– Uvant å kunne spise lunsj sammen med sjefen

— Ukrainerne skulle være arbeidsinnvandrere som skulle hoppe ut i jobb, helt problemfritt, sier forsker ved OsloMet, Vilde Hernes.

Så enkelt var det imidlertid ikke.

– Når du ikke kan språket og har et annet alfabet så er det ikke nødvendigvis enkelt å få dem ut i jobb. Det er en helt urealistisk forventning, sier Hernes.

Hun er prosjektleder for OsloMets rapport om ukrainske flyktninger som ble publisert i januar 2024. De har sett på flyktningenes opplevelse av mottak, bosetting og integrering, samt erfaringene til de som har tatt dem imot.

Fire ukrainere 

Et av funnene i rapporten er at flere arbeidsgivere var positivt innstilt til å ansette ukrainske flyktninger enn øvrige flyktninger da krigen startet, men at de på en annen side sier at den midlertidige tillatelsen gjør at de er mer skeptiske til å ansette dem. Det å ansette noen, og lære dem opp, tar tid og koster penger.

En aktør som har valgt å gjøre dette, er teknologibedriften NORBIT. På fabrikken i Selbu jobber det nå fire ukrainere. To av dem, ekteparet Valeriia Nazarenko og Oleksandr Nazarenko, har faste stillinger.

De kom til Selbu i 2022, og Selbyggen møter Nazarenko sammen med NORBITS Site Manager i Selbu, Tove Karin Lien, og Project Manager Trude Motrøen Øhlén.

– Jeg trives godt her på NORBIT. Jeg føler jeg mestrer jobben godt, men språket kan være en utfordring. Heldigvis har jeg kolleger som er tålmodige og som hjelper meg når jeg stiller spørsmål, sier Valeriia som startet i jobben 8. januar i år.

Da Tove Karin Lien møtte Valeriia for første gang for litt over et år siden, kunne ikke ukraineren et eneste norsk ord. Men hun har lært seg språket på rekordfart, så det er ikke noe problem å føre en samtale med henne nå. Likevel fortsetter Valeriia norskopplæringa med uforminsket styrke på egen hånd.

– Hvis jeg har fem minutter ledig tid leser jeg og oversetter nye ord jeg ikke kan. Når jeg da forstår ordene neste gang jeg leser dem, blir jeg veldig fornøyd, ler Valeriia.

Viser takknemlighet

Lien sier at hun opplever en ganske stor forskjell når det gjelder takknemlighet mellom ukrainerne og oss nordmenn.

– Vi som bor i Norge tar kanskje en del for gitt. Valeriia og de andre flyktningene viser både glede og engasjement og vi ser at de er oppriktig glade for å ha fått seg jobb. Jeg synes det er litt godt å bli påminnet om at vi egentlig har det veldig bra her i landet vårt, sier Lien.

Likevel legger hun ikke skjul på at det finnes noen utfordringer.

– I Ukraina er korrupsjon veldig vanlig. Valeriia og de andre trenger sannsynligvis tid på å se at vi ikke har noen skjult agenda og at vi virkelig bryr oss om dem. At de kan stole på det vi sier og mener.

Tydeligere hierarki i Ukraina

Trude Motrøen Øhlén har også observert kulturforskjeller.

– Av og til kan det være vanskelig for meg å vite om ting jeg forklarer blir forstått, eller om de bare sier «ja» for å være høflig. I Norge er kulturen litt annerledes, for vi sier gjerne i fra hvis vi ikke forstår. Dette handler nok om arbeidskulturen i Ukraina, og at de for eksempel kan være redd for å miste jobben hvis de gir uttrykk for at de ikke forstår. At alle tør å si at noe er vanskelig, eller at de ikke forstår, er nok noe vi må jobbe videre med.

Valeriia nikker bekreftende når Trude snakker om dette. Hun er tydelig på at forskjellen i arbeidskultur er store mellom Ukraina i Norge.

– I Ukraina er det en mye større konkurranse mellom ansatte, og et mye tydeligere hierarki mellom ledelse og øvrige ansatte. I Norge er likestillingen på et helt annet nivå, og det er veldig uvant å kunne spise lunsj sammen med sjefen sier Valeriia, før hun går tilbake til pulten for å fortsette arbeidet sitt.

Roser næringslivet i Selbu

Sonja Helen Sivertsvik er spesialkonsulent i Flyktningetjenesten i Selbu kommune. Hun har jobbet mye med å få ukrainerne ut i arbeid. 

– I kommunestyret er det et vedtak om at kommunen skal være behjelpelig med å språkpraksis og arbeidsplasser hvis vi skal ta inn flyktninger. Uten tvil lærer flyktningene fortere ved å ute i samfunnet, enn på skolebenken.

I tillegg til NORBIT, jobber det også flyktninger på SIFA og i Selbuhus. Sivertsvik roser næringslivet i bygda.

– Vi har klart å få mange ut i jobb. Spesielt næringslivet i Selbu fortjener honnør. Næringslivet har vært fantastisk, sier Sivertsvik 

– Hvis vi ikke gjør det, hvem skal gjøre det da? 

Med seg i bagasjen fra hjemlandet har Valeriia en imponerende CV. Hun er ingeniørutdannet og har bachelor og master innen ingeniørmekanikk og robotikksystemer, og har i tillegg en master i prosjektledelse.

Da Valeriia besøkte NORBIT like etter at hun kom til Selbu i 2022, forstod Lien raskt at bedriften måtte få henne ombord.

– Samtidig handler dette om et samfunnsansvar, sier Lien, for hun blir tvunget til å ta en pause. Lien blir tydelig rørt når hun snakker om dette.

– Hvis en såpass stor bedrift som NORBIT ikke evner å gi muligheter, hvem skal gjøre det da, sier hun og fortsetter:

– Jeg tenker mye på hva de måtte forlate i Ukraina, og hva vi i Selbu kan gjøre for at de skal få det godt og trygt her. Det er viktig for oss at de trives her.