Koronapandemien vil ikke slippe taket på verden. Heller ikke i Norge – eller Trøndelag er det siste årets mest omtalte virus utradert. Nå setter vi vår lit til vaksineringen, som er i gang. Pasientene ved sykehjemmene har fått sin første dose, og de første har også fått sin andre dose. Det betyr at de skal være fullt beskyttet om et par uker. Nå er turen kommet til hjemmeboende over 85 år og medarbeidere i helsetjenesten.
Overraskende er det at mange i den sistnevnte gruppen takker nei til vaksine. Det er vanskelig å si hvorfor. Noen er skremt av presseoppslag om dødsfall etter vaksinering. Ja, vaksinerte folk dør, men trolig ikke av vaksinen. Sannsynligheten er svært stor for at de ville ha dødd også uten vaksine. Det er i alle fall klart at dødeligheten er mye større hvis eldre og andre i risikogruppene blir smittet av koronaviruset.
Risikoen for alvorlige bivirkninger av vaksinen er også svært liten. I Norge har omtrent 1 av 2000 fått slike bivirkninger, mens dødeligheten av korona er ca 1 av 100. Det betyr at hvis hele Selbu blir vaksinert så vil 2 personer få ubehagelige bivirkninger, men om alle i Selbu blir smittet av korona, så vil 40 dø av viruset. Da burde valget være enkelt, selv om en del konspirasjonsteoretikere gjør sitt beste for å spre desinformasjon og dermed skremme folk.
Om folk er skremt eller om det er en iboende skepsis til alt som er fremmed skal være usagt. Nå vil flere og flere etter hvert få tilbud om vaksinering. Svarer du nei, mister du din plass i køen, og kanskje er det heller ikke mulig å ombestemme seg senere. Fastlegene oppfordrer på det sterkeste alle til å la seg vaksinere. Det er nok det sikreste, og kanskje det eneste, botemiddelet mot denne forferdelige pandemien.
Norge blør på grunn av pandemien. Arbeidsplasser legges ned og folk blir arbeidsledige. Viktige virksomheter i mange lokalsamfunn forsvinner, kanskje for godt. Noen vil nok komme tilbake i en eller annen form, men alt blir ikke bra, slik slagordet sier – i hvert fall ikke på lenge. Og dess lengre vi må slite med nedstengninger, dess verre blir bruddet i ryggraden. Vaksinering er ikke en egotrip, det handler like mye om å ta del i det kollektive ansvaret. Vi har det siste året hørt mye om dugnaden vi er inne i, kanskje er vaksineringen den aller viktigste delen av dugnaden.
Ansvaret har vi tatt – helt siden 12. mars 2020. Med noen unntak har vi unngått reiser, vi har unngått kulturarrangementer, vi har unngått festen på lokalet og vi har latt være å feire merkedager. Den største trøkken har allikevel pasientene på sykehjemmene og sykehusene måttet ta. De var totalt isolert fra sine nærmeste i to måneder, og de påfølgende åtte månedene har de ikke fått kjenne varmen fra et håndtrykk fra sine nærmeste, eller en god klem for den del. Skal samfunnet tilbake til den gode hverdagen, uten munnbind og uten nærkontakt, så må vi alle ta ansvar – et kollektivt ansvar!
