Hun er en av få i Norge som vever Selbu-åkle for salg

Nå produserer hun på bestilling fra to eksklusive butikker; den ene hos PoMo, Odd Reitans nye og mye omtalte museum for moderne kunst og samtidskunst i Trondheim. Den andre, Recouture, en anerkjent nettbutikk på Hadeland som re-designer og gir norske, tradisjonelle husflidsprodukter nytt liv i et moderne design. Denne rosende omtalen av Selbuåkleet og veversken i Vikvarvet sto å lese på Instagram våren 2023: «Recouture fikk i dag æren av å besøke Kirsten J. Stokke i Selbu, den eneste i Norge som nå vever Selbu-åklær for salg. Det er et veggteppe i Skillbragd teknikk, og det ligger mange dagers jobb bak. Jeg er full av beundring for dette håndarbeidet. Recouture ønsker å være med på å løfte en levende kulturarv inn i fremtiden, og vi gleder oss til fortsettelsen».

Jungeltelegraf og tilfeldigheter

På spørsmål om hva som har ført henne i posisjon til å bli en anerkjent veverske og strikkerske som to ledende husflidsbutikker ønsker å kjøpe produkter av, kommer Kirsten med et enkelt og kortfattet svar; jungeltelegraf og tilfeldigheter.

– For noen år siden fikk jeg bestilling på fire store Selbuåklær fra en eldre dame i Asker. Hun skulle levere dem videre til skipsrederiet Wilhelmsen i Oslo. På baksida setter jeg alltid en merkelapp med navnet mitt på. Ved en ren tilfeldighet var det noen fra Recouture som fikk øye på disse åklærne, og dermed var det gjort, sier Kirsten.

Også butikkleder på PoMo, Ann Magritt Kordal, har vært på besøk og ble imponert over produktene hennes. Siden da har Kirsten mottatt mange ordrer fra den eksklusive museumsbutikken i Trondheim, og nylig leverte hun fem rosa ullpledd til PoMo.

– Ullpledda strikker jeg av utvunnet saueull fra Island. Det spesielle med utvunnet ull er at den har lange fibrer, noe som gjør den ekstra mjuk og gir en utrolig varme, sier Kirsten.

Populære sitteunderlag

Det ene har ført det andre med seg. Den eldre damen i Asker drev med sauer og spurte om Kirsten kunne veve store Selbuåklær som hun ville montere på saueskinn.

– Jeg syntes det hørtes ut som en veldig god idé og ville prøve det samme selv. Med god hjelp av Berit Elverum Hoem som syr og monterer åklærne på skinna, selger jeg i dag både sitteunderlag og stol-tepper som er laget på denne måten. Spesielt sitteunderlaga vekker interesse og har blitt populære, forteller Kirsten.

«Det må du lære deg selv»

Kirsten har aldri gått på noe vevkurs, og at hun i det hele tatt lærte seg å veve var en ren tilfeldighet, mener hun. Men samtidig kanskje også en arv ifra moren, Jenny Hårstad, legger hun til.

– Mor var en dyktig veverske som ofte benyttet seg av Selbu husflidslags vevstue på gamle Innbygda skole. En dag for cirka 30 år siden dro jeg også dit og ble voldsomt imponert over den vakre Telemarksløperen mor var i ferd med å veve. Jeg spurte om hun ikke kunne veve en slik en til meg også, men da fikk jeg svar på tiltale; «det må du lære deg sjøl!»

Etter å ha lært Kirsten det mest elementære om vevinga, dro mor Jenny hjem og overlot vevstolen til datteren.

– Før dagen var omme hadde jeg vevd ferdig Telemarksløperen, og resten er historie. Jeg ble frelst fra første stund, sier Kirsten.

Det hører også med til historien at Jenny, som nettopp har fylt 101 år, fortsatt følger ivrig med på Kirstens utvikling som veverske.

– Selv om hun ikke sier så mye, tror jeg helt sikkert at hun er litt stolt, sier Kirsten.

Tre vever – et mangfold av produkter

De første årene etter at hun lærte seg å veve, var Kirsten mye på vevstua i Innbygda og vevde. Men hun var hele tida på jakt etter sin egen vevstol, og da hun fikk høre om ei som ville selge, gikk det ikke lenge før den første vevstolen var på plass hjemme i kjellerstua.

Ektemannen Kjell Jostein hjalp henne litt med monteringa og Jenny Kjeldstad med å tegne mønstre til storåkle, men ellers gjorde hun det meste sjøl.

– Det er 684 tråder i Selbuåkleet og et møysommelig arbeid med å ordne renninga. Da jeg senere arvet en vevstol som en onkel hadde laget, satte jeg opp den sjøl, sier Kirsten som senere også arvet en tredje vevstol.

 – Alle tre er i bruk, en for store åkle, en for klumpåkle og en for spisebordsløpere. Når vevnadene er ferdig, blir de til et mangfold av produkter, de fleste med Selburosa som bunnmønster, forklarer hun. 

Gir mening og livskvalitet

Foruten strikkepleddene i Havskumsmønsteret, produserer Kirsten nå Selbuåkleet, mindre åklær, løpere, putetrekk, sitteunderlag og små sminkepunger.

– Jeg vever om dagene og strikker om kveldene. Ja, det er heltidsarbeid som gir mening og livskvalitet. Jeg har fibromyalgi og vet ikke hva jeg skulle gjort uten vevinga og strikkinga. Det betyr alt for meg, og er spesielt artig nå siden det er butikker som verdsetter og ønsker å selge produktene mine, sier Kirsten som forteller at hun tenker mye på Selbustrikkingas mor, Marit Emstad.

– Jeg skjønner ikke hvordan ei ung jente klarte å finne opp og utvikle mønsteret til Selburosa, dette på midten av 1800 -tallet. Jeg synes dette er så stor kunst, at Selbu-åkleet burde ha fått navnet Emstad-åkleet, slik som det het før, avslutter Kirsten Jorunn Stokke.