Så ble det fattet et endelig vedtak om å legge ned Øverbygda skole. Mandag falt avgjørelsen mot fattige tre stemmer i kommunestyret. Nok en gang var det en saklig debatt, der både fakta og følelser ble vektlagt. De fleste av dem som tok ordet sa det, å legge ned en skole er noe av det vanskeligste en lokalpolitiker er med på. Men slik saken utviklet seg var det ingen reelle valgmuligheter. Selbu kommune har vedtatt en forpliktende plan som må gjennomføres, og det medfører at oppvekstetaten må ta sin del av innsparingene, fire millioner kroner.
Kanskje kunne en nedlegging ha vært utsatt noen år. Det kom forslag om å utsette saken til ungdomsskolen står ferdig. Det var noen som hadde betenkeligheter med å sende enda flere elever inn i et skoleområde som vil fortone seg som en byggeplass. Trafikksikkerheten og parkeringsproblemene i området har vært en utfordring i mange år, og det ble også brukt som argument i debatten. Dette er imidlertid problemer som kan løses, men da må det prioriteres høyere.
Om elevene vil få det bedre eller verre på en større skole er det også delte meninger om. Noen mener elevene blir mer robuste når de er flere sammen. Ensomhet er også et problem blant barn. Er risikoen størst for å bli ensom i et stort eller lite miljø? Er du utstøtt i et lite miljø kan du risikere å forbli utstøtt, men er du inkludert så er du en del av verden. Er du utstøtt i et større miljø kan du finne venner i andre grupperinger, men risikoen for havne i «feil gjeng» er også mer til stede. Å finne en fasit her er ikke en øvelse for skribenter og hobbypsykologer.
Læremiljøet er viktig, og barnas beste ble avgjørende for stemmegivningen, men det var uenighet om hva som er barnas beste. Selvfølgelig vil politikerne at barna skal ha det best mulig. Vi har enda til gode å høre noe annet. Om det ikke hadde blitt skolenedleggelse og overføring av elever til annen skole, ville det ha gått ut over alle skoleelevene i kommunen, både på barne- og ungdomsskole. Da hadde alle måttet ta sin del av nedskjæringene og læremiljøet ville definitivt ha blitt skadelidende. Dette var også oppvekstsjefens klare formaning, og ingen klarte å motbevise den påstanden.
Et valg måtte tas, og det ble å legge ned en velfungerende skole. Ut fra utviklingen i saken var det egentlig ikke et valg, eller for å bruke en klisjé, et valg mellom pest og kolera. Sentralskole kunne vært et alternativ, men da måtte man ha lagt ned enda en skole, og det uten ytterligere økonomisk gevinst. Det ville også, om det skulle ha skjedd umiddelbart, ha medført ytterligere skoleutbygging og låneopptak. Det er ikke hva Selbu kommune mest trenger nå. Det ble et valg, men et valg der føringene var så sterke at valgmulighetene i realiteten ikke var til stede.
