Nå er det vanlige folks tur, så lenge vi får æren

Dette er et leserinnlegg som gjenspeiler skribentens mening.

“Nå er det vanlige folks tur” sier Arbeiderpartiet foran årets stortingsvalgprogram. Det kan hende, men det må i så fall være etter systemet og politiske broilerkarrierer. Noen annen forklaring kan jeg ikke se på Arbeiderpartiets motvilje, og motstand, til gode politiske forslag som lages for å gjøre livet lettere for nettopp vanlige folk. Til og med forslag som en gang startet hos Arbeiderpartiet snus på hodet og angripes fra alle kanter hvis noen andre kommer med en lik reform. Alt for å være negativ, og det kan virke som alt for å gjøre livet vanskeligere for vanlige folk.

Allerede i 2016 mente AP, med nestleder Hadia Tajik og daværende helsepolitisk talsperson Torgeir Micaelsen, at vi burde ha en ruskommisjon. “Vi vil derfor ha en ruspolitisk reform som bygger på prinsippene forebygging, helhetlig helsehjelp til rusavhengige og et behandlingstilbud basert seg på forskning og kunnskap, ikke partipolitisk ideologi. Vi forslår derfor at partiene umiddelbart etter landsmøtene til våren, ber regjeringen nedsette en ruskommisjon som kan komme med konkrete, kunnskapsbaserte forslag til endring av norsk ruspolitikk.”sa de i et debattinnlegg i Dagbladet i 2016. Regjeringen gjorde nettopp dette, og kom med en rusreform basert på konkrete, kunnskapsbaserte forslag, akkurat slik AP ønsket. Problemet var bare at dette ble Venstre sitt hjertebarn, eller “de rusliberale i Venstre” som fylkesordfører Tore O. Sandvik så nøytralt beskrev oss. Med andre ord, Arbeiderpartiet vil veldig gjerne hjelpe folk, så lenge de får æren for det.

 Arbeiderpartiet velger faktisk å se bort fra alle argumenter for rusreformen, uansett om det kommer fra rusmisbrukere selv, forskere, ruskommisjonen eller andre politikere. De synes det er viktigere å høre på et par utvalgte personer som tilfeldigvis har en mening som passer deres egen formål, å stoppe en hver seier for Venstre. Det kan virke som om AP mener det er verdt noen overdosedødsfall. Og om de får gjennomslag for sin egen variant, som mange jurister mener strider mot grunnloven, så skal det bli spennende å se den første rettssaken hvor forsvarer argumenterer for at sin klient bruker mer narkotika enn hen faktisk gjør, for å unngå straff.

Det samme ser vi igjen rundt Guri Melbys skolereform. En stortingsmelding etter et enormt arbeid for å rydde opp i skadene etter reform 94 blir glemt for å angripe en klønete uttalelse fra ministeren. En poengtering om at historiefaget er mindre i antall timer blir til en fjerning av historiefaget fra videregående skoler. Og det var ikke måte på hvilke katastrofale konsekvenser dette kunne føre med seg. Slik sett lurer jeg på hva som ble til av oss som gikk yrkesfag og ikke hadde historie.

 Jeg forventer at også Arbeiderpartiet ser de enorme utfordringene reform 94 ga for vanlige folk, og at et arbeid for å rette opp dette burde applauderes. Dette vil selvsagt ikke skje så lenge Venstre står bak roret. At vanlige folk ikke får mulighet til å ta den utdanningen de ønsker er ikke så farlig så lenge man kan rope litt høyt, slå seg på brystkassa og være i opposisjon.

Og det samme ser vi igjen på utsagn fra nasjonale og lokale arbeiderpartipolitikere rundt koronahåndteringen. Hvis regjeringen stenger ned roper de i kor “Åpne opp, åpne opp!”. Hvis regjeringen åpner opp kommer ropene om å stenge grensene! Har man opplevd å ha en trassig tenåring i hus vet man hva som kommer, det motsatte av hva mamma Erna sier, samme hvor useriøst det høres ut for de voksne.  4. desember 2020 gikk Trondheimsordfører Rita Ottervik ut og ba om egne smittevernregler for Trondheim. De hadde jo ikke smitte må tenke! Var det dager eller uker før det smalt? Og hva skjer når smitten igjen øker i Trondheim, men denne gangen i en tid hvor det ser bedre ut nasjonalt? Lokalt tilpassede smittevernregler for å berge lokalt næringsliv når man endelig har mulighet til det? Eller gjør man det enkelt uten å tenke så mye på konsekvensene?

I Oslo har byrådsleder Raymond Johansen hatt sitt å stri med. Et smittetrykk på landstopp, og et stort behov for vaksiner. Lite snakk om hvorfor smittetrykket er så stort, bare om hvor mye vanskeligere regjeringen gjør alt. Samtidig som han sender sms’er til Helseministeren for å få være med på regjeringens smittevernplan. Representanter fra samme parti, som ordførere i hver sin kommune, klarer kunststykket å juble for flere vaksiner, og klage på tapet av vaksiner. Og begge peker på regjeringa, selv om det var basert på anbefalinger fra FHI. Men, snakke sammen har de tydeligvis ikke gjort.

Det er lov å håpe på en valgkamp basert på fakta, politikk og redelighet, med jeg må innrømme jeg ikke er direkte positiv. Nå er det jo Arbeiderpartiets, ikke vanlige folks, tur.