«Grensesprengende nytenking»

Dette er et leserinnlegg, som kun gjenspeiler skribentens mening. 

Leste i siste utgave av Selbyggen at ordføreren inviterte til «Ordførerens tur» som i år skulle gå til Stokkfjellet vindpark. Det er Trondheimsregionens Friluftsråd som utfordrer ordførerne i regionen til å ta sine innbyggere ut på tur. Det er ment som «et bidrag til å fremme friluftsliv som en helsebringende, trivselskapende og miljøvennlig friluftsaktivitet». Da jeg leste om årets turmål, var min første reaksjon; går det an da? Er det ikke et motsetningsforhold mellom det tradisjonelle friluftslivet der en søker kvaliteter som flott utsikt, bekkesus, fuglekvitter, synet av vakre blomster og planter og ellers skogens ro og digre vindmøller som durer og blinker og befinner seg i et område med veger og infrastruktur som minner mer om et industriområde? Og der vindparken, miljøvennlig begrep forresten, framstår som en bekreftelse og bevis på nedbygd og ødelagt natur?

Men nei da. Her har jeg åpenbart ikke fulgt med i timen. Står vi overfor et tidsskille hva angår begrepet friluftsliv? Da kan det føles trygt, men også spennende å vite at vi har en fremoverlent ordfører med tyngdepunktet godt plantet i skotuppa som evner å tenke nye grensesprengende tanker. Kanskje er det heller ikke lenger så nøye hva en kaller ting, bare en får et snev av frisk luft?

Jeg falt plutselig for fristelsen å fantasere omkring neste års turmål for «Ordførerens tur». Hva med å invitere til en tur i området for det nye hyttefeltet i Strandbyggfjellet? Syns jeg ser for meg en ivrig gestikulerende ordfører som greier ut om bekker som skal legges i rør, moltemyrer det gjelder å besøke før det er for seint, storfuglleik som snart er en saga blott og myrer som havner under store steinmasser som underlag for veger og hytter. Et ess i ermet vil være henvisningen til den fabelaktige utsikten fra Våttåfjellet ned på hyttefeltet. Tenk hvilket syn og åpenbaring man kan få på en stjerneklar nyttårsaften på Våttåfjellet mens en ser ned på de flere hundre lys fra hyttefeltet og plutselig enda flere nyttårsraketter som flerrer nattehimmelen i et spektakulært skue. Da får det våge seg at at en taper synet av den naturlige stjernehimmelen en stakket stund. Noe må man jo tross alt ofre for framskrittet. Det ble forresten ikke det beste turværet tirsdag kveld. Men det var heldigvis ikke vindstille. Det hadde jo ikke vært noe artig for folk å se på vindmøller som sto dønn stille og heller ikke ga lyd fra seg.