Før og etter elgjakta

Dette er Selbyggens lederartikkel, som gir uttrykk for avisens offisielle mening.

På landsbygda har vi en annen tidsregning enn andre steder. Når andre snakker om før og etter sommerferien, eller før og etter jul, så snakker vi om før og etter elgjakta. 25. september er for mange en helligdag, uansett om den kommer på en søndag, som i år, eller på en midtukedag. Da drar karene til skogs. Eller ikke bare karene lenger, det er mange damer også som tar del i høstens matauk. For det er det det tradisjonelt har vært. Skjøt du en elg så ruvet det godt i fryseren eller i stabburet.

For handelsstanden på landsbygda var det tre store handelsdager i året. Onsdag før skjærtorsdag, lille juleaften og 24. september. Dette er selvsagt utvannet etter hvert, men i alle fall de siste årene før siste tusenårsskifte var det slik. 24. september skulle elgjegerne proiviantere, og nåde den kjøpmannen som da ikke hadde nok spekeflesk, spekepølse eller stekeflesk i disken. Og da skulle det ikke være flesk med lavt fettinnhold, det skulle være skikkelig fleskrand, som høvet en skogskar. Og selvfølgelig måtte det være rikelig med drikke også.

Vi ser i gamle utgaver av lokalavisa at elgjakta er viet mye spalteplass i begynnelsen av oktober og utover. Mye er skrevet om store elger som er felt, og mye er skrevet om hvor mange elger som er felt. Men det er også skrevet mye om forvaltning, og det har også vært tema for debatter i avisa. Det har vært mange syn på forvaltningen. Det har handlet mye om for og mot skyting av kyr, for og mot skyting av kalver og for og mot skyting av store okser. For 50 år siden kunne vi lese at det var veldig lite elg i dalføret, men at det ble felt en okse på 350 kg.

For få år siden var det gjengs oppfatning at det var for mye elg generelt i dalføret, og at bestanden måtte reduseres. Det ble gjennomført tiltak rettet mot reduksjon av bestanden. Ikke mange år senere hører vi nå om bekymring blant jegerne fordi det er for lite avlsdyr. Okser og voksne kyr skal nå spares og flere elglag velger å skyte for det meste bare unge dyr. Kanskje er det riktig å beholde produksjonsdyrene i stammen, men samtidig er det en balansegang med å ikke ta ut fremtidens produksjonsdyr. Eller dreies også elgjakta over mot samme måte å forvalte stammen på samme måte som sauebønder forvalter sin flokk, ved å slakte hovedsakelig lam.

Det som har skjedd gir oss grunn til å stille spørsmål om forvaltningen er basert på for tynt faktagrunnlag.  Vet vi nok om elgen som går rundt i skogene våre? Er det grunn til å forske enda mer på elgstammen? Det er kanskje ikke nok å legge observasjoner til grunn? Fortsatt er elgen en viktig matkilde for mange, og vi håper forvaltningen fortsatt blir så fornuftig at det fortsatt er en elgstamme som kan beskattes.