Lørdag er det Verdensdagen for psykisk helse, og i år settes det blant annet fokus på menn, fordi to av tre som begår selvmord er menn. Det handler om å spørre mer, om å svare ærlig og om å tåle å høre sannheten. Hva kan vi gjøre for å hjelpe hverandre? For å illustrere hvor lite som skal til klipper vi en liten, men utrolig god, historie fra A.A. Milnes fortellinger om Ole Brumm, oversatt til norsk av Torbjørn Egner.
Plutselig kom Ole Brumm og Nasse Nøff på at de ikke hadde hørt noe fra Tussi på flere dager, så de tok på seg hattene og frakkene sine og ruslet gjennom Hundremeterskogen bort til Tussi’s pinnehus. Inne i huset satt Tussi.
«Hallo Tussi,» sa Brumm. «Hallo Brumm. Hallo Nasse,» svarte Tussi med en rolig stemme. «Vi ville bare se til at alt var bra med deg,» sa Nasse, «fordi vi har ikke hørt noe fra deg på mange dager, og derfor ville vi bare vite om du hadde det bra.»
Det ble stille et øyeblikk.
«Har du det bra, Tussi?» spurte Nasse.
«Vel, svarte Tussi.. jeg vet ikke, for å være ærlig. Er det noen av oss som egentlig har det bra? Det er det jeg spør meg selv. Alt jeg kan fortelle dere, er at akkurat nå så føler jeg meg veldig trist, og alene, og det er ikke mye moro å være i det hele tatt, og det er grunnen til at jeg ikke har plaget dere – fordi dere vil vel ikke kaste bort tiden deres på å være med noen som er triste, og alene, og ikke er mye moro i det hele tatt, ville dere vel?»
Brumm så bort på Nasse, og Nasse så på Brumm, og så satte de seg begge ned på hver sin side av Tussi. Og han så overrasket på dem. «Hva gjør dere..?»
«Vi sitter bare her med deg,» sa Brumm, «fordi vi er vennene dine. Og ekte venner bryr seg ikke om noen føler seg triste, eller alene, eller ikke er mye moro å være med i det hele tatt. Ekte venner er der for deg uansett! Så her er vi.»
«Oi,» sa Tussi. «Oi.» Og der satt de alle tre i stillhet, og mens de sa ingenting; på en eller annen måte, nesten umerkelig, begynte Tussi å føle seg litt bedre. Fordi vennene var der. Ikke mer – ikke mindre.
Kanskje er det ikke mer som skal til enn bare å være tilstede. Kanskje er det noe vi alle skal tenke litt på – å bare være der? Kanskje har vi familie, venner, naboer eller andre bekjente som vi har en følelse av at de ikke har det så bra? Kanskje skal vi ta en telefon eller stoppe opp neste gang vi møter noen og bare spørre?
Jo da, de aller fleste som blir spurt vil svare at de har det bra. Da handler det om å få frem det ekte, reelle svaret, kanskje er det nok å legge til et «men…»? Selvfølgelig er det noen som har det bra og ikke har bekymringer, men mange svarer at de har det bra for ikke å belemre andre med sine problemer. Kanskje spesielt «tøffe menn» har tungt for å utlevere sin egen psyke? Det er mange som er ensomme og ikke har et nettverk rundt seg. Kan du tilby noe? Kanskje gå en tur sammen? Kanskje ta en kaffekopp sammen? Det er ikke alltid nødvendig med store opplegg, det kan være nok å gjøre som Ole Brumm og Nasse Nøff, bare være der.
