Livet i ei gammel osp

Selbyggen har spurt innleggsforfatter Ingebrigt Kirkvold om å lese teksten på tydalsdialekt. Hør ham lese her:

Rett skal være rett; det er to osper. De står like ved brua over Tya på Henfallvegen (Kistafossvegen). Det stod nok store osper der da vegen og brua ut på steintippen ble bygd for snart 70 år siden også. Nærmeste nabo var Kirkvollsaga ved Kvennfossen, og den var fortsatt i drift. Vi hadde opptredde ospebord oppunder vedskjultaket i flere ti-år etterpå, i påkommende tilfeller …

Men i likhet med oss andre tilårskomne har de to ospene blitt gråere og tynnere i toppen. Og på sine eldre dager har de (også) lagt grunnlag for nytt liv. Ospa har nemlig ganske jevn og løs ved, et takknemlig virke for fyrstikkprodusenter og hakkespetter. For 30 år siden fant svartspetten disse ospene. Det var ganske plutselig et hull 4-5 m oppå stammen på ospa nærmest vegen, rett mot vegen, med en stor flisdunge under. Svartspetten er holdt for å være en nokså sky fugl, men det var vel ikke annen trafikk på vårvinteren enn noe søppeltømming uti Kistafossvegen? Siden har svartspetten holdt seg i området, hakket noen flere hull i ospene, men også funnet tørrgraner, høgspentstolper og fjøsvegger å gå løs på.

Etter et par år leide perleugla seg reirplass i svartspetthullet. Siden har den hekket i mange smågnagerår – men de åra synes det å ha blitt færre og færre av. Senere begynte kvinanda å bruke samme hullet, også den en ganske sky fugl. Hvordan det har gått med ungene er ukjent; de hopper ut etter noen få dager, og søker mot vatn. Og vatn finner de, boligen står på elvekanten, men de er sjeldne å se i hølen under Kvennfossen og elva ellers er stri. I år har de ikke hekket her, men de var på inspeksjon, og hadde da med seg en sjelden gjest, en lappfiskand hann. De ville kanskje vise den flotte fremmedkaren husværet sitt?

«Oppåne-fuggel`n», spettmeisen, er en nykommer i vår fuglefauna de siste par tiåra. Klatrer og sitter med hodet ned, og hekker i hule trær og fuglekasser – der den bygger et inngangshull som passer til seg selv ved å fylle det overflødige rommet med lort. Første gang jeg oppdaget at spettmeisens hekket i nabolaget, hadde den tatt i bruk et svartspetthull i den andre ospa – og bygd igjen 4/5 av åpningen selv.

De siste åra har flaggspetten brukt ospene. Den er selvbygger, kanskje er ospene så gamle at de har blitt enda lettere å arbeide i? Flaggspettens hull er i alle fall en invitasjon til meiser og andre små hulerugere. I vår tok spettmeisen i bruk et flaggspetthull, og bygd igjen åpningen, dog med betydelig mindre innsats enn det svartspetthullet krevde. Flaggspetten foretrekker nybygde boliger, så den bygde nytt én etasje opp i den andre ospa, men med inngang mot et felles «tun».

Ekornet har også brukt svartspettehullene, men neppe til familieliv, helst til overnattingsplass vinters tid. Og elgen setter pris på alle rotskuddene som ospene setter.

Gamle osper er verdifulle for mange …