Når små spørsmål blir store

A-laget, som begynte å gå på NRK i mellomjula har tatt Norge med storm. Også vi i Selbyggen har latt oss sjarmere av dette seriekonseptet, som tidligere har vært vellykket i Frankrike og Danmark, der det har fenget millioner av TV-seere.

I den unike portrettserien møter kjente personer til intervju med 30 reportere på spekteret eller med andre funksjonsvariasjoner. De har ingen anelse om hvilke spørsmål de har i vente. A-laget kan stille mange av de "vanskelige" spørsmålene til både statsministere og hardbarka debatt-programledere på en måte som gjør at den som skal svare føler seg trygg. Spørsmål, som fra ordinære journalister, kanskje hadde blitt oppfattet som for invaderende og personlig, eventuelt som et forsøk på å skape flere klikk og sensasjonsjournalistikk. Det vi ser på skjermen er ekte og varme menneskemøter, og personene som A-laget består av har ingen baktanker med det de lurer på. 

Gjennom kritiske, filterløse og til tider sårbare spørsmål oppstår det en nærhet i samtalene som ofte mangler i tradisjonelle intervjuer. Dette er mennesker som ikke er redde for å spørre om det de lurer på, og resultatet blir intervjuer som føles ekte, varme og uforutsigbare. Vi får et glimt av kjente ansikter på en måte vi aldri har sett dem før – og ikke minst ser vi hvor mye dybde og innsikt som kan ligge i menneskelig annerledeshet.

Herman Flesvig har blitt hyllet etter sin deltakelse i programmet. Han har selv ADHD og har lenge vært åpen om at oppveksten ble mer utfordrende enn kanskje mange andres. Men i stedet for å velte seg i sorgen over å være annerledes, noe som reporterne nok også har kjent på i sin oppvekst, så sier Flesvig at det er «mye bedre å være spesiell fremfor å være som alle andre». Selvfølgelig til applaus fra alle i rommet. Det er også klart at brodden til statsministeren blir borte når han må ta stilling til hvilken farge en av reporterne skal ha på neglelakken.

La oss håpe A-laget bare er starten på en større bølge av lignende prosjekter. NRK viser med dette at det er rom for flere unike stemmer i norsk offentlighet – og at de stemmene har mye å lære oss alle.