«Skal vi investere i matproduksjon?»

Dette er et leserinnlegg, som kun gjenspeiler skribentens mening.

For storfebønder i dag er det ikke frivillig å investere. Har du ikke bygd om til løsdriftsfjøs innen 2034 er det slutt. Matproduksjon er en biologisk prosess. Det nytter ikke å skru bryteren av og på fra dag til dag, eller år til år. Legges gården ned, så forblir den gjerne nedlagt. Og nedlagte bruk passer dårlig overens med landets beredskap, matsikkerhet og politikkens vedtatte mål om landbruk i hele landet også i fremtida.

Landbruket trenger forutsigbarhet og trygge rammer gjennom kombinasjonen av løpende økonomi og mulighet til å investere. For å sikre fremtidig matproduksjon og rekruttering må vi legge til rette gjennom gode velferdsordninger, inntektsmuligheter – men også investeringsvirkemidler. Dette henger sammen.

For bare få år siden var søknadskøen på investeringsvirkemidlene i Trøndelag lang, og flere fikk avslag på grunn av knapphet på midler. De siste par årene har situasjonen endret seg, i takt med den økonomiske situasjonen i landbruket. Tør vi satse på landbruket? Greier vi å finansiere investeringen? Vil neste generasjon vie livene sine til å produsere mat? Den norske bonden brenner for å produsere trygg og god mat, og forbrukeren etterspør norskproduserte matvarer i butikken – men vi må settes i stand til å innfri på det samfunnsoppdraget vi er satt til.

Fortsatt ser vi med bekymring på den stadige høye andelen båsfjøs og andelen bønder som gir seg årlig. Spesielt i de mer marginale områdene på kysten, i indre deler av landet og i fjellbygdene er dette ei utfordring. De siste to årene er det gjort grep når det gjelder investeringsvirkemidlene, og jeg håper dette har satt i gang praten om gårdens fremtid rundt kjøkkenbordet igjen. Men planene er lite verdt før de er satt ut i livet, og fremtidas matproduksjon avhenger av at bonden tør å satse. Veien mot målet må ikke blir for lang for bonden til å holde ut.

Storfe og ombygging til løsdrift får mye fokus når det i dag snakkes om investeringsvirkemidler. Samtidig vet vi at det er store behov for investeringer i flere produksjoner, og også flere eldre løsdriftsfjøs. Å reparere innredning med ku-band og gaffateip holder ei stund, men det er neppe særlig fremtidsrettet. Skal matproduksjonen øke og landbrukets tydelige rolle i totalforsvaret opprettholdes og styrkes fremover kan vi ikke akseptere at bønder må gi seg fordi de ikke har råd til å investere.

Det er stor verdi for landet og storsamfunnet å satse på at bonden investerer for matproduksjon i fremtida!