Gammeldans og filosofiske betraktninger

Helga før inviterte Jan Erik Steen til en heidundrende forestilling i amfiet der legendene innen trekkspill og gammeldans ble hedret med innlemmelse i Hall of Fame. Og allerede helga etter inviterte han til gratiskonsert til glede for alle som tilhører gammeldansmenigheten.

Om dette evenementet var ment som en skalkefest etter forrige helgs Hall of Fame-feiring, eller rett og slett at museumseieren syntes at han ikke fikk nok forrige helg, vites ikke. Men i så fall var han ikke alene om det. For ved lørdagens innendørskonsert var det igjen fullt hus i lokalene, i hvert fall om koronameteren så noenlunde skulle overholdes.

Full valuta på blå resept

Vi som var der fikk i hvert fall full valuta for pengene vi ikke hadde betalt, og vel så det. For denne gratiskonserten var så smekkfull av utsøkt musikalsk utøvelse på elitenivå, og så full av liv og glede, at slike opplevelser burde folk få utskrevet på blå resept. Det kunne vi trenge i disse depressive tidene med Covid 19, ensomhetsdepresjoner og konspirasjonsteorier om at the Donald skal vende tilbake til Det Hvite Hus i august.

Fra Den glade 40-åringen til Tico-Tico

Jo, denne konserten ga virkelig glede og optimisme. P.A.Røstads seksmannsorkester, supplert med Sigmund Sæther, i konsertens første avdeling, ble jo akkurat det musikalske festfyrverkeriet vi var kommet for å oppleve. Her fikk vi blant annet både polkaen Gjerstad-fresen, valsen På Sæterveg, Pols etter Hilmar Aleksandersen, og Den glede førtiåringen, som Sigmund komponerte til 40- årsdagen til Inge Trondsetås. Og med Karnevalpolka som avslutningsnummer i denne avdelingen stod stemningen for lengst i taket.  

P.A.Røstads var fullt ut i stand til å holde på stemningen også i den andre avdelingen der vi blant annet fikk perler som Afton vid Mjörn, Pols fra Innherred og TicoTico.

Husker til og med tekstene

Men så var det museumseieren selv da, mannen som bygde radio- og fjernsynsmuseum så langt utenfor allfarvei som det nesten er mulig å komme. Nå er han altså også blitt plateartist, og det i en alder da de fleste gir seg med sangen på grunn av rustne stemmebånd og sviktende evne når det gjelder å huske tekst.  Men Jan Erik har aldri vært lettskremt, og han lykkes med det han setter i gang. Han husker til og med tekstene, også den verdensrekordlange og ordrike teksten til Sjømannssang fra Trondheim, som han avsluttet sin siste avdeling med.  Og han kan synge, også med en utrolig god og distinkt tekstuttale.

Hverdagsfilosofi fra Snillfjord

De fleste visene er skrevet av den tidligere tannlegen i Snillfjord, Leidulf Hafsmo, en humorist og ordkunstner med sterke filosofiske tilbøyeligheter der han tar sine medmennesker på kornet i gjenkjennelige vendinger. Og Jan Erik har naturlig nok lagt sin elsk på Hafsmo-figuren Krestoffer Moen, en slett ikke velfrisert og Lano-vasket snillfjording, som utfordrer det bestående med sine filosofiske betraktninger om alt fra livet til døden. Det er herlig visekunst, og det er en vismanns jordnære betraktninger over livets gleder og gjenvordigheter. Det er genialt, og Jan Eriks plate anbefales på det varmeste.