Selbu Bygdemuseum inn i framtida?

Dette er et leserinnlegg som gjenspeiler skribentenes meninger.

I fagmiljøer er Selbu Bygdemuseum et must, en hemmelig perle og et av ganske få bygdemuseer i landet som MÅ besøkes. Fra et nylig besøk av Norges strikkeforbund møter vi også denne innstillingen utenfor Norges grenser, og vi vet at museet hvert bidige år har entusiastiske besøkende fra utlandet.  For noen få år siden hadde bygdemuseet ansatt en guide og en konservator i deltidsstilling. Begge svært kompetente på kulturhistorie og spesielt tekstilhistorie. De gjorde en formidabel jobb med å formidle bygdehistorien og museet. Nå er de pensjonerte og forvaltningen er delt opp til ulike aktører, interessene spriker mens kjøpesentre og parkeringsplasser tar oppmerksomheten i sentrum.

Selbu snakker varmt om turistnæringa og at det må satses på opplevelser, da må det også satses på museet! Huset med en stor kulturarv, ikke bare for Selbu men hele landet, gjort av bygdas egne fagfolk med et godt opparbeidet rykte blant kjennere. Et av de viktigste kvalitetsstemplene man kan få, og som besøkende trygt kan støtte seg på når de tar turen til severdigheter. Ikke mange bygdemuseum for unt.

Selbus bygdesamling inspirerte til et større privat initiert forskingsprosjekt om selbustrikkinga, og strikkeutstillingen ble betydelig supplert gjennom arbeidet, som besto i innsamling, registrering og nyoppstrikk av selbustrikk og resulterte blant annet i bøkene Selbuvotter og Selbumønster. Bøkene har blitt anerkjent som nøkkelverk for forståelsen av kulturarven selbustrikk. Verkene viste for første gang hvor tydelig og rik denne kulturarven er og har vært, og hvor viktig den har vært for utviklingen av vår identitet og stolthet tilknyttet bygda i dag. 

Arbeidet fikk støtte fra både kommunen, banken og historielaget. Pengene fra instanser i Selbu kommune gikk uavkortet til strikkelønn til damer i Selbu, garn kjøpt i Selbu og til dokumentasjon av arbeidet utført av et Selbufirma. Lønn til eget arbeid med to bøker om selbustrikkinga, 50% i 7 år, ble støttet av midler utenfra. Dessverre kan det virke som om bygdas innstilling til museet ikke har bedret seg av dette arbeidet. I stedet for å satse på museet og å tilsette en etterkommer da Birgitta Oden pensjonerte seg, er ansvaret overlatt til sommervikarer.

Selbu Husflidscentral ble startet for å ta vare på, forvalte og styrke strikketradisjonen, med dette som fokus har ønsket hele tiden vært samarbeid, da spesielt med håndverkerne, museet og kommunen. Selbustrikk er immateriell kulturarv, en levende tradisjon der tradisjonell kunnskap blir overført mellom mennesker over generasjoner og praktisert i dag. Om den ikke praktiseres vil den immaterielle kulturarven gå tapt. Immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom mennesker, også kjent som handlingsboren kunnskap og tradisjonshåndverk. Å ta over etter Selbu Husflid handlet derfor ikke om å ta over en butikk, det handlet om å ta over forvaltningen av en levende kulturarv. En immateriell kulturarv i både nasjonal og internasjonal målestokk, men viktigst av alt en levende kulturarv i Selbu. En tradisjon som former vår identitet, forankrer oss i plassen og er en del av våre voksende røtter.

En levende kulturarv holdes i hevd ved at den lever og utvikler seg sammen med oss som utøver den. Historien og framtiden holder i like ender av nåtiden. Selbu Husflidscentral har etablert seg i sammenheng med museet, for å lære av historien, vise frem mangfoldet som resulterte i bøkene og lære om hvordan vi best kan ta den med oss inn i fremtiden. Å kunne samarbeide og lære av hverandre og holde den levende er kjernen i håndverket, og burde derfor også være kjernen i forvaltingen av den. 

Like mye som et museum i dag forventes å leve i tiden og tilby et pusterom, en kaffe eller en museumsbutikk, forventes et bygdemuseum å ha en samling som er relevant for plassen det befinner seg på og relevant for oss som besøker det i dag. Å drive et museum er et fag på lik linje med andre fagområder. Vi på Selbu Husflidscentral har begynt å lære oss hvordan vi kan være med på dette arbeidet. Vi har fått hånd om den levende kulturarven og ser det som nødvendig at den ses i sammenheng med historien. Vi har tatt på oss guiding og læringskurven har vært bratt. Museet er ikke et varig tilholdssted for oss, men et startpunkt for å stake ut veien videre sammen med andre aktører i bygda, dra nytte av og hjelpe hverandre i spørsmål rundt museet og området rundt.

Men uten en tydelig og kvalifisert bestyrer, eller et styre på museet finnes det ingen retningslinjer for håndteringen av museet, det er overlatt til oss og kulturavdelingen på kommunen som til sammen har mer enn nok av andre oppgaver å ta oss av. Foreløpig har vi verken nok erfaring, kompetanse eller overskudd til dette arbeidet.  Vi kan ikke bære ansvaret for museet alene. Vi trenger en kvalifisert, kompetent museumsbestyrer. Kommunen verken kan eller bør springe fra dette ansvaret, eller overlate det til private aktører som oss eller andre.

Så hva gjør vi med Selbu Bygdemuseum? Hva slags sted skal det være? Hva skjer om Selbu Husflidscentral ikke finner et egnet lokale i nærheten av museet, eller gir opp? Vi har en levende kulturarv fordi den blir praktisert, for å kunne ta med tradisjonen inn i fremtiden behøver vi å tenke på hvordan den skal forvaltes og formidles, og hvordan den skal leve videre.