Selbyggens leder fredag 15. januar 2021, og avisens mening
Eller – det blir en gang. Det blir en gang vi kan gå på konsert igjen. Det blir en gang vi kan møtes og ta en dans. Det blir en gang vi kan gå på kino igjen. Det blir også en gang vi kan ta bussen eller gå på kjøpesenter for å kjøpe nye festklær uten å bruke munnbind. Det blir en gang vi kan møtes på kafé eller restaurant og snakke sammen uten å ha med oss tommestokk eller målebånd. Det blir en gang vi kan dra til nabolandet for å kjøpe billig flesk, brus, smågodt eller snus. Det blir også en gang vi kan reise til Gran Canaria og si farvel til snø og 20 kuldegrader. Det blir til og med en gang vi kan gi hverandre en klem.
Slik verden har fortonet seg det siste knappe året er mye av det som var dagligdags blitt til fantasi og eventyr. Det som var en selvfølge er blitt fjerne tanker og vi er fylt av savn og lengsel. Hvor mange opplevde ikke å få drømmeferien lagt i grus i fjor? Og hvor mange opplevde ikke at merkedager måtte forbigås med hilsninger på Facebook i stedet for feiring i lag med gode venner og familie? Det kommer en dag vi skal få ta igjen det også.
Ungdommen mistet minst ett år av sin beste tid. Russefeiring og skoleturer måtte avlyses. Til og med fellesskapet på skole og fritid ble sterkt redusert. Nå har det skjedd før at ungdomstid har måttet vike. De eldste av oss husker nok enda årene 1940-1945. Da var det ikke ett, men fem år som ble satt på vent, uten fest og moro, og uten det etterfølgende generasjoner har sett på som en selvfølge.
Vi tåler ett år, men vi blir preget av det. Vi blir tilbakeholdne og mindre sosial. Vi får trykket en redsel nedover oss, som nok vil følge oss i lang tid fremover. Men det kommer en dag vi kan være oss selv igjen. 8. mai 1945 ble det spontan feiring i bygd og by, og ungdommen slo seg løs – sammen. Da skjedde det på ett bestemt tidspunkt, nå vil det nok bli en mer gradvis tilnærming etter hvert som det blir lempet på restriksjoner.
Vi må nok finne oss i å vente en stund ennå. Folk blir fortsatt veldig syke og noen dør til og med. Vi er fortsatt nødt til å holde trykket tilbake en stund før vi kan slippe oss løs. Vi ser imidlertid lyset i enden av tunnelen. Det gjør vi takket være at en, ofte utskjelt, legemiddelindustri har jobbet på spreng for å finne noe som kan stoppe det som holder oss tilbake. Nå må vi ikke la konspirasjoner og tvangstanker holde oss tilbake fra å ta imot dette botemiddelet.
Jo da, det kommer en dag, selv om ventetiden fortsatt kan bli lang. Inntil videre så må dere ta imot en digital klem, en fest på Facebook eller en bursdagsfeiring på Teams.
