasjonen. De spiser frokost, smører matpakker og legger ekstra klær og regntøy i sekkene sine. Mobilen til Monika er 100 prosent ladet. Hun vurderer om hun skal bruke staver eller ikke. Hun velger stavene.
Mot toppen av Storsylen
Klokken 09.45 legger de ut på vandring fra Sylstasjonen. Turen til Storsylen er ca. 11 kilometer én veg og veldig bratt. De tre venninnene synes det er magisk vakkert i fjellet. De kjenner at det å få være ute i naturen fyller kroppen med positiv energi og endorfiner. På vegen møter de flere andre turfolk. Været er flott, og luene havner fort ned i sekkene. Markeringene langs stien er ikke så tydelige, men de tre venninnene har studert ruta nøye. Dessuten har en av dem med seg kart.
Oppe på fjelltoppen Pyramiden får de fri utsikt mot målet for turen. De ser at toppen av Storsylen er pakket inn i tåke, nesten som den har på seg ei tjukk lue.
De står og betrakter utsikten mens de drikker vann og spiser litt nøtteblanding. En mann som er på tur ned fra Storsylen stopper og prater med dem. Han forteller at han gikk opp litt lenger nord enn der de står nå. Der er det ikke like bratt. Kanskje er det lurt å velge den ruta når de skal ned igjen.
Hanna sier hun vil gi seg på Pyramiden, og hun vil ikke gå opp på Storsylen. Monika og Anna spør om hun vil vente på Pyramiden til de er kommet ned fra Syltoppen, men det blåser en del og det vil bli kaldt å vente. De møter to andre fjellvandrere, som også velger å avbryte turen her. Dermed slår Hanna følge med dem tilbake til Sylstasjonen, mens Monika og Anna fortsetter mot Syltoppen. De tenker ikke over at de ikke har kart og powerbank med seg. Det er ikke noe problem å se hvor de skal gå, og mobiltelefonene er 90 prosent fulladet.
Monika og Anna fortsetter. Stien opp mot Syltoppen er bratt og steinete. De møter et par som er på veg ned fra toppen, og også de forteller at de har gått opp lenger nord. Der var det ikke like bratt.
Etter en stund har Monika og Anna endelig nådd toppen. Utsikten fra Storsylen er magisk. Norge i vest, Sverige i øst. De kjenner seg stolte og feirer bestigelsen med brødskiver og blåbærsuppe. Det blåser kraftig. Dessuten har det begynt å snø.
Overrasket av væromslag
De begynner nedstigningen. Været blir fort dårligere. For litt siden var det sol og klart vær, og de kunne se uendelige vidder. Men nå er det snøbyger, tåke og kraftig vind. De fjellvante venninnene er ikke bekymret og synes det er fantastisk å oppleve hvor fort været kan endre seg.
De velger å gå lenger nord, slik de ble rådet. De møter en ny topp som de må bestige. De fortsetter. Vinden er kald, og mobilene går etter hvert tom for strøm. Batteriene varer ikke lenge under slike forhold. Men det gjør ingenting, for de mangler bare 4 kilometer så er de framme ved Sylstasjonen igjen. Der kan de ta en varm dusj og spise en god middag – tror de. De er ganske våte, men fortsatt varme.
Monika ser på klokka si at de har gått 7,7 kilometer. Hun slår av klokka si, og her slutter de digitale sporene.
De kommer ned i en dal, men de kjenner seg ikke igjen. De går opp på neste topp og ser ned i neste dal, men heller ikke der greier de å orientere seg. Fortsatt er det mye vind og snøbyger. Ingen andre fjellvandrere er å se. Monika henter fram kompasset, som er innstilt med koordinatene fra Sylstasjonen til Storsylen. Kanskje kan de komme på rett spor om de går motsatt av hva kompasset viser.
De bytter til regntøy. Luene og vottene er våte, men de beholder dem på. De følger en bekk nedstrøms, men de kjenner fortsatt ikke igjen seg. De bestemmer seg for å gå opp i høyden igjen, for dersom noen har begynt å lete etter dem, er det jo oppe i høyden det er størst sjanse for å bli sett. Men vinden blåser bare kraftigere og kraftigere jo høyere opp de kommer. De går ned igjen og prøver å følge kompasset. Hver gang de kommer opp på et nytt høydedrag, håper de at de skal få øye på en turistled, en skuterled, kraftmaster eller – best av alt – Sylstasjonen. Men de finner ingen referanser de kan følge. De ser noe som ligner på en liten låve. Men nei, det er bare en stor stein.
Det begynner å skumre. Monika og Anna innser etter hvert at de må være ute i den kalde natta. De søker ly ved en stein. Buldringa fra bekken like ved gjør det vanskelig å høre om noen skulle rope på dem. Men de er våte og kalde, og de må ha ly for vinden. De setter seg ikke ned, det kan være farlig. Det blir mørkere og mørkere. De står og gynger i ly av steinen. Beina begynner å skjelve. Monika sier til Anna: «Jag är rädd». «Det är jag med,» svarer Anna. Men noen må jo komme og hjelpe dem.
Alarmen går i Tydal
Klokka 01.14 går alarmen for Fjellredningen i Tydal. Operativ leder Trond Helge Rønning blir oppringt av politiet med beskjed om at to svenske kvinner er meldt savnet. De er ikke kommet tilbake til Sylstasjonen etter en tur til Storsylen. Redningsaksjonen er allerede i gang på svensk side, og politiets operasjonssentral ber Fjellredningsgruppa i Tydal rykke ut og bistå. Kanskje har de savnede gått seg vill og havnet på norsk side av grensen. Trond Helge kontakter mannskapet sitt og kaller dem ut på oppdrag.
18 minutter etter at Trond Helge har fått alarmen, forlater Lars Østby Nilsen og Flemming Lunden bygda med hver sin ATV på bilhengeren. De kjører til Sankåvika ved Esandsjøen. Der setter de seg på ATVene og kjører på nordsida av sjøen og østover mot Sverige.
Trond Helge Rønning og Odd Ivar Ekker drar til Nedalshytta der Fjellredningstjenesten sammen med politiet koordinerer aksjonen. Dit kommer også Tor Morten Welve og Kenneth Rønning Fossum fra Fjellredningen i Tydal. Røde Kors fra Stjørdal ankommer også Nedalshytta omtrent samtidig.
Mannskapet fra Fjellredningen kommer fram til tre alternativ til hvor de mener det er størst sjanse for at de savnede befinner seg:
Alternativ 1: De har gått seg vill på veg ned fra Storsylen og befinner seg dermed i området mellom Storsylen og Sylstasjonen.
Alternativ 2: De har tatt feil av retningen ned fra Storsylen og gått nedover mot Syltjønna på norsk side. Dette er en teoretisk mulighet og ikke den mest sannsynlige, særlig fordi det er bratt terreng og nysnø.
Alternativ 3: De har tatt feil av retningen og gått nordover.
De blir enige med politiet om å først sjekke ut disse tre områdene. Svenske fjellreddere som er på veg fra Storulvån til Sylstasjonen skal sjekke det første alternativet, mens Tor Morten og Kenneth får følge av gruppa fra Røde Kors og drar mot Syltjønna på ATVer.
Samtidig er Lars og Flemming allerede på veg for å undersøke alternativ 3. De tar seg fram på hver sin ATV. Det er mørkt. Det snør. Det blåser kraftig. Ca. 19 sekundmeter. Gradestokken ligger på litt under null. Sikten er svært dårlig.
I drømmenes verden
Monika og Anna sitter i ly av steinen. De har vært nødt til å sette seg, for beina deres skjelver så fryktelig. Ryggsekkene hjelper dem med å holde varmen på ryggen. De har lagt ut en refleksvest, et oransje regnskydd og Monikas gjennomvåte rosa trøye. De sterke fargene kan kanskje være til hjelp når helikopteret kommer. For det kommer vel sikkert et helikopter om morgenen når det blir lyst og klart.
De tenker på Hanna. Hun må sikkert være svært bekymret der hun er på Sylstasjonen og venter. Monika og Anna forteller hverandre historier fra livene deres. De ler og feller noen tårer. Det er så fint å få tankene over på noe annet noen korte øyeblikk. Noen ganger høres det ut som om et helikopter nærmer seg, men det er bare bekken som buldrer så høyt.
Flere ganger må Monika og Anna koste vekk snø fra de fargesterke plaggene de har lagt ut. De bestemmer seg for å ikke se på klokka. Det kan ta motet fra dem. De blir også enige om at de ikke får lov til å sove. «Anna, ANNA, ANNA! Du sover inte?» «Ja, nej, det gör jag inte.» «Monika, MONIKA, MONIKA! Du sover inte?» «Ja, nej, det gör jag inte.» Når den ene sier at hun ikke klarer mer, svarer den andre: «En timme till. Det fixar vi. Tilsammans.»
Monika ser fyrverkeri på himmelen. Røde, gullfargede, sølvargede. Er det redningsmannskapet som er på veg? «Titta,» sier Monika, men Anna ser ingen raketter. De prøver å holde hverandre våkne, men iblant glir de inn i drømmenes verden. Det er vakre og fine drømmer. Monika har krampe og ukontrollerbare ristninger. Noen ganger vil kroppen hyperventilere, andre ganger er pusten svært tung. Monika spør Anna hvor mange fingre hun har. Anna teller til 10. «Hur många tår har du?» 10 der også. De fantaserer om at det kommer noen reinsdyr som de kan varme seg på og som kan vise dem vegen helt fram til Sylstasjonen.
De sitter og stirrer ut i vinden og snøen. Monika sier: «Jag älskar snö, men just nu vill jag att det slutar.» Anna er enig. Monika har ei sjokoladeplate i den ene lomma. Anna fisker den opp og spør Monika om hun vil ha, men Monika takker nei. Anna insisterer og legger en bit i munnen hennes. Det er vanskelig å svelge, men samtidig synes Monika det er godt å få litt energi.
Monika kjenner at kroppen rister ukontrollert. Hun kjenner at det begynner å bli kaldt rundt hjertet. Ved bekken kan hun se moren sin som døde i 2016, en kollega som døde i august 2020 og hunden hennes som døde i 2019. Men Monika sier til dem at hun ikke vil følge etter. De lokker med vakre, hvite fyrverkeri. Hunden hennes, Tage, sitter med ryggen mot henne, som om den er klar til å gå dersom hun følger etter. Men Monika sier hun vil være igjen.
Monika trekker haken inn mot halsen og puster ned i jakken. Det er deilig, men det blir straks fuktig, så hun må komme ut og puste inn den kalde lufta igjen.
Nå har de ventet lenge. Det må vel snart begynne å bli lyst nå. De bestemmer seg for å se på klokka. Den viser bare 03.58. Skuffelsen er stor. De trøster hverandre med at helikopteret kommer sikkert i 06-tida. For det må jo komme et helikopter. Det må jo det.
Uhell med ATVen
Lars og Flemming kjører videre. Snøen pisker dem i ansiktene. De er på veg sørover mot Fiskåhøgda, som ligger på svenskegrensa øst for Esandsjøen. Selv om de kjenner området godt, er de avhengig av hjelpen de får fra GPSen. Det er mye vind og snø, og det er fortsatt mørkt. Forholdene gjør det svært krevende å kjøre. Flemming er uheldig og punkterer høyre bakhjul. Men de må fortsette. De har ingen tid å miste, og Flemming setter seg på med Lars.
Det skulle vise seg at dette uhellet faktisk ble en fordel. Fra passasjerplass får Flemming et mye bedre overblikk over området og slipper å fokusere på kjøringa i det ulendte terrenget.
Et lys
Monika og Anna håper at helikopteret snart kommer, slik at de kan fraktes til sykehuset i Åre. Midt i utmattelsen begynner Monika å tenke på bilnøklene sine. De ligger i sekken hennes, og Hanna er jo på Sylstasjonen. Bilen står parkert ved Storulvån. Hvordan skal Hanna få tak i nøklene når de har havnet på sykehuset? Monika tenker at hun kan sende bilnøklene med taxi fra Åre. Da kan Hanna få nøklene når hun kommer fram til Storulvån, og så kan hun kjøre til sykehuset og hente Monika og Anna der.
Ved 06-tida er det fortsatt ingen fri sikt. Det føles som om det aldri blir lysere. Det snør og blåser like kraftig som før. Monika og Anna begynner å innse at det ikke vil komme noe helikopter. Hva gjør de om ingen kommer? De kjenner at de knapt kan gå. Kroppene er helt utslitte etter all skjelvinga gjennom hele natta. De spiser to egg som de har i ryggsekken. De fryser, er trøtte og energien tar slutt.
Et lys. De får øye på et lys. De roper. Lyset kommer nærmere! Motordunder. Redningen er på veg!
Gjennom snøbygene og blåsten kommer Lars kjørende med Flemming som passasjer. Monika og Anna vifter med refleksvesten og det oransje regnskyddet. Det er Flemming som får øye på dem først. Som passasjer har han et visst overblikk gjennom snøbygene, mens Lars konsentrerer seg om kjøringa. De blinker med lysene på ATVen. Monika og Anna forstår at de er funnet. De gråter, ler og klemmer hverandre. Klokka er nå rundt 07 om morgenen.
Lars og Flemming har med tørre klær til dem. Skikkelige varme vinterklær som skuterbukser og -jakker. De gir dem streng beskjed om at de må gå opp og ned en bakke, slik at de får i gang blodsirkulasjonen. Deretter setter alle fire seg på ATVen, og legger i veg mot Sylstasjonen.
Framme ved Sylstasjonen
Det tar omtrent halvannen time å kjøre. Når de kommer fram, møter de den svenske fjellredningsgruppa. De møter også Hanna, og det var godt å se henne igjen. Det var hun som hadde meldt dem savna. Da hun hadde blitt engstelig for dem varsla hun resepsjonen, men de sa først at fjellvandrere ofte tok noen ekstra avstikkere og kunne bruke lengre tid enn planlagt. Da det hadde blitt mørkt, og Monika og Anna fortsatt ikke var kommet tilbake, slo de alarm.
Monika og Anna tar en varm og etterlengtet dusj. Det er så godt å få varme i kroppen igjen. Etter dusjen har de et møte med den norske og svenske fjellredningstjenesten. De ser på et kart og oppdager at de hadde gått i feil retning under nedstigningen fra Storsylen. Der de skulle ha tatt til venstre og gått østover ned i Slottsdalen og mot Sylstasjonen, hadde de fortsatt nordover og havnet ved Fiskåhøgda, der de ble funnet på svensk side av grensen.
Lars og Flemming forteller om det de hadde gjort etter at de fikk alarmen. Det gjør også den svenske fjellredningsgruppa, som hadde kjørt med ATV fra Storulvån i 02-tida på natta. De var framme ved Sylstasjonen omtrent samtidig som Lars, Flemming, Monika og Anna kom dit.
Monika og Anna er takknemlige for alt Hanna hadde ordna med. Hun hadde fungert som en kontaktsentral for de pårørende, og da Monika og Anna endelig kom tilbake, hadde hun tatt hånd om de våte klærne og utstyret deres.
Og Monika og Anna er selvsagt svært takknemlige for innsatsen til Fjellredningen i Tydal. Hadde det ikke vært for at Lars og Flemming hadde funnet dem, ville det ha gått galt. Lars og Flemming hadde reddet livene deres.
Etterpå får Monika, Anna og Hanna sitte på med den svenske fjellredningsgruppa til Storulvån, der bilen står parkert. Det kjennes uvirkelig å forlate den verdenen hvor det har hendt så mye. Nå skal de tilbake til hverdagen. På bilturen hjemover til Värmland snakker de om alt som har hendt. Det blir både tårer og latter. Monika kjenner at det er et sterkt bånd mellom henne og hennes «eventyrsøstre».
Trykk på illustrasjonen for å få den større:
Denne illustrasjonen viser hvor Monika og Anna gikk. De starta ved Sylstasjonen og gikk opp på Storsylen. Det ble væromslag, sikten ble svært dårlig og de gikk i feil retning da de skulle tilbake. Illustrasjonen viser også hvor Monikas klokke sendte det siste GPS-signalet og hvor de ble funnet flere timer senere.
