Dette er Selbyggens leder og avisens offisielle mening
En av Selbus bønder fortalte oss i fjor at han da lot sønnen overta gården, noe han var svært glad for at sønnen var villig til. Men han hadde sagt til odelsgutten at han var mest imponert over at gutten var villig til å arbeide dobbelt så mye til halve betalingen av det som kameratene ville oppnå i sine jobber.
I forrige uke la bondeorganisasjonene fram sine krav overfor Staten i årets jordbruksoppgjør. Det lød på 2,1 milliarder kroner. Tirsdag ble så Statens tilbud til bøndene presentert. Det var på 962 millioner kroner, altså var tilbudet under halvparten i forhold til kravet. Dette er store tall. Men hvis vi så dissekerer tallene til å gjelde prisen på en liter melk, en 400 grams pakke kjøttdeig, eller en kartong med egg, blir det straks mer begripelig.
La oss her holde oss til melka. Prisen på en liter H-melk ligger i dag på nesten 20 kroner for oss forbrukere i butikken, en prisoppgang på ca en femmer i forhold til for 10 år siden. Men bonden får den samme femkroningen for literen som han fikk da. Tilsvarende regnestykke kan vi se når det gjelder en rekke jordbruksprodukter. En trenger ikke være matematisk geni for å skjønne at inntektsutviklingen i jordbruket har vært mildt sagt dårlig. Når det i dag blir lagt fram tall som viser at mange bønder har ei timelønn som tilsvarer godt og vel hundrelappen, er det ikke til å undres over at mange av dem rett og slett gir opp, legger ned drifta, og finner seg annet arbeid som både gir betydelig mer penger og langt mer fritid.
At Statens landbruksbyråkrater står fram i media og hevder at tilbudet er meget godt for jordbruket, det skjer ved hvert eneste oppgjør, uansett hvor feil det er. Da kommer Statens forhandlingsleder og forteller at bøndene har fått større tillegg enn andre grupper, målt i prosent. Gjennom prosentregninga kan en jo komme fram til akkurat det svaret en ønsker. Men hvis en som tjener en million, får en lønnsvekst på 3 prosent, gir dette 30 000 kroner mer i lommeboka. Hvis en bonde som tjener 300 000 kroner, får 4 prosent i lønnstillegg, utgjør dette bare 12000 kroner. Og med slike regnestykker utjevnes slett ikke inntektene. Forskjellen bare øker. Ingen regjering har etter tusenårsskiftet fått til en inntektsutjevning mellom bønder og andre grupper. Slik har det vært uansett hvilken fargesammensetning regjeringen til enhver tid har hatt, fra rød-grønn til blå-blå.
For oss som bor på landsbygda, er et aktivt jordbruk selve grunnlaget for om det kan være mulig å opprettholde livet i levende bygdesamfunn. Uten veldrevne gårder med aktivt beitebruk, vil bygdene gro igjen, og både natur- og kulturlandskap blir tapere. Det blir også menneskene som bor her. Og mye mer enn dette er det også som står på spill. Hver dag legges drifta ned på to gårder her i landet. Hvis den utviklingen fortsetter, og matproduksjonen reduseres, kan det gi alvorlige konsekvenser i framtida. Allerede i dag har vi svært lav selvforsyningsgrad her i Norge, og vi så i starten av koronapandemien tegn på at folk fryktet vareknapphet. Det var på mer enn dasspapir. Det kan fort oppstå større kriser enn koronaen, og da kan vi ikke forvente at andre land står og smiler til oss og leverer oss maten vi trenger.
I 1976 gjorde Stortinget et utjevningsvedtak som skulle sørge for at den norske bonden skulle ha ei akseptabel lønn i sin viktige jobb med å skaffe mat til landets befolkning. Dette vedtaket hadde sin virkning til inn på 80-tallet, men siden den gang har lønnsgapet kun økt mellom bonden og de fleste andre grupper. Dette må det gjøres noe med. Det kan politikerne gjøre noe med. Hvis de vil.
Vi trenger bøndene, for det er maten vi lever av.
