Den gode, den onde og den grusomme

Selbyggens leder og avisens mening

Skal vi dyrke våre beste eller våre verste egenskaper? I idrettens verden er det evnen til å komme raskest i mål, evnen til å hoppe lengst og høyest, evnen til å kaste lengst, evnen til å løfte tyngst og evnen til å treffe der man skal som har vært målet for all trening. Men er det nok? Er publikum, og ikke minst tv-seere, interessert i bare fair kamp?

Nå strekker idretten seg langt for å tøye grensene. TV-selskapene vil selge mer reklame for å dekke opp kostnadene til senderettigheter, og da holder det tydeligvis ikke med ren og kjedelig kamp om førsteplassene. Idretten må skape mer show og dramatikk for å tekkes et større publikum.

I vinter har vi sett det tydelig under flere skirenn – eller skal vi kalle det ski-events? Konkurranser med fellesstart er perfekte arenaer for dramatikk, spesielt hvis det foregår i trange løyper og under snøfattige forhold. I vinter har det knapt vært et verdenscuprenn uten at det har vært påstander i ettertid om at en annen løper ødela vinnersjansene, eller til og med påstander om at landslag har gått sammen om å ødelegge for enkeltløpere.

Hva er feil? All idrett har regler og juryer som skal hindre at ulovligheter på banen eller i sporet skal forekomme. Spesielt i skisporten er juryer beskyldt for å være feige eller partiske. Skal vi tro nasjonale og utenlandske media virker det også som enkelte nasjoners ledere forsvarer ulovligheter og nærmest oppfordrer sine utøvere til å gå over streken. Enkelte utøvere som har vært innblandet i vonde situasjoner forsvares av sine egne, og blir i media samtidig nærmest fremstilt som de er i mental ubalanse.

Jo da, kampen om seieren er hard, og ulovlige midler har vært brukt i alle tider. Dopingskandaler er ett tydelig eksempel på det. Når mektige idrettsledere lar seg bestikke for å skjule ulovligheter har idretten et megastort problem. Når mektige idrettsledere lar seg presse til å prioritere show og nevekamp er problemet også stort, om ikke megastort. Vi skjønner jo at mellomeuropeiske tv-seere ser mer underholdning i å se Bolsjunov slå etter konkurrentene med skistavene og se skiløpere sklitakle konkurrenter i siste sving før oppløpet, enn å se Johaug sitte i målområdet i to minutter mens hun venter på nummer to.

Idrett har i de fleste tilfeller fremstått som noe vakkert på tv-skjermen, men slik utviklingen er blitt, er det mer og mer vonde bilder som vises. Skal utviklingen fortsette slik kan de like gjerne gjøre som i åttitallets wrestling-show, der alt var forutbestemt og regissert. Eller kanskje skal ski-VM legges i samme kategori som Farmen, Ex on the beach eller Paradise Hotel – der intriger styrer hele produksjonen og produsentene bestemmer hvem som skal fremstilles som gode og onde?