Debatt
Skogen er en viktig brikke i det grønne skiftet
– Men ressursen forvitrer. Kronikk
Det er på høy tid å revidere skogbruksloven. Dagens skoglovgivning er ikke godt nok tilpassa den samfunnsmessige betydning skogen har i det grønne skiftet.
Svært mange er enige om at vi må redusere bruken av fossile ressurser. Til erstatning må vi klare oss med de fornybare. Vi har flere kilder til fornybar energi, men til materialer og andre produkter er det mer begrenset. Trevirke peker seg ut som en svært viktig ressurs i morgendagens samfunn.
Skogens samfunnsmessige betydning, sett i forhold til økonomi, miljø og klimaomstilling er økende. Men vi forvalter mye av skogen for dårlig. Vanskjøtselen kan deles i to; a) en relativt kraftig avskoging og b) dårlig utnyttelse av produksjonsmulighetene på de arealene som fortsatt er skog.
Vi sløser med skogproduksjonsarealene.
Rapporten Klimakur 2030 viser at omfanget av omdisponering av skog til andre formål (avskoging) i perioden 1990-2017 utgjorde enorme 1 600 km2, eller 58 km2 per år. Det nedbygde skogareal utgjorde 1 031 km2 av dette, noe som tilsvarer halve tidligere Vestfold fylke. Nesten alt det resterende avskogede arealet ble brukt til beite eller dyrket opp.
En sammenstilling av resultatkartleggingen i Trøndelag viser at 10 % av årlig hogstareal i Trøndelag går ut av produksjon. I all hovedsak blir det brukt til jordbruksformål, som beite og nydyrking (80-85 %).
Vi bør få en mye strengere holdning til å bygge ned arealer. Dette må primært handteres innafor Plan og bygningsloven. Det er imidlertid også viktig at man ved omdisponering av skog til beite i jordbruket unngår omdisponering av ung/ yngre granskog, og at arealet virkelig blir brukt til beite.
Skogbrukets utnyttelse av produksjonsmulighetene – utviklingen går i feil retning
Etter at paragrafen som krevde godkjent omdisponering av yngre skog forsvant ved forrige revisjon av skogbruksloven, foreligger det ikke hjemmel for forvaltningen til å følge opp hogst av for ung skog. Endringer i miljøkrav i skognæringen sine standarder (PEFC) mht. minstealder, har ikke sin parallell i Forskrift om bærekraftig skogbruk.
Skogen må oppnå hogstmoden alder før den hogges. Undersøkelser viser at en økende andel av avvirkningen skjer i yngre skog, som ikke har utnyttet sitt vekstpotensial. Resultatkartleggingen i Trøndelag viste at hele 22 % av avvirkningen skjer i skog som ikke er hogstmoden (årlig gjennomsnitt de siste fem år). Hogstmoden skog representerte bare 78 % av avvirkningsarealet, det burde vært nærmere 100 %. Mye av den avvirkede skogen var i sin beste vekstfase, der den produserte mest virke, hadde størst økning i økonomisk verdi og tok opp mest karbon.
Når vi ser på foryngelsen og stell av den nye skogen, er det også der langt opp til den standarden vi burde ligge på for å holde produksjonen, verdiskapingen og karbonopptaket oppe. 37 % av avvirket areal i Trøndelag som var tiltenkt å fortsatt være skog, har manglende eller mangelfull foryngelse. Årlig behov for ungskogpleie i Trøndelag er beregnet å ligge på omkring 70 000 dekar. Det faktiske arealet som blir stelt ligger på rundt 30 000 dekar.
Den nyeste Landsskogtakseringen viser at vi har samme trend på landsnivå. Tilveksten i Norge har falt med 1,8 millioner m3 fra forrige takseringsperiode til den som er gjennomført nå. Potensielt kunne produksjonen gått opp ved rett forvaltning. Takseringen viser også at hele 47 % av granskogen og 25 % av furuskogen i Norge avvirkes før den er hogstmoden.
Skogforvaltningen trenger bedre verktøy
Krav om stedfesting av hogstmå innarbeides i lovverket. Dette er helt nødvendig for tilstrekkelig oppfølging av både manglende foryngelse og hogst av for ung skog.
Skogfondsordningen er den viktigste finansieringskilden for investeringer i skogen på eiendommen. Skogeier velger selv en trekkprosent i intervallet 4 til 40 %. For lite skogfond bidrar til for lave investeringer. Adgangen til å trekke skogfond under 10 % bør kun kunne gjøres etter tillatelse fra kommunen, slik det var tidligere.
Som en arealkrevende næring, står skogbruket overfor store utfordringer med tilpasninger til et endra klima. Dette må tas på alvor. Skoglovgivningen er i dag for utydelig på forvaltningens sanksjonsmuligheter i forhold til mangelfulle klimatilpasninger i det utøvende skogbruk.
Vi tror skoglovsystemet og skognæringas sertifiseringssystem (PEFC) i større grad må sees på som to parallelle løp, og ikke være så tett knytta. Skogmyndigheten bør stå mere på egne bein.
Vi registrerer at den nylig framlagte nasjonale klimaplanen er inne på en del av de utfordringene vi tar opp. Vi mener imidlertid ikke den går langt nok. Vi synes planen blir for svak når mange av punktene nøyer seg med å si at regjeringen vil «vurdere» i stedet for faktisk å gjøre noe med de forholdene de allerede kjenner til.
