Anket voldsdom og ble frikjent

En mann bosatt i Neadalføret ble i juli i år i Trøndelag tingrett idømt fengselsstraff for å ha slått en annen person og påført vedkommende skade. Nå er ankesaken behandlet i Frostating Lagmannsrett.

Hendelsen skjedde på en adresse i Selbu i august i fjor. Da de to involverte personene møttes oppsto det en situasjon hvor tiltalte begynte å skjelle ut fornærmede, og det utviklet seg til at tiltalte slo fornærmede i ansiktet med knyttet neve. Fornærmede gikk overende og ble pådratt hjernerystelse og flere brudd i nesen som følge av slaget. Siktede ble i tingretten idømt ubetinget fengselsstraff på 60 dager for voldshendelsen.

Møttes tilfeldig

Det er ikke holdepunkter for at siktede var klar over at fornærmede befant seg i lokalene da han ankom for å hente et bilde, og heller ikke at fornærmede var klar over at siktede skulle komme denne ettermiddagen, slik at møtet mellom dem var tilfeldig. De har begge forklart at siktede slo fornærmede i ansiktet med knyttet neve inne i lokalene. Det ble påvist flere brudd i nesen til fornærmede. Det er hevet over tvil at slaget påførte det som må betegnes som en kroppsskade. De to har forklart seg ulikt om det øvrige hendelsesforløpet. Forklaring står ord mot ord. Begges forklaringer fremstår hver for seg troverdige. Det har ikke vært andre vitner til hendelsen og det er ikke ført bevis som medfører at tiltaltes forklaring kan utelukkes. Enhver rimelig tvil skal komme tiltalte tilgode og lagmannsretten legger derfor tiltalte sin forklaring om hendelsesforløpet til grunn for den videre vurdering.

Tvilen kom tiltalte tilgode

Lagmannsretten var ikke i tvil om at slaget i seg selv var en bevisst og dermed forsettlig handling, og er heller ikke i tvil om at tiltalte holdt det for mest sannsynlig at fornærmede ville bli påført en kroppsskade. Ifølge tiltalte måtte han handle raskt og det var tilfeldig at han traff fornærmede på nesen og han kunne like gjerne ha truffet på siden av hodet. Det er anført at tiltalte handlet i straffriende nødverge. Nødverge forutsetter at forsvarshandlingen retter seg mot et «ulovlig angrep». I utgangspunktet er ethvert angrep mot eller inngrep i en rettsbeskyttet interesse ulovlig hvis det ikke foreligger en grunn som gjør det lovlig. Det var tiltaltes oppfatning av den faktiske situasjonen som skal legges til grunn. Lagmannsretten er ikke i tvil om at fornærmedes slag mot tiltalte må bedømmes som et «ulovlig angrep». At tiltalte forut for dette var verbalt ufin mot fornærmede kan ikke endre på dette. Heller ikke det forhold at tiltalte greide å dukke unna fornærmedes slag får betydning. Ifølge tiltalte slo han umiddelbart da han ble angrepet, noe som understøtter at dette var en avvergehandling og ikke en gjengjeldelse. Flertallet i lagmannsretten fant de øvrige vilkårene for straffriende nødverge oppfylt og at tiltaltes handling derfor skal anses som lovlig. Flertallet er av den oppfatning at han ikke gikk lenger enn nødvendig. Angrepet bestod av et slag rettet mot hodet og avvergehandlingen er av samme karakter, og det er ikke bevisgrunnlag for å vurdere det ene slaget mer intenst enn det andre. Flertallet var derfor av den oppfatning at tiltaltes handlemåte ligger innenfor det spillerommet han må tilkjennes i situasjonen. Mindretallet, bestående av en lagdommer, er av den oppfatning at tiltalte gikk lenger enn nødvendig i sin avvergehandling og at han gikk lengre enn det som er åpenbart forsvarlig i situasjonen. Flertallet, bestående av to lagdommere og fire meddommere, avgjorde dermed at tiltalte ble frifunnet.