Har vi det for travelt med å bygge vindmøller for å berge miljøet?

Først vil jeg få takke for mange engasjerte, innsiktsfulle og gode innlegg i Selbyggen. Det er godt å se at vi har en generasjon av yngre mennesker som bryr seg om vår bygd og våre omgivelser. Mange har en sterk tilknytning til Selbu og mye av vår identitet har en rotfast forankring her. Mange har bodd her hele livet og mange har returnert hit etter kortere eller lengre opphold andre steder. Selv tilhører jeg siste kategori. Det har alltid føltes godt å kunne si at jeg kommer fra Selbu, samme hvor jeg har bodd og oppholdt meg. Personlig tror jeg at mye av den sterke tilknytningen skyldes natur og kultur. I dette ligger det mye følelser som vi skal være takknemlige for og fortsette å ære. Det er flott å se at så mange finner så gode ord for å beskrive dette. Det lover godt for fremtiden.

Jeg er grunneier og har blitt berørt av vindkraftplanene. Forrige runde var i Eggafjellet. Denne runden omfatter samme område, men i begrenset omfang. De tidligste skissene i denne runden omfattet også områder i tilknytning til Aftretsåsen noe som berørte min eiendom. Forrige runde ble en lærerik erfaring der perioden med konsekvensutredning førte til en oppvåkning og endring. Fra å ha signert avtale så tidlig som mars 2011 til å angre dypt på dette. Med stor lettelse for meg personlig "berget" Eggafjellet men Stokkfjellet gikk "tapt". Kommunestyrets enstemmige vedtak fra 2019, som de fleste kjenner til, føltes som en bekreftelse og en betryggelse for at nå var faren for denne type naturinngrep over. Men nå er vi i gang igjen. Nå i lavere terreng, høyere vindmøller og flere områder i hele bygda under angrep. For min del har det ført til to konvolutter fra Fenix angående de to områdene som har vært aktuelle. Man blir jo kalt inn som grunneier, oppringt opptil flere ganger. Mest sannsynlig for å se på kart, se på soner, plassering av møller og regne på summer og fortjeneste. En snedig og i dagens regulerte samfunn nesten uvirkelig fremgangsmåte. Alt dette for å bevitne positiv "interesse" for et prosjekt. For å si det enkelt, man blir kjøpt og betalt. Har selv avslått denne gjennomgangen og min kontakt har begrenset seg til samtale på telefon med en ryddig representant på kontoret til Fenix. 

I løpet av disse årene med vindkraftutbygging, en periode som strekker seg fra senhøsten 2010 til nå i 2025, har det vært noen opplevelser å stusse over. Vestre Vikvarvet Utmarkslag (VVU) har en gamme på utsida av Eggafjellet, denne var til nedfalls. Vi var enige om at vi ville rehabilitere denne tilbake til bruksstandard. Vi fikk beskjed om at vi måtte gjenbruke minst 50 % av det opprinnelige materialet for å begrense inngrep i naturen. Dette var midt i planleggingsperioden for ca. 30–40 vindmøller i samme område. I forbindelse med siste skogbruksplan fikk jeg restriksjoner på ca. to da. ved Langtjenna i Stormyråsen og ca. 20 da. vest for Rensjøen. Det gjaldt verneverdig furu og andre vekster. Dette ble selvsagt godtatt uten innsigelse. Mener avstanden fra disse områdene til området med planlagte vindturbiner er ca. 1.5-2 km. Må innrømme at jeg sliter med å se logiske sammenhenger i noe som helst her. Vi er ikke uten påvirkningskraft. Mange grunneiere i mitt naboområde har ikke undertegnet avtale og dette ser ut til å ha flyttet "prosjektet" vestover forbi Kvitmyrhaugene. Det er også flere grunneiere videre vestover i Sjøbygdmarkene som vært negative/avventende og skeptiske. Grunneiere i Aftret/Kjøsnes/Fuglem fjellsameie er delt i synet og mange har ikke undertegnet avtale. Dette er viktig og gledelig. 

Jeg vil også nevne et annet forhold som jeg har diskutert med noen av mine medgrunneiere. Kan vi selge et område to ganger med god samvittighet? Er det redelig å først etablere hyttefelt og deretter etablere vindkraftindustri i nærliggende strøk? Jeg kjenner og har snakket med personer som får dette på nært hold. Dette er en varig reduksjon i verdi, ikke bare i penger, av et sted som har hatt stor positiv betydning i livet. Dette er en kilde til dyp splittelse og kan gi varige sår.

Et annet aspekt av dette har jeg lyst til å berøre er støy. NASA forskning fra 80 tallet viser klart medisinske skadevirkninger spesielt av lavfrekvent støy og det som kalles infrasound på levende liv. Infrasound er lydbølger som kommuniserer med vårt sanseapparat utenom vår bevissthet og som fører til diverse helseplager som f.eks. søvnforstyrrelser, kvalme og ubehag. Omfattende forskning, men vil fatte meg i korthet om temaet. Både infrasound og lavfrekvente bølger har svært lang rekkevidde. Ikke mange blir overrasket over at vindindustrien fikk godkjent retningslinjer for støy som i hovedsak var knyttet til hørbar støy. Dette i løpet av 1990-åra da dette kom i gang for fullt.

Har vi det travelt med å bygge vindmøller for å berge miljøet? Stockholmkonferansen i 1972 regnes av mange som oppstarten på begrepet global oppvarming og førte til de første planer om tiltak som skulle begrense skadevirkninger av dette. På den tiden var daglig oljeproduksjon ca. 55 mill. fat (169 l) pr. dag. Nå er daglig oljeproduksjon oppgitt til 96 mill. fat pr. dag. Mye tyder på at det ikke hjelper vesentlig på verdenssituasjonen at vi godkjenner mer ødeleggelse av våre omgivelser og natur.

Jeg både håper og tror at våre politikere vil ta et klokt valg når de skal avgjøre denne saken. Tillater meg å si at i denne saken føler jeg på en tydelig stemning i Selbus befolkning mot videre utbygging av vindturbiner. Det er et ordspråk som sier "den som kjenner prislappen på alt kjenner ikke verdien på noe". Jeg føler at mange nå kjenner på verdien av det vi har rundt oss. Jeg tror at vi denne gangen samlet klarer å vise at vi står bak våre verdier og vår natur. Vi viser en bestemt vilje til å verne om vår horisont og våre og unike solnedganger.