Min mening – Snøskuter

Jeg er født og oppvokst i ei fjellbygd (Tydal), og etter mange år borte i fra kommunen er jeg nå tilbake. Fjellet, naturen og friluftsliv har hatt en enorm stor betydning for mitt liv i alle år. 

I mine barne- og ungdomsår fantes det vel knapt en snøskuter, og alle skispor måtte man gå opp selv. Jeg har gått mye og trasket i skog og fjell, både sommer som vinter. Mange ganger med en tung oppakning på ryggen og/eller i pulken. Jeg søkte stillhet og ro, naturopplevelser, bål og bålkaffe, fiske, jakt, dyreliv og fuglesang. Den fineste musikk man tenkes kan i vårfjellet, er rypa som kakler på hver en knaus. Og den vakreste katedral som finnes er vår fantastiske natur. Den finnes over alt, i mitt område og i ditt område – alle har vi en katedral i nærområdet, hvis vi bare tar oss tid til å sette oss ned, senker skuldrene, og åpner øynene og ørene.

Åra går og jeg er blitt halvgammel, og dessverre har helsa også blitt dårlig. Men min drøm, min livsglede og min beste medisin for helsa er fortsatt naturen. Som Jon Østeng Hov skrev i sitt dikt «Skal hilse fra fjellet»:«Min lengsel dit inn er blitt som en brann, kun der får jeg fred og blir  rolig.» Slik er det med meg også – …, kun der får jeg fred og blir rolig. 

Men er det ikke meningen at man skal kunne få oppleve gleden, motivasjonen og nytten av fjellet vinterstid, hvis man av en eller annen grunn ikke klarer å komme seg dit ved egen hjelp? Jeg har mistet den gode helsen min (noe som de fleste tar for gitt ikke skjer dem), og av samme grunn har jeg mistet den økonomiske tryggheten min. Skal jeg da av samme grunn også miste muligheten til å kunne oppleve fjellet og de opplevelser og gleder det har å gi, altså miste livsgleden i tillegg?

Og derfor er jeg så innmari glad for at det i min hjemkommune Tydal finnes en snøskuterklubb som har stått på og jobbet iherdig gjennom mange år, og dermed klart å fremskaffe godkjente isfiskeløyper til gode fiskevann i fjellheimen, og nå i de senere år også godkjente snøskuterløyper for turkjøring. Dette er et unikt tilbud, og jeg må si at etter at jeg flyttet tilbake til kommunen for snart et par år siden, så har dette vært noe av det viktigste i livet mitt, for det har gitt meg helt nødvendig livskvalitet i en ellers vanskelig tid.

Jeg må her nevne en spesiell situasjon/historie i fra fjorvinter. Pga. uhelbredelig kreft var jeg innlagt på lindrende enhet på kreftavdelinga. Utsiktene var dårlige, og sannsynligheten for at jeg fikk oppleve en vinter til var svært liten. Da fortalte jeg til noen sykepleiere hvilke drømmer jeg bar på. Jeg drømte om å komme meg til fjells, på ski, på snøskutertur, på isfisketur og å komme meg en tur på hytta mi i fjellheimen (uten bilvei på vinteren). Dette hadde vært livsnerven min i alle år, og var det viktigste jeg kunne fått opplevd en gang til. Men det var vel i realiteten ingen som hadde særlig stor tro på at dette ville jeg kunne klare.

Cellegift tålte ikke kroppen min mer av, men heldigvis skulle jeg få prøve immunterapi. Og den har jeg respondert veldig godt på. Det første jeg gjorde når jeg merket en bitteliten bedring, var å bestille service på snøskuteren min, «just in case» og mot alle spådommer, at jeg en gang i løpet av vinteren skulle kunne klare å prøve en liten tur.

Noen uker senere var jeg kommet meg hjem en tur i fra sykehuset. Jeg satt/lå der med en kropp med mye smerter, og som var helt tømt for krefter og energi. Men likevel var det eneste jeg tenkte på og som jeg hadde lyst til, var å komme meg ut og opp i fjellheimen. Ski var umulig. Med god hjelp hadde snøskuteren min vært på service, og den sto nå utenfor stuedøra mi. Jeg måtte ut å prøve. Hodet var også tomt, men etter litt om og men fikk jeg start på skuteren. Jeg kjørte vel kanskje 5-10 meter, men da klarte jeg ikke mer. Dagen etter prøvde jeg på nytt, og kjørte da kanskje 100 m. Og etter noen dager så fikk jeg kjørt et par km i snøskuterløypa. 

Dette hadde jeg ikke klart hvis det ikke hadde vært en snøskuterløype som var godt preparert i området. Og endelig kom dagen jeg klarte å kjøre så langt at jeg kom meg inn i fjellheimen, og fikk se «mine fjell» på ordentlig. Jeg stoppet snøskuteren, og tårene bare rant. Aldri før hadde fjellene, sjøene, himmelen, sola, skyene, trærne og rypa vært så fine. Rett og slett ubeskrivelig flott. Dette er den mektigste opplevelsen jeg noen gang har hatt.

At jeg skulle klare dette, var det nok ingen som hadde trodd, ikke jeg selv heller. Og hadde det ikke vært for at kommunen har godkjente snøskuterløyper, og at snøskuterklubben hadde lagt ned en enorm innsats for å få dette til, så hadde ikke jeg fått denne fantastiske opplevelsen.Utover senvinteren fikk jeg flere fine turer på snøskuter inn i fjellheimen. Også små skiturer i nærområdet ble det. Alle disse turene har gitt meg så mye, og har for meg vært det som i en svært vanskelig tid, har gitt meg livsglede og motivasjon. Jeg spøkte med fastlegen min om at jeg burde fått ny snøskuter på blå resept.

Jeg vil med denne historien prøve å si noe om hvor viktig og nyttig en snøskuter kan være. Den er et fantastisk hjelpemiddel og til nytte i mange sammenhenger. Noen av dere som i utgangspunktet er motstandere mot snøskuter/snøskuterkjøring, er nok likevel enige i at den i enkelte tilfeller – bl.a. som i mitt, kan være bra. Men da vil jeg poengtere at det hadde ikke hjulpet meg å søke og deretter evt. fått innvilget en eller flere turer pga.min helsesituasjon. Jeg kunne ikke ventet på en lang søknadsprosess eller tatt turen(e) på bestemte dag(er). For mine turer har jeg vært nødt til å ta der og da, når kroppen har tillatt det. Og hadde det ikke vært for fine preparerte løyper, så hadde jeg heller ikke klart disse turene.

Jeg skrev innledningsvis at jeg ville ut i naturen/fjellheimen, bl.a. for å søke stillhet og ro. Og det er et argument som er mye brukt imot snøskuterkjøring. Ja, selvfølgelig vil man kunne høre litt motordur i ei snøskuterløype. Men med dagens teknologi, så er lydnivået betraktelig lavere enn det var for en del år tilbake. Mange, kanskje de aller fleste av dagens snøskutere, høres så godt som ikke. Og er man sprek og har muligheter for å ta seg en skitur langt til fjells, så kan man jo legge turen langt unna ei snøskuterløype. Jeg ser ingen problemer med dette. Og mange av de som benytter seg av snøskuter til å komme seg til fjells eller til et fiskevatn, er også veldig glade i å gå på ski. Det ene utelukker ikke det andre. Begge deler er friluftsliv!

Et annet argument imot snøskuterkjøring er forstyrring av fugle- og dyrelivet. Fugler og dyr tåler snøskutertrafikk mye bedre enn trafikk fra turgåere. De bryr seg ikke, selv om man kommer tett opptil med skuteren. Kommer du på ski (eller til fots), så hiver de seg rundt og flykter. På min siste tur nå i helga dro jeg til et vann for å isfiske. Da jeg kom fram til mitt gamle fiskehull som jeg skulle benytte, satt det ei rype akkurat ved kvisten i hullet. Jeg stoppet å kjøre (men stoppet ikke motoren), på ca 8-10 meters avstand. Rypa satt rolig på isen, og jeg satt rolig på snøskuteren i flere minutter. Først da jeg kjørte helt fram til isfiskehullet, fløy den et lite stykke av gårde. Jeg har mange sånne opplevelser på mine turer. Og jeg har mange opplevelser hvor jeg har gått på ski eller til fots på sommeren, hvor fuglene og/eller viltet blir skremt og flykter. Dette er nok ganske kjent blant «villmarksfolk».

Et annet argument imot snøskuterkjøring er villmannskjøring. For det første er det vel ingen, eller iallfall svært få som ønsker frislipp.Det man ønsker er godkjente løyper hvor man kan kjøre seg en tur for å nyte friluftslivet. (Det er forresten mange som benytter snøskuteren til å kjøre oppi fjellheimen, for deretter å ta skiene fatt.) Har man godkjente løyper, så er villmannskjøring et svært lite problem! Uansett fartøy, så har man vel enkeltvis noen som bryter reglene, det gjelder både snøskuter-, bil- og båtkjøring. Men man kan vel ikke, eller bør iallfall ikke stenge ute en hel gruppe pga. noen få enkeltindivider. Skal man stenge for snøskuterkjøring pga.dette argumentet, så bør man vel også stenge for all båttrafikk og biltrafikk – noe som er helt urimelig og usannsynlig.

Og så har vi argumentet om forskjellsbehandling. Hvorfor skal «fjellfolk» behandles annerledes enn «sjøfolk»? Med dette mener jeg at snøskuteren gjør samme nytten og gir samme gleden for brukeren, som en båt gjør det for brukerne langs kysten/sjøen. Og det er vel ikke noe mindre forurensning hverken med lyd eller brensel på en båt kontra snøskuter? Og med en båt kan du ferdes bortimot fritt, og med så stor motor du bare ønsker, og du har til og med lov til å nyte en skvett alkohol. Forstå det den som kan. Snøskuterulykker er også et argument som blir brukt imot snøskuter, men det skjer vel minst like mange (om ikke flere?) alvorlige ulykker med båt enn med snøskuter? Ulykker skjer dessverre, og jeg tror det er umulig å unngå dette helt – uansett hvilket kjøretøy man benytter. Man kan rett og slett være uheldig, men det finnes også de som alltid tøyer grenser – både egne og lovverkets.

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor det er så mye mer problematisk å kunne kjøre med snøskuter på vinterstengte bilveier. På mange av disse veiene kan man kjøre ubegrenset med bil i sommerhalvåret, men etter at snøen har lagt seg på høsten så er det plutselig uforsvarlig/forbudt å bruke disse veiene. Det blir verken mer folk i fjellet, eller mer bråk og forurensing av å bruke snøskuter på snøen, enn det er å kjøre med bil på sommeren. Det som kan gjøre vinterkjøring med snøskuter på eksisterende bilvei verre enn bilkjøring på sommeren, er hvis det i perioder kommer store snøfall som skaper problemer for viltet. Men med både lokal kunnskap, lokal forvaltning og myndighet, så vil aktuelle kommuner kunne stenge skutertrafikken i en periode om det skulle være nødvendig. Og dessuten er snøskutersporene borte når snøen forsvinner. Da er det verre med ATV’er og trampsykkel (evt. med el-motor),for de kan skape store og varige spor i terrenget.

De fleste av oss ønsker oss oppkjørte skispor, for det er mye enklere/lettere å gå i det enn å gå opp egne spor. Og er det ikke oppkjørte løyper, så tyr de aller fleste av oss til skuterspor der de finnes. Så de aller fleste av oss ønsker at det finnes snøskuter til dette bruket. Og vi ønsker at snøskuter og redningspersonell stiller til rådighet den dagen vi eller våre kjære skulle ha bruk for det. Hvem kan forvente at folk bruker av sin dyrebare tid og tar kostnaden for å bruke sitt eget utstyr til redning av deg og meg, når de ellers er uglesette?

Og til debatten omkring endring av forskriften til å få lov til å bruke snøskuter til hytta – fjerning av 2,5 km grensa, så undres jeg over at dette er så problematisk. De aller fleste hyttene i dag har brøytet bilvei helt fram gjennom hele vinteren, så det er et fåtall hytteeiere det er snakk om. Dvs. at de fleste kan kjøre fram og tilbake så mye de bare vil gjennom hele vinteren, mens fåtallet av hytteeierne ikke skal få lov å kjøre fram til hytta i det hele tatt når veien er snødekt. Og det å bruke en avstand på 2,5 km i luftlinje er uforståelig. Alle som har vært ute i naturen, vet/forstår at en luftlinje mellom to punkter er kortere enn fremkommelig vei er – for den kan gi en mangedoblet distanse. Som nevnt tidligere har jeg ikke lengre kapasitet til å gå på noen lange turer, eller å bære tunge bører. Ved min hytte kom den første snøen i midten av september, og den ble liggende. Og fortsatt (primo mai) er det enorme snømengder i fjellet, og mange uker til veien blir brøytet og klar for sommersesongen. Dvs. at sommersesongen og dermed bruksmuligheter kan for meg være veldig kort. Dette gjelder helt sikkert flere. For mange kunne tillatt bruk av snøskuter langs eksisterende bilvei, utvidet brukstiden av hytta til store deler av året. Er det forresten bedre at veien blir brøytet gjentatte ganger (i vinter mange ganger for uka), enn å få lov til å kjøre snøskuter etter eksisterende vei?

For et par tiår siden, gikk jeg på et studie der vi bl.a. hadde et par dager med snøskuteropplæring. En av mine studiekamerater var ihugas nøskutermotstander. Men etter disse dagene med snøskuteropplæring og at han fikk prøve å kjøre selv, så endret han totalt mening om snøskuter og bruk av den. Dette sier meg at mye av motstanden mot snøskuter skyldes uvitenhet. Og denne uvitenheten skyldes nok manglende egenerfaring, og ikke minst stor påvirkning av negativ omtale/PR av motstandere (med sterke personlighet). Vi mennesker er lett påvirkbare – i alle retninger. Hvorfor ikke høre på dem som bor og virker i området hvor snøskuter er et veldig aktuelt og nyttig hjelpemiddel. «Det er den som har skoen på, som kjenner hvor den trykker!»

Min oppsummering må bli som følger: Jeg mener at det er viktig med lokal forvaltning. Det er de som bor i området som har god nok kjennskap og kunnskap, til å ta en beslutning som er til det beste for kommunen og innbyggerne. Og det er uten tvil at for mange er tilgjengelighet til snøskuterløyper med på å gi livskvalitet, og for innbyggerne i en utkantkommune kan dette være svært viktig! Tusen takk til Tydal Snøskuterklubb for et fantastisk engasjement og arbeid gjennom mange år, med å skape og tilrettelegge for snøskuterløyper. Og tusen takk til grunneiere og Tydal kommune som har vært med på å gjøre dette mulig. Og til slutt vil jeg si at «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!» (Arnulf Øverland)