Problemet er folk

Dette er Selbyggens lederartikkel, som gjenspeiler avisens offisielle mening.

Befolkningen blir stadig eldre og flere trenger omsorg. Vi står overfor en betydelig økning i antall eldre, og vi blir stadig færre til å betale regninga. I 2040 vil det etter prognosene være ni pensjonister per ti yrkesaktive. Det betyr i realiteten at hver yrkesaktiv tydaling skal betale for en pensjonist. Tydal er også blant kommunene med høyest levealder.  Nå må tydalingene håpe på at flere yrkesaktive flytter til bygda for å øke andelen. Det gjelder å gjøre kommunen attraktiv, for i flere sektorer er det jobbmuligheter for både menn og kvinner. Tydal har i lengre tid også vært blant kommunene med lavest arbeidsledighet i Trøndelag.

Spesielt i helse- og omsorgssektoren merker man ekstra belastning med ubesatte stillinger, som igjen gjør at andre må jobbe mer for at kommunen skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til lovpålagte tjenester. Nå er to sykepleierstillinger utlyst og ingen hadde søkt ved søknadsfristens utløp. Også i Selbu merker man nå at manglende antall hoder i sektoren gjør at pensjonister må jobbe og det må brukes innleie av vikarer for å oppfylle vaktplaner. Også når det gjelder ferievikarer er utfordringene med å skaffe nok hoder tydelig merkbare.

Ungdommer har i dag flere arbeidsplasser å velge mellom, men samtidig er det kanskje færre ungdommer og studenter som arbeider på sommeren enn det var for ti år siden. Dette er ikke noe som rammer Selbu spesielt, men en trend over hele landet. Det er utfordrende å skaffe fagpersonell. Tidligere tok det gjerne litt tid før nyutdannede fikk seg jobb, men nå går mange ut i jobb med en gang etter endt utdannelse. Man er ikke ledig i samme grad som før. Samtidig er det en gjennomgående god økonomi hos en stor del av befolkningen, som gjør at ungdom heller reiser enn jobber i skoleferien. I Selbu tar man nå i bruk ekstra kompensasjon som virkemiddel for å lokke til seg flere vikarer.

At sykepleiermangelen gjør seg gjeldende i samfunnet er en kjennsgjerning. Det er rett og slett for lite av dem, og høyt arbeidspress gjør at mange ikke klarer å stå i jobben like lenge som før. Da blir det en kamp om hodene, og det er en kamp kommunene ikke kan vinne. Vi vet at helsepersonell bosatt i Selbu velger å arbeide i Stjørdal eller Trondheim på grunn av lønnsvilkårene. Spesialisthelsetjenesten og sykehusene betaler rett og slett bedre. Vi vet om personer som har bosatt seg i Selbu som velger å pendle, og når lønnsforskjellen kan tallfestes med sekssifret beløp, så er det forståelig.

Det er høyst forståelig at alle distriktskommuner ikke bare kan plusse på hundre tusen på lønna til hver ansatt i helsesektoren. Det ville bety betydelig økning i kommunenes lønnskostnader, men også et voldsomt press fra andre yrkesgrupper om tilsvarende lønnsøkning. Innføringen av velferdsteknologi er godt i gang. Det vil lette litt på arbeidspresset, men vil på langt nær være tilstrekkelig til å oppveie det økte behovet for personell i helse og omsorg.

Helseminister Ingvild Kjerkol gikk nylig ut og sa at vi må ta større ansvar for vår egen alderdom. Hva legger hun i det? Mener hun at staten skal bære det økte ansvaret? Eller mener hun at ansvaret i større grad skal legges over på familiemedlemmer. I mange år allerede har familiemedlemmer, naboer og venner vært viktige brikker i helse og omsorg. Vi frykter at mer og mer av ansvaret skyves over på allerede sterkt belastede familier. Nå må det utdannes flere til helsesektoren, og arbeidsforholdene må legges til rette for at de blir der.