Vind i seglene – men hvor går seilasen?

Vindkraftsaken i Selbu har utviklet seg til å bli et av de mest omdiskuterte temaene i lokalsamfunnet. På kort tid har utviklingen vært dramatisk. Først kom nyheten om at planinitiativet fra Fenix Repower trekkes tilbake. Samtidig varsler aktørene at de vil sende inn et nytt initiativ etter påske. Så det er langt fra å være en full retrett, dette er et taktisk omspill.

Opptakten til dette har blant annet vært engasjement fra innbyggerre, som vitner om at dette er en sak som treffer bredt og dypt. Mange har brukt stemmen sin i leserinnlegg, sosiale medier og på folkemøter. Og i lokalpolitikken har mange kommunestyrerepresentanter nå landet på et nei-standpunkt. Senterpartiets avgjørelse har bidratt til å klargjøre det politiske bildet, og det ser ut til å gå mot et flertall i kommunestyret mot ny vindkraftutbygging. 

Samtidig må det understrekes at spørsmålet om vindkraft ikke er svart-hvitt. Det finnes både bekymringer og håp knyttet til slike prosjekter. På den ene siden står hensynet til naturverdier, friluftsliv og reindrift. På den andre siden står behovet for økt produksjon av fornybar energi – en utfordring både Norge og verden står midt i.

I etterkant av at det ble klart hvordan representantene i kommunestyret står, har også Fenix Repower selv antydet at de burde gjort noen ting annerledes. Det gir en viktig påminnelse om hvor avgjørende tillit og god informasjon er – ikke minst i starten av et slikt løp.

Samtidig har det kommet signaler om at kraftsituasjonen i Norge er mindre akutt enn tidligere antatt. Lavere vekst i kraftforbruket og mindre press på kraftbalansen gjør at det ikke forventes et spesielt underskudd frem mot 2030, skriver NVE i en nylig publisert rapport.

Det gir kanskje et lite pusterom, men løser ikke de langsiktige utfordringene. Skal det utvikles ny kraftproduksjon i framtida, enten i Selbu eller andre steder, må det skje med solid forankring – både faglig, politisk og i folket. 

Selv om det hevdes at kraftunderskuddet ikke blir så prekært som tidligere varslet – i hvert fall ikke på kort sikt – er det vel få som er uenige i at vi trenger mer fornybar energi på nasjonalt nivå. Spørsmålet blir kanskje da: til hvilken pris, og hvor?