På skeiva: – Det ble på en måte skamfullt, og en del av meg selv jeg følte at jeg måtte skjule

For Henning Nygård, som er oppvokst i Selbu, tok det litt tid før han skjønte at han ikke hadde den samme interessen for jenter som de andre guttene i klassen hadde.
Det var ikke det at han aldri ble forelsket, men det var gutter som ga han sommerfugler i magen. 

Det var ikke før han ble godt inn i tenårene at han forsto at han var skeiv. 

– Jeg husker at da jeg skjønte det, så tenkte jeg: «Dette burde jeg jo ha visst lenge». Men det var ikke så lett å erkjenne det da man var ung. Det var heller ikke så mye om det den gangen, og det fantes ingen hjelp til å finne ut av det, sånn i hverdagen. Det har heldigvis blitt både mer vanlig og mer synlig, så det er nok enklere for unge i dag å forstå at man er skeiv på et tidligere tidspunkt, forteller Henning. 

Skamfullt

I starten var han redd for å fortelle noen om det. 

– Det ble på en måte skamfullt, og en del av meg selv jeg følte at jeg måtte skjule. Det ble noen år hvor jeg gjennomgikk en prosess for å bli sterk nok til å kunne fortelle det til noen, sier Henning. 

Om ungdomstiden uttrykker han at dersom man ikke var som alle andre, så fikk man fort slengt ordet «homo» etter seg. 

– Jeg spilte håndball sammen med jentene i skolegården, og ikke fotball som de andre guttene. Jeg tror ikke mine medelever brukte ordet «homo» som et skjellsord bevisst. Det var nok ikke fordi noen virkelig trodde at jeg var homofil som gjorde at de slengte det ut, men heller at det var et skjellsord det var «lettvint» å bruke på alle som skilte seg ut, forteller Henning.

Via forskning og media vet vi at slik språkbruk fortsatt er utbredt i norske skolegårder rundt omkring. 

– Det er jo bevisstgjøring og synlighet som liksom skal ta nuven av det, men akkurat denne er seigliva, sier Henning.

Venter med å fortelle

Etter ungdomsskolen flyttet Henning til Malvik for å gå på treårig håndball-linje. 

– Jeg måtte ha innsett i løpet av ungdomsskolen at det ble for trangt å bo i Selbu. Men jeg holdt det faktisk skjult nesten gjennom hele videregående også. Jeg sa det ikke til klassen før det siste året, forteller han. 

Han sier at mange skeive venter og venter med å fortelle, fordi man frykter at det skal bli for tøft og at man kan miste venner.

– I realiteten er det få som bryr seg. Altså, man har aldri noen garanti for det, men det å være åpen om legningen sin fører veldig lite negativt med seg. Det er min erfaring. Men det kan man jo ikke vite, der man går rundt og tenker sine egne tanker, sier han ettertenksomt. 

Gullrute for «Raballder»

Etter VGS ble det et år i militærtjenesten på Værnes, før ferden gikk til idrettshøgskolen i Oslo. I hovedstaden ble han raskt en del av et håndball-lag. Men der holdt han ut kun i et år. 

– Garderobekulturen var fryktelig tøff, og det var veldig mye homoskjelling som foregikk. Jeg bestemte meg for å forlate klubben og heller jobbe. Etter hvert ble jeg klar over et håndball-lag i bedriftsserien som kun hadde homofile spillere, og bestemte meg for å sjekke ut mulighetene der, forteller Henning. 

Akkurat da han begynte var det også mange andre unge spillere som startet, og de bestemte seg for å melde seg opp i vanlig seriesystem. Da de gjorde det, klatret de opp i divisjonssystemet. Det var da en dokumentarskaper oppdaget «Raballder», som var navnet på håndball-laget. 

– Han hadde lyst til å fortelle historien om oss, og da ble det et år med filming både på trening, kamper og i privatlivet. TV-teamet ble med til Selbu også, ler Henning, som legger til at serien endte med å motta en gullrute i 2006 for beste dokumentarserie. 

Første åpne homofile på idrettshøgskolen

Henning var for øvrig den første i historien som sto frem som skeiv på idrettshøgskolen.

– Tror du det er ekstra vanskelig å være skeiv som idrettsutøver?

– Selv om det er få som har stått frem offentlig i idretten, så betyr ikke det at det ikke finnes skeive som bedriver idrett. Det er mange som er åpen på lokalt nivå som har det helt utmerket med idretten sin. De har bare ikke det behovet for å gå ut i media med det. Jeg vet om fotballklubber i eliteserien som har hatt spillere som har vært åpen ovenfor laget, selv om resten av Norge ikke vet det. Men når det kommer til idrett og skeive så er mye på gang. Klubbene har planer for hvordan det skal håndteres. De er flinke innad i klubbene. Jeg tror ikke det er så lenge til den første homofile fotballspilleren står frem, sier Henning. 

– Har du opplevd noe som har vært ordentlig vanskelig rundt det å være skeiv i Selbu?

– Ikke egentlig, det må jeg bare si. Men etter at det ble kjent, og jeg kom tilbake til Selbu på fest og sånn, så var det alltid de som skulle tøffe seg og slenge dritt. Da oppdaget jeg at det var veldig mange som sto opp for meg. Til og med folk jeg ikke kjente så godt. Når man oppdager at man har en skeiv i omgangskretsen sin så må man ta stilling til det, og da tror jeg mange bare tenkte «So what? Sånn skal vi ikke ha det her i Selbu». Jeg personlig brydde meg ikke så hardt, men andre reagerte på mine vegne. Det var både spesielt og positivt, mimrer Henning.

Rundt åpenheten og toleransen i Selbu og Tydal i dag har Henning bare et positivt inntrykk. 

– Jeg mener at det ikke er annerledes å være skeiv der, enn i Oslo. Man har jo bare helt vanlige hverdager begge plasser. Jeg merker i alle fall ingen som behandler meg annerledes nå når jeg kommer tilbake, sier Henning. 

Likevel syns han det er viktig at NeadalsPride har kommet til dalføret. 

– Altså, jeg hadde nok ikke sett for meg dette for 20 år siden. Men bygdeprider har eksistert noen år nå, så da er det bare naturlig at det kan arrangeres i Selbu og Tydal også. Det er bra at det finnes de som orker å arrangere det her, sier han. 

– Til slutt, har du noen kloke ord til dalførets ungdommer som kanskje sitter med tanker om at de er skeive?

– Det er mindre farlig å stå frem enn man tror. Likevel skal man skal ikke gjøre det før man kjenner på seg selv at det er OK. Det er ingen andres business, bare din. Men om du velger å stå frem, så vit at det er en dør som åpnes. Det er mer støtte å hente der ute enn det man tror når man sitter der hjemme og ser for seg dommedag. Om du for eksempel har en venn du stoler litt ekstra på, begynn der. Hvis det føles greit, innser du kanskje at det ikke er så farlig. Den første er alltid kjempeskummel, men nummer to og resten er nesten bare artig!