Glemte kriser

Forrige mandag besøkte Veronica Alvarez-Manon fra organisasjonen Leger Uten Grenser Selbu Ungdomsskole. I forbindelse med Operasjon Dagsverk og Internasjonal uke fortalte den meksikanske legen om glemte kriser, kriser som vi ikke leser om i media men som allikevel er der hele tiden.

Selbu Ungdomsskole var en av 70 skoler over hele landet som Leger uten grenser besøker i løpet av en tremånedersperiode.

-Vi hører mye om krig og væpnede konflikter, naturkatastrofer og menneskeskapte kriser. I tillegg har vi andre kriser som blir glemt fordi de ikke har nyhetens interesse, dels fordi de rammes av sensur og dels fordi de ikke har folks interesse. Det er lett for at ting glemmes når det skjer om og om igjen, sa Alvarez-Manon.

Eneste lege i veiløs by med 40 000 mennesker

Veronica Alvarez-Manon er meksikansk, men ble forelsket i en nordmann og ble gift og har nå bodd i Norge i ett år. Hun har tjenestegjort i Sør-Sudan, Mozambique og Irak.

-Sør-Sudan var mitt første oppdrag. Jeg var 26 år da jeg kom dit og jeg var der i 6 måneder. Menneskene i Sør-Sudan har opplevd krig helt siden 1950-årene. Først som en del av Sudan når landet løsrev seg fra Egypt, så da Sør-Sudan løsrev seg fra Sudan for ti år siden. Nå er Sør-Sudan verdens yngste stat. Jeg kom til en veiløs by med 40 000 mennesker og var eneste lege i byen. Jeg jobbet der sammen med lokalt personale. Nærmeste sykehus var ni timer unna i regnsesongen og eneste måte å transportere pasienter dit var med ambulanse bygget som beltevogn. Det var mye malaria, HIV og tuberkulose i området. I tillegg var slangebitt et stort problem fordi det var vanskelig å behandle. Jeg ble aldri bitt selv, men hver dag dør 275 mennesker av slangebitt i verden. Jeg ville gi noen en sjanse til å overleve, fortalte Veronica Alvarez-Manon.

Dop-problememer

-Jeg var også et år i Mozambique, et land preget av naturkatastrofer som sykloner. I tillegg hadde hovedstad Maputo store intravenøs dop-problemer. Det kom store mengder med dop inn langs kysten mot Det Indiske Hav, som leder til mange tilfeller av Hepatitt C og HIV (og derfor tuberkulose) i landet. Etter året i Mozambique ble det studier i London før jeg havnet i Norge, fortalte Alvarez-Manon.

Aldri høre bare på en side av historien

Det siste landet hun foreløpig har jobbet i er Irak.

-Irak var et britisk protektorat og også et kongedømme. Det var stadig strid om makten til Saddam Hussein overtok. Siden har landet vært i krig med Iran og Kuwait, invasjon av USA og invasjon av Den Islamske Stat. Mye infrastruktur er ødelagt og ikke gjenoppbygd. Men jeg lærte at jeg aldri skulle høre bare på en side av historien. Landet har også gratis utdannelse, på alle nivåer. Jeg jobbet med svært dyktige leger som gjorde det beste de kunne med det de hadde. I Irak var en av hovedoppgavene å behandle resistant tuberkulose, fortalte Alvarez-Manon.

Spesialist i tropiske sykdommer

Hun mener opplysning og informasjon er viktig for glemte kriser.

-Vi får servert bare ”bad news”. Vi får aldri høre om fremskritt. Det er alltid små forbedringer også innen ukjente kriser. Færre dør når flere vet. Det nytter å engasjere seg, skoleprosjektet er et bevis på dette, sa Alvarez-Manon.

Hun har spesialisert seg på tropiske sykdommer og vil fortsatt jobbe mot resistant tuberkulose. Nå har hun et ønske om å jobbe en periode i Papua Ny-Guinea.

Sterke, men også gode opplevelser

På spørsmål om hva som er den sterkeste historien hun husker fra oppholdene i utlandet, svarte hun:

-Det var i Sør-Sudan. En 8 år gammel gutt fikk malaria og trengte blodoverføring. Guttens mor var HIV-positiv og kunne ikke gi blod. En sykepleier kunne gi blod, men var av en annen etnisk gruppe og moren nektet blodoverføring. Gutten døde, sa Veronica Alvarez-Manon.

Men hun har også gode minner.

-En pasient jeg behandlet ble frisk og pasientens mor ville gi meg belønning. Da kom hun med en geit som hun ga meg, det er den beste betalingen jeg har fått