Tilbake i Selbu etter 15 år i England

Før Kara Maria Buzza kom til Selbu som niåring, bodde hun på Svalbard sammen med sin mor Nina, far Robin og lillebror Isar. Buzza-klanen var på dette tidspunktet den eneste familien som bodde utenfor Longyearbyen på øygruppa.

– Det at jeg liker å bo litt langt unna folk, har nok litt med det å gjøre, sier Kara.

Likevel har hun levd store deler av livet på steder som slett ikke er langt unna folk. Det hele startet da hun på videregående, etter å ha gått på både barneskole og ungdomsskole i Selbu, valgte å reise til Hull i England som utvekslingsstudent.

– Jeg hadde en pappa som var derfra, så jeg hadde hele tiden vært fascinert av landet. Det var et kjempefint år, men det er jo en utfordring å være borte i 11 måneder. Jeg var ikke i Norge i løpet av den tiden, så jeg kjente absolutt på hjemlengsel.

Kara endte opp med å få seg kjæreste i løpet av utvekslingsåret, og kjæresten ble med hjem til Vikvarvet. Forholdet, som for øvrig etter hvert tok slutt, var en av grunnene til at Kara var åpen for å flytte tilbake til England igjen.

Neste gang hun reiste til England ble hun værende i femten år – fra 2008 til 2023. Under intervjuet med Selbyggen kommer det tydelig frem, for innimellom sliter hun med å komme på hva enkelte ord og uttrykk er på norsk. Samtidig er det ingen tvil om hvor hun kommer fra. Her pøses det på med ord som både «tykkje» og «artågt».

– Etter at vi bodde på Svalbard bodde vi i Bergen i et år. Man kan si at jeg kanskje var en smule dialektforvirret da jeg kom til Vikvarvet som niåring. Da hadde jeg nemlig nordlandsdialekt.

Det skulle imidlertid ikke vare lenge.

– På barneskolen var jeg med i en del skuespill i regi av Narve Rognebakke. Bare et år eller to etter at jeg kom til Selbu hadde jeg replikker på selbygg. Mamma sier at selbygg-dialekta kom helt plutselig i løpet av et par uker.

– Så Narve Rognebakke skal ha litt av æren for at du fortsatt snakker selbygg?

– Ja, det tror jeg så absolutt.

Møtte den store kjærligheten

Tilbake til England-oppholdet. Vi kan nemlig ikke fortelle historien om Kara uten å ta med noe helt sentralt som skjedde mens hun bodde der.

Det var nemlig der hun møtte kvinnen i sitt liv. 

– Keeley er helt topp. Vi har vært sammen i snart 15 år, og vært gift i ni. Når jeg sier det føler jeg meg gammel, ler Kara, og fortsetter:

– Vi møttes da jeg gikk førsteåret på universitet i Hull. Det tok litt tid å bli kjent, men siden har det gått så det suser. Vi passer så godt sammen, hun er så fin og koselig og får meg til å føle at jeg kan være meg. I tillegg blir jeg skikkelig bortskjemt, for hun er utdannet kokk og lager masse god mat til meg hele tiden.

Keeley vokste opp i Hull og er dermed byjente. Samtidig har også hun blitt glad i Norge etter en rekke ferieturer hit.

– Hun synes det er kjempefint i Norge, og har vært innstilt på at vi på et eller annet tidspunkt skulle flytte hit. Vi hadde opprinnelig en femårsplan om dette, men denne planen varte i stedet i 15 år.

For til slutt var det en konkret hendelse som fikk dem til å flytte til Norge. Det kommer vi tilbake til.

Et år fylt av kontraster

Kara har en ganske stor familie. Hun har lillebroren som bor i Trondheim, en mamma og en stefar som bor i Vikvarvet, og i tillegg tre yngre halvsøsken på farssiden. To av halvsøsknene bor på østlandet, mens den tredje bor i Finnmark.

Men la oss også bruke noen ord på faren Robin. Han blir av Kara beskrevet som en eventyrer.

– Han har gjort mye forskjellig, blant annet rodde han fra Shetlandsøyene og over Nordsjøen til Norge i en liten robåt. På Svalbard etablerte han et eget firma der han tok med turister ut på hundesledeturer på øygruppa. Jeg føler ikke at jeg har levd helt opp til den eventyrer han var. Jeg har levd et ganske kjedelig liv sammenlignet med ham.

For snart to år siden fikk Kara sjokkbeskjeden om at Robin var død.

– Det skjedde brått, etter et hjerteinfarkt. Jeg var helt uforberedt på det. I ettertid har vi funnet at han selv visste at han hadde problemer med hjertet, men han hadde ikke sagt det til oss. Så det kom veldig overraskende på.

Før vi fortsetter, la oss spole fire måneder tilbake i tid.

I England kikker to blanke øyne opp på Keeley og Kara. Et lite barn har kommet til verden. Paret hadde blitt foreldre til ei lita jente.

– Kontrastene var enorme. Jeg hadde nettopp blitt mamma selv, og var i barselpermisjon. Iben var bare fire måneder da pappa døde. Det var ganske intenst, sier Kara.

Hun fortsetter:

– Heldigvis rakk han å møte henne to ganger, så jeg har tre bilder av dem sammen. Men det hele var veldig surrealistisk. Bare en uke før han døde hadde vi vært i Norge på ferie. Plutselig måtte vi tilbake i begravelse.

Faren bodde fremdeles i Lillehammer da han døde, men skulle egentlig flytte tilbake til Hamarøy en måned etter det.

 – Og han skulle uansett gravlegges der i samme grav som Kitty, stemora mi.

Det ble en lang reise til Hamarøy, sier Kara.

– Først kjørte vi fra Hull ned til Gatwick. Så fløy vi til Værnes, før vi lånte en bil av mamma og Olav (stefaren) og kjørte opp til der pappa hadde huset sitt på Hamarøy, nord for Bodø. Hele turen var på 800 kilometer.

Det er nettopp farens dødsfall som fikk fortgang i parets flytteplaner.

Flyttet for å stille opp for sine halvsøsken

I Norge hadde Kara en bror som hadde mistet sin far, men hun hadde også tre yngre halvsøsken som hadde det samme tapet. Disse halvsøsknene hadde også mistet moren sin. Karas stemor, i 2017. 

– Da pappa døde hadde ikke halvsøsknene mine noen foreldre igjen. Hun yngste var 16 år og bodde på hybel i Lillehammer. Det var viktig for oss å bo i nærheten og være en støtte for henne frem til hun var ferdig på videregående. Nå er hun snart ferdig og skal inn i militæret, sier Kara.

– Da begynner du å skjønne …

Kara og Keeley bestemte seg derfor for å finne et nytt bosted. I flere år hadde paret en liste over potensielle steder å bo i Norge, men Selbu sto aldri på denne lista.

– Da vi snakket om å flytte til Norge, var det i hovedsak Nord-Norge vi snakket om. Jeg har jo litt polarfeber etter å ha vokst opp på Svalbard. Men da vi ble litt eldre tenkte vi at det er fint å være i nærheten av familien. Likevel var ikke Selbu et alternativ. Så kom Iben, og da begynner du å skjønne at det er fint å få vokse opp med besteforeldre rett rundt hjørnet.

At Kara også har sine beste venninner i Selbu, bidro også, forteller hun.

I tillegg ser hun at det har vært en utvikling i Selbu siden hun flyttet herfra.

– Til og med Keeley har kommentert forandringen. Vi merker at det skjer utvikling, ikke bare med at det bygges ut i sentrum og kommer nye butikker, men også at Neadalspride finnes. Det var et herlig øyeblikk da jeg så at det dukket opp på Facebook. Jeg tenkte at «nå skjer det endelig noe!».

– Viktig hun føler det er helt greit

For Kara og Keeley er det noe som er spesielt viktig når de flytter til Selbu.

– Det er viktig for meg at vi føler oss velkommen når jeg kommer tilbake til Selbu med en kone. Alltid vil det jo være noen som er uenig i pridesaken, men når vi har med oss et barn, er det spesielt viktig at hun får vokse opp på et sted der hun føler det er helt greit at hun har to mødre. Hun er ikke den eneste som har det, og det er fint for meg og Keeley at vi ikke er de eneste skeive i bygda.

– Vil dere engasjere dere i Neadalspride?

– Jeg tror nok vi blir med på arrangementer, men jeg vet ikke nøyaktig hvor mye vi skal engasjere oss. Jeg er riktignok en person som sier ja til alt, og det gjør jeg sikkert i denne saken også hvis noen spør meg. 

– Var det vanskelig å være skeiv i oppveksten?

– Litt vanskelig var det. Jeg følte meg litt utenfor innimellom. Jeg kom ikke ut av skapet før jeg hadde flyttet til England. Det var nok flere skeive i Selbu da jeg bodde der også, men det var ikke så lett å vite da. 

Kara sier hun har fulgt litt med på debatten rundt pride, mobbetall og skolemiljøet i Selbu.

– Jeg kjenner litt på en déjà vu-følelse, for dette var problemstillinger da jeg vokste opp også. Jeg hadde kanskje håpet at det hadde forandret seg litt i løpet av 20 år, men samtidig har andre ting forandret seg. Det var ingen som var ute av skapet da jeg gikk på skolen, men nå er det flere som har funnet seg en likekjønnet partner.

Doktorgrad i mikrobiologi

Fra England har Kara en «undergraduate masters"-grad i «biomedical science». I tillegg har hun en doktorgrad i mikrobiologi. I dag jobber hun som «Clinical Strategy Lead» i et selskap som produserer medisinsk utstyr, som blant annet sårbandasjer.

– Jeg passer på at vi møter europeiske forskrifter med tanke på å ha nok kliniske bevis på at produktene våre et trygge og fungerer slik de skal. Jeg jobber fra hjemmekontor, og det fungerer kjempefint for min del. Særlig når jeg har en hund som er veldig engstelig for å være hjemme alene, smiler Kara.

– Rart å bo i boligfelt

Datteren Iben fylte to år i mars, og går i barnehage på Lillehammeri Ringsaker. Med en britisk mor, og en norsk mor, blir det både flere språk og dialekter å forholde seg til.

– Vi vil at Iben skal være tospråklig. Hjemme snakker vi mye engelsk, men Keeley går på norskkurs. Kurset foregår riktignok på i Ringsaker, så hun lærer seg jo østlandsdialekt.

Så spørs det da, hvilken dialekt Iben har om noen år. For nå vender familien på fire nesen mot Midt-Norge og Selbu. Til høsten begynner toåringen i Innbygda barnehage.

– Selv om vi etter hvert bestemte oss for å flytte til Selbu, trodde jeg i hvert fall ikke at vi skulle ende opp i Botnlisvingen i Mebonden. Det blir litt rart å bo i et boligfelt.

– Men du har vel bodd i langt mer tettbebygde steder i England?

Kara ler.

– Jeg har sagt til kolleger i England at vi ikke så for oss å bo på en plass som er så tettbebygd. Men så har de sett Finn-annonsen for huset vi kjøpte, og de er jo veldig tydelig på at huset ikke ligger i noe tettbebygd strøk i det hele tatt.

Tettbebygd eller ei; Kara gleder seg. For etter et halvt liv i England har kjent en følelse bygge seg opp i kroppen.

– Selv om jeg i utgangspunktet ikke har arvet min fars eventyrlyst, føler jeg nå en trang til å komme meg ut på turer. Da det ble vår og snøen smeltet i fjor, måtte jeg komme meg ut, så jeg gikk mer enn jeg har gjort i hele mitt liv. Å hive Iben i bæremeisen og ta med hunden ut på tur er helt herlig.

 Og det blir det mange muligheter til å gjøre i Selbu.

– Vi ser veldig frem til å komme til Selbu i juni.