100 år gammelt samfunnshus får nytt liv:– Det vokste trær gjennom vinduene

På Espet i Selbu foregår det et ganske unikt byggeprosjekt. Et 100 år gammelt samfunnshus fra Tydal skal bli et nytt hjem for Annee (36), Ingeborg (31) og Max (31). 

Året er 1912, og stedet er stua hjemme hos Olaus Aune i Tydal. En rekke tydalinger har samlet seg for å diskutere muligheten til å oppføre et forsamlingshus på Aune. Idemyldringen skapte engasjement, og det tok ikke lang tid før arbeidet med å realisere prosjektet ble satt i gang. Gjennom en omfattende dugnadsinnsats blant innbyggerne i kretsen, stod bygget ferdig i 1914. 

Sentrum for festligheter 

De neste femti årene skulle dette huset, kalt Folkvang, bli et viktig samlingspunkt for folk i Tydal. Det var mange ulike arrangementer der, inkludert bygdekino, men viktigst var alle de festlige lagene. På slutten av 60-tallet dabbet imidlertid aktiviteten på huset av, og siden har bygget stått ubrukt.

I 2018 hadde Selbyggen en lengre reportasje om forsamlingshuset, der både historikken og fremtidsutsiktene ble omtalt. På det tidspunktet var det enighet i kretsen i Tydal om at huset burde selges så fort som mulig, «før det ble for sent». Bygningen var nemlig i elendig forfatning – det eneste som var verdt å ta vare på, var tømmerkassen. 

Kjøpte huset etter å ha lest artikkel i Selbyggen

Snøen ligger fortsatt på veien inn mot gårdstunet på Espet. Det er mai, men lite minner om vår denne kvelden. Selbyggen møter Annee Grøtte Viken, Ingeborg Grøtte Viken og Max Huber inne på stua i søstrenes barndomshjem. Bare 20 meter nedenfor kan vi skimte det eldgamle forsamlingshuset, som en gang var gjenstand for levende musikk og danseglade tydalinger. Første spørsmål fyres av: 

– Hvordan kom dere på ideen om å flytte det gamle huset til Selbu, og forvandle det til et hjem?  

– Jeg kan egentlig ikke huske helt hvordan den prosessen foregikk, ha-ha, sier Max. 

– Det var ganske tilfeldig, egentlig, sier Ingeborg og Annee, som fortsetter:  

– Etter artikkelen i Selbyggen, dro jeg og mamma til Tydal for å se på huset. Vi syntes det var en imponerende tømmerbygning som det skulle være spennende å ta vare på. Hun bestemte seg for å kjøpe det selv om ingen av oss visste hva det skulle bli til slutt! Mamma har også en fascinasjon for eldre hus, og synes det er gøy med sånne prosjekter, sier Annee. 

Sommeren 2019 kjøpte de huset, og fikk hjelp av Nils Grendstad i Grendstad Sag til å demontere huset. De byttet en svillstokk og la inn takåser før de transporterte huset ned til Selbu sammen med Bergehaug transport for deretter å lafte det opp igjen på Espet Søndre.

Flyttet hjem etter flere år i utlandet 

Hvem er Ingeborg, Max og Annee? De to søstrene er døtre av Liv Grøtte, og vokste opp i Selbu. Max er Ingeborgs kjæreste og samboer, og kommer fra Tübingen i Tyskland. De møttes i Paris mens Ingeborg studerte medisin i Tyskland, og paret har nå vært sammen i 11 år.

I fjor kom de flyttende tilbake til Selbu. Max jobber som UX-designer og kan i utgangspunktet jobbe fra hvor som helst i verden, mens Ingeborg jobber som lege i Trondheim, og Annee er kunstner, restaureringsarkitekt og daglig leder i Selbu Husflidcentral. Sammen bygger de nå et hjem for fremtiden på tomta de vokste opp. 

Derfor gjør de dette sammen 

–Annee ringte oss en kveld da Max og jeg var i Berlin. Hun lanserte ideen om å sette opp huset sammen her på gården. Vi måtte bestemme oss ganske fort på grunn av at tømmeret ikke kunne stå lagret så mye lenger, så da gikk det ganske raskt fra ideen kom, til vi satte i gang, sier Ingeborg.

Det kan nok kalles litt utradisjonelt at et kjærestepar, og søsteren til den ene i forholdet, bygger hus sammen. Og de tre erkjenner at de har fått spørsmål om dette. 

– Vi har lenge snakket om å ha et felles prosjekt sammen. Vi synes det er artig å samarbeide, og vi trives med å være sammen. Vi har ganske like interesser og verdier og derfor føles det riktig å gjøre dette sammen, sier Ingeborg. 

– Noen lurer på hvordan det blir med privatliv, for eksempel. Men det er ikke slik at vi skal dele alt, sier Annee.  

Det skal være fellesrom i huset, men det skal også bygges et tilbygg til huset slik at de får egne deler av huset. 

Annee tror for øvrig at spørsmålene om det kommende samboerskapet bunner ut fra ideen om at alt skal være permanent. Men det er få ting, om noe, som er permanent i denne verdenen. 

– For oss handler dette om hva vi vil at denne gården skal være, og hva den kan være for hver og en av oss. Det er også et annet stort hus på gården som moren vår bor i, og vi vet jo at ting kommer til å forandre seg en dag. Nå bygger vi et sted for fremtiden, det er et sted vi kjenner oss knyttet til og et sted vi ønsker å kunne hjelpe hverandre til å ta vare på og dele med familie og venner.

– Trær grodde gjennom vinduene

De tre synes det er litt spesielt å skulle bo i et hus som har såpass mye historie i seg. De har snakket med flere personer som har et forhold til bygningen, og gjennom dem fått servert artige historier. 

– Vi hørte noen si at «jeg husker forrige fest i huset, jeg tror vi knuste alle vinduene». Vel, takk folkens, ler Annee. 

– Det forklarer hvorfor det grodde trær gjennom vinduene, sier Ingeborg. 

– Vi møtte en dame som sa at hun brukte å leke i huset sammen med venner. Det gikk også rykter om at huset var hjemsøkt blant vennene hennes, forteller Max. 

– Hva er det vi holder på med? 

Prosjektet til trekløveret heter «Aunheim». Og gjenreisingen av huset foregår på en svært tradisjonell måte. Skjønt vil det fra et moderne perspektiv kunne kalles utradisjonelt. Ett eksempel er isolasjonen, for her er det ikke noe glava å spore – husbyggerne har valgt å bruke mose. Masse mose. 

– Da vi var i skogen og samlet mose i timesvis, fikk jeg tanken «hva er det vi faktisk holder på med?», ler Ingeborg med sin hjerteligste latter. 

Men å bruke mose er slett ikke dumt, ifølge eksperter som de tre har vært i kontakt med. 

– Vi var i kontakt med spesialister, blant annet Tradisjonsbygg Trondheim, og de anbefalte oss å bruke mose. De fortalte at de best bevarte bryggehusene i Trondheim bruker mose. De anbefalte oss å legge mosen i veggene mens den var våt. Da tørker mosen og utvider seg og dermed fylles sprekkene på en naturlig måte, sier Annee.  

Under arbeidet med Aunheim har de i det hele tatt fått mye god hjelp fra dyktige fagpersoner. 

– Det har vært utrolig fint å jobbe med alle disse folkene, fordi de er så genuint interessert i det de holder på med. De bryr seg virkelig om prosjektet vårt, og kommer med mange innspill, sier Ingeborg.

Flytter tilbake til Tyskland

– Vi må nesten adressere elefanten i rommet, for det ryktes at dere skal flytte tilbake til Tyskland til høsten, Max og Ingeborg. Men samtidig bygger dere et hus i Selbu…

– Ha-ha! 

Latteren sitter nok en gang løst, noe den gjør flere ganger under intervjuet. Humøret er det ingenting å utsette på. 

– For oss er det ikke riktig å bosette oss i Selbu på permanent basis akkurat nå. Huset er heller ikke klart for å bo her enda. Dette er et langsiktig prosjekt for oss, vi har egentlig ikke noe hastverk. Før vi kom tilbake til Selbu bodde vi i Tyskland i ti år, og vi har mange gode venner der. På sikt er planen å kunne være litt begge steder, men vi tenker helt klart å ha Aunheim som en base i fremtiden, sier Ingeborg, mens Annee nikker anerkjennende i bakgrunnen.

Hun er også mye utenlands, hun har blant annet en leilighet i Brüssel og en del av utgangspunktet for alle tre med prosjektet har også vært å kunne dele den økonomiske biten for å kunne ha frihet og mulighet til å dele tiden mellom flere steder.

Max erkjenner at han aldri hadde sett for seg at han skulle bosette seg i Norge og Selbu, men han er helt med på planen.  

– Jeg fortalte vennene mine i Tyskland om prosjektet, og de synes det var komplett galskap, ler Max, men legger til: 

– På sikt ser jeg meg selv bo her, absolutt. 

– Fint at de gjør dette 

Moren, Liv, synes det er trivelig at to av barna ønsker å bosette seg på eiendommen. 

– Jeg er veldig positiv til dette prosjektet og synes det er fint at de ønsker å gjenbruke huset, og i tillegg bruke gamle byggeteknikker. Det setter jeg pris på, selv om jeg også har mine tanker og meninger underveis, sier Liv.  

Å jobbe med dette husprosjektet har ifølge de tre vært både givende, gøy, og til tider litt frustrerende, forteller de tre husbyggerne. For når det er vinter er det begrenset hvor mye som kan gjøres. 

– Generelt har det vært veldig fint å jobbe med huset, og jeg tror vi alle ser frem til å kunne komme ordentlig i gang igjen nå, sier de.