Per Palmers hemmelighet

Han har bodd på Bakketun i Innbygda hele livet og jobbet på den samme arbeidsplassen i over 50 år. Og så er han gift med den samme Norunn som han lovet evig troskap til i 1986. En hverdagshelt; bofast og trofast. Men han har en liten hemmelighet, men den vil han gjemme til slutt.   

– Hvor er du nå, Per Palmer Langseth?

– Kona mi jobber på kontoret ved B. Langseth, og hun stakk nettopp innom verkstedet med en smaksprøve på fårikål. Det er mange som har ventet på at pensjonistmiddagene ved B. Langseth skulle komme i gang igjen, og i dag er det helt fullt på cafeen. En pensjonist kom innom her og sa at det var den beste fårikålen han hadde smakt, og det er jeg fullstendig enig i. Så nå sitter jeg her og koser meg med verdens beste fårikål. Ja, ja, det var dagens reklame.

– Det sies at du er ekspert på kundebehandling og har døgnåpen telefon?  

– Norunn sier at jeg tar mere vare på kundene her enn på henne, og det er mulig hun har rett i det. Jeg er stort sett for meg sjøl på verkstedet, så jeg må gjøre så godt jeg kan for å hjelpe folk.  Jeg begynte på butikken og verkstedet ved rett etter ungdomsskolen. Bortsett fra en del kurs, har jeg ingen videregående utdanning. Så du kan si det slik at jeg har gått livets skole. Jeg kjenner veldig mye folk både i Selbu og Tydal og føler at jeg har venner overalt i dalføret. Noen ganger må jeg være både psykolog, støttekontakt og alt mulig. Det er en rikdom som ikke kan måles i all verdens skolegang.

– Har du aldri fri?

– Er det mye å gjøre og travle tider, kan det bli lange kvelder. Og får jeg en telefon fra en fortvilt gårdbruker som må hjelp til traktoren en sen søndagskveld, så er det klart jeg må stille opp. Jeg forsøker å være løsningsorientert og fleksibel. På etterjulsvinteren og midt på sommeren er det oftest litt roligere tider, og da kan jeg ta litt ekstra fri. Sammen med kona og det eneste barnebarnet vårt liker jeg veldig godt å dra til Syden. Om sommeren plukker vi mye bær også. Blåbær, tyttebær og molte. Mor, som snart blir 100 år og har flyttet til en omsorgsleilighet i sentrum, blir veldig glad hvis hun får molte. Det fortjener hun, for jeg hadde en umåtelig god oppvekst.  

– På hvilken måte da?

– Det var lenge før mobilens tid, og vi måtte finne på ting og aktivisere oss sjøl. Om sommeren var det fotball fra lyse morgen til sent på kveld. Vi hadde eget guttelag i Innbygda og spilte kamper mot Øverbygda og Vikvarvet. Jeg husker vi sykla til Bolomotrøa og Rødmyra. Men best minnes jeg vintrene. Da vi kom hjem fra skolen, var det å slenge fra seg sekken og få i seg middagen. Så bars det ut  igjen, enten til  Trøabakken der vi hadde hoppbakke eller til skøytebanen på elveisen ved Garberg brua. I Kjeldstad-bukta hadde vi til og med ishockeybane. Jeg er født i 1957 og er sjeleglad for at jeg var gutt på det glade sekstitallet. (P. s. Per Palmer Langseth ble senere keeper for Selbu ballklubb og ble også uttatt på juniorkretslaget.)

– Snart når du pensjonsalder; hva tenker du om det?  

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg stortrives med arbeidet mitt, men innser at jeg ikke klarer å følge med i den tekniske utviklingen. Det blir flere og flere elbiler og motoriserte innredninger som jeg ikke klarer å hanskes med. Min spesialitet er dekk, og det er det jo fortsatt på alle biler. Så vi får se.

– Så var det hemmeligheten da?

– Det er at jeg er veldig nøye på klær. Jeg kjøper nesten bare merkeklær, og det finner jeg ikke så mye av i Trondheim og Stjørdal. Da kjører jeg til merkevarebutikker i Oslo og Stockholm. Det er noe jeg unner meg.  Jeg vet det høres helt tullete ut, men slik er det. Det verste er at barnebarnet mitt, hun er tenåring nå, ser ut til å ha arvet det samme.  Ja, ja, noen lyter må man jo ha.

– Noe du har glemt nå?

– Jeg ser at det er et forslag om at Selbu kommune skal selge aksjene sine i Trønder-energi. Det må de ikke finne på. Det er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Alt som har med ren kraft å gjøre er arvesølvet vi skal overlate til neste generasjon. Vi må ikke ødelegge alt nå.