På tampen – Frank Guldseth

Alder: 60 år, Bor: Vikvarvet

Frank Guldseth er 60 år, bor i Vikvarvet, er gift med Dagny Randi, har tre sønner og tre barnebarn. Til daglig er han verkstedleder hos Børstad Transport på Stjørdal. I yngre år spilte han bass i flere orkester, og etter en pause på flere og tjue år har bassen igjen kommet fram fra glemselen.

-Hva fikk deg til å begynne å spille igjen?

-Det var Kjell Kjøsnes som ville ha en prat med meg i fjor. Han og Ivar Lien hadde begynt å spille sammen, og så ville de ha med meg på bass. Jeg hadde jo nesten ikke tatt i bassen på flere tiår, men lysten til å spille var der jo. Og når Dagny Randi også presset på for å få meg til å begynne igjen, ble det til at jeg sa ja. Det har jeg ikke angret på. Men etter et så langt opphold måtte det mye øving til.

-Hvem spilte du sammen med i yngre år?

-Det begynte med Steinars der jeg spilte sammen med Steinar Dyrdal, Peder Evjen og Magnar Rolseth. Og senere ble det sammen med mange forskjellige orkestersammensetninger, som Bjerkens og ikke minst Hebbes i mange år, men jeg spilte også med pappa John og onkel Esten, med Gunnar Aune, med Sigmund Sæther, og med trekkspillklubben.

-Hva var grunnen til åt du begynte å spille?

-Hjemme var det sang og musikk nesten hver eneste dag. Mamma sang hele tida, det gjorde også min søster, Kristin, og pappa spilte flere instrumenter, som gitar, trekkspill, torader, og var også borti fela. Og så spilte han bass, storbass, som jeg fortsatt har. Den begynte jeg med, og i tiårsalderen hadde jeg lært meg å spille Gjøkvalsen på bassen. Nå er jeg altså i gang igjen, i Kjells orkester, Det er minst like artig som før, ikke minst med allsangsuksessen.

-Men musikken er hobby. Selbygger flest kjenner deg nok best som en blid og hjelpsom drosjesjåfør?

-Jeg er utdannet og har fagbrev som bilmekaniker, jobbet ti år som mekaniker på Maskinagentur og jobbet så fem – seks år på Siemens i Selbu før bedriften la ned virksomheten her. Da ble jeg med og starta opp SIFA. Men pappa ble sjuk, og for å avlaste han, jobbet jeg i halv stilling på SIFA og kjørte drosje i 50 prosent stilling. Han døde i 1993, mamma fikk sitte med drosjebevilgningen i ett år, og i 1995 fikk jeg løyve og ble drosjeeier. I og for seg var dette noe jeg trivdes svært godt med, men med et så lite oppland som Selbu, var mulighetene små for å leie sjåfør, og en hadde i grunnen nesten aldri fri.

-Var det grunnen til at du frasa deg drosjebevilgningen?

– Det ble jo til at en lå med telefonen klar hver eneste natt, hadde faktisk helt fri bare ei helg i måneden, og jeg gikk etter hvert på en liten smell. Finanskrisa gjorde heller ikke situasjonen bedre, og da jeg søkte om permisjon i to år, og fikk avslag, så jeg ingen annen mulighet enn å slutte, selv om dette i grunnen var den triveligste jobben jeg har hatt der jeg fikk jobbe med og snakke med folk hver dag. Der ble en ofte både sjelesørger og omsorgsarbeider. Så var jeg noen år på Sifa, deretter på Kjeldstad, og fra 1. desember 2014 har jeg altså vært hos Børstad  Transport, der jeg også trives utmerket, sier Frank Guldseth.

Les også: Allsang gir varme