Revisjon av skogbrukets nøkkelbiotoper. Er skogbruksplanleggingen på villspor?

Dette er et meningsinnlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Skogbrukets nøkkelbiotoper ble i sin tid lansert som en del av skogbruksplanleggingen. Dette var rasjonelt og fornuftig i sin tid og i dag har man etablert nøkkelbiotoper over store deler av landet. Registreringsarbeidet er kontinuerlig, og kvaliteten på registreringene øker stadig.

Nøkkelbiotoper er et dynamisk system, og meningen har alltid vært at biotopene skal kontrolleres og vurderes etter en tid for å se om det har kommet ny kunnskap eller skjedd andre endringer som gjør at registreringene må revideres. I store deler av landet er vi nå inne i første omdrev for revisjon. De sertifiserte tømmerkjøperne setter seg sammen og vurderer kvaliteten på biotopene og kommer deretter med anvisninger om hvilket arbeid som må gjennomføres for å oppnå ønsket kvalitet i registreringene. PEFC Norge utviklet retningslinjer for dette i 2018 som gir nærmere beskrivelse av rutinene. En slik kvalitetsvurdering skal skje minimum hvert 15. år. Dersom tømmerkjøperne kommer til at det må gjennomføres en revisjon, må alle skogeierne i det aktuelle området delta i en revisjon for fremdeles å kunne selge tømmer gjennom en sertifisert kjøper.

Det er i prinsippet ingen sammenkobling mellom skogbruksplanlegging og nøkkelbiotopregistrering, men siden de fleste registreringer er gjennomført i tidligere planprosjekter, er det hensiktsmessig å se på revisjon i tilknytning til et nytt skogbruksplanprosjekt. Å organisere revisjonen tilknyttet et planprosjekt reiser imidlertid noen viktige problemstillinger. Det første er at Staten ved Statsforvalteren, som tilskuddsmyndighet, har en betydelig rolle i et planprosjekt mens de ikke har noen rolle i sertifiseringsarbeidet. Dette skaper fort uklare ansvarsforhold. Det andre er at det ikke er noe krav i sertifiseringen om å ha skogbruksplan. Sertifikatholderne kan derfor ikke kreve at en skogeier bestiller en skogbruksplan for å være tilsluttet kjøperens sertifikat.

I mange planprosjekter ser vi at rolleforståelsen svikter. Dette forsterkes ved at både Stat, kommuner og, for så vidt, næringen selv helst ser at bestillingsprosenten på både planer og nøkkelbiotopregistreringer blir så høy som mulig. Derved ser vi mange tilfeller av at Statsforvalterne nekter å gi tilskudd til skogeiere som kun ønsker å få utført nøkkelbiotoprevisjon, at planprosjektene ikke inneholder et produkt som kun inneholder revisjon av nøkkelbiotoper eller at dette produktet prises veldig høyt.

I enkelte saker sier sågar kommunen at dersom skogeierne ikke bestiller skogbruksplan, vil de automatisk miste retten til å levere sertifisert virke. I en del tilfeller går man til og med så langt at man hevder at det er bestillingsfristen som er skjæringspunktet for når man anses sertifisert.

Denne utviklingen er bekymringsfull. Tømmerkjøperne har ikke mulighet for å pålegge en skogeier å bestille en skogbruksplan. Dersom det lokale planprosjektet ikke makter å tilby et produkt som løser skogeiernes behov for revisjon innenfor det tømmerkjøperne kan pålegge dem, vil tømmerkjøperne etter hvert bli nødt til å lansere et parallelt revisjonsopplegg for biotopene. For næringen vil dette være fordyrende, og det vil skape en fragmentering i statusen for nøkkelbiotoper i området. Men en slik løsning vil likevel tvinge seg frem dersom ikke Statsforvalterne, kommunene og planprodusentene rydder opp i sin rolleforståelse og forsøker å medvirke til det som alle i næringen ønsker: Mest mulig heldekkende registreringer av best mulig kvalitet.