Odd (85) deler sin historie: – Om det hjelper bare én person så er det verdt det

85-åringen har slitt med angst og depresjon i lange perioder gjennom livet. Nå har han bestemt seg for å være åpen og snakke det. 

– Jeg vokste opp ei tid da psykiske lidelser var skamfullt og noe man absolutt ikke skulle dele og snakke med andre om. Med årene har det nok blitt mer åpenhet, men fremdeles er det slik at de fleste velger å tie. Jeg har erfart at da blir alt så mye verre, sier Uthus.  

Han vil fortelle sin historie i håp om at det kan hjelpe andre. 

– Da tenker jeg spesielt på de yngre. Til tross for at jeg har vært plaget fra ung alder, mener jeg å ha klart meg ganske bra gjennom livet. Når alt ser mørkt og håpløst ut og du ikke ser noen utvei, kan det være det eneste som hjelper. Å vite at noen har hatt det likedan, men likevel har klart seg gjennom det, sier han.  

Som den femte i rekken av 12 søsken (to døde som spedbarn), vokste Odd Uthus opp på småbruket Uthusdalen på Mosletta. Tross trange kår og fem år med krig, minnes han en trygg og god oppvekst. 

– Mine største helter i livet er mor og far. Hvordan de klarte å skaffe nok mat og klær til den store ungehopen står fremdeles for meg som et stort mysterium. Jeg kan aldri minnes at jeg frøs eller gikk omkring og var sulten, sier Odd som likhet med de andre søsknene tidlig måtte bidra til livets opphold. 

– Etter hvert som vi vokste til, måtte vi bort å gjete. Jeg var 10-11 år da jeg begynte som gjetergutt hos tante Beret Anna og onkel Elias i Mebust. De to setervollene lå langt ifra bygda, og tre sommermåneder borte fra mor og far var lang tid. Jeg gråt nok mine modige tårer noen ganger, men savn og hjemlengsel var noe en måtte tåle. Beret Anne stelte godt med gjeterungene sine, og det var alltid nok og god mat, sier Odd.

Selbustrikkinga var en viktig attåtnæring for familien i Uthusdalen, og her måtte alle bidra, guttene som jentene. 

– Jeg minnes at jeg kappstrikka med den eldste broren min. Jeg var glad for å kunne gjøre nytte for meg. Det lå en mestring og stolthet i det, sier Odd som de siste åra på folkeskolen merket de første tegna på at han kanskje ikke var så sterk psykisk. 

– Jeg hadde rødt hår og fregner og vokste mye på kort tid, noe som førte til at jeg ble mye lengre enn de andre og ble ertet en del for det. Men den gangen var mobbing et fremmedord. Det var ikke noe jeg kunne snakke om hjemme. Alt vanskelig skulle ties bort. Det var slik tida var, og jeg ble gående mye for meg selv å gruble, sier Odd. 

Høsten 1953 og samme året som han ble konfirmert, ventet arbeidslivet. Etter flere år som skogsarbeider, gårdsgutt og sagbruksarbeider kom et helt avgjørende skifte i livet da han fikk fast jobb hos Røset AS i 1963. 

– Sjøltilliten var omtrent på null, og jeg trodde sjansene var små da jeg søkte på jobb i det som på den tida var det desidert største entreprenørfirmaet i Selbu. Jeg glemmer aldri ordene Eystein Røset møtte meg med: «Jeg vet at du er flink til å arbeide og vil stå på. Du kan starte straks, Odd». Røset ble bærebjelken i yrkeslivet mitt og Eystein, medmennesket og kjempen, trakk meg opp av de svarte hullene gang på gang, sier Odd som på dette tidspunktet også hadde giftet seg og etter hvert blitt far til to barn.

– Jeg jobbet hos Røset om dagene og bygde hus om kveldene. Vi flyttet inn i 1966, og for en utenforstående så virket vi sikkert som en hvilken som helst lykkelig småbarnsfamilie, sier Odd. 

– Men sannheten var en annen. Angsten trenger ingen forklaring og den kan dukke opp når du minst forventer det, forsetter han. 

– Jeg var i min beste alder, og hadde rike arbeidsår og opplevde mestring og læring. Likevel ville ikke de mørke kreftene i sinnet slippe taket. Angsten sperrer deg inne og du ser ingen veg ut. 

Det er en smerte som overgår alt jeg har kjent av fysisk smerte. Og i kjølvannet følger depresjon, søvnløshet og manglende livsvilje, sier Odd.  

Våren i 1971 kom den første alvorlige nedturen. For første gang forsto Odd at de psykiske problemene lå i ham og var en del av hans natur, og tankene gikk mer og mer i retning av å ta sitt eget liv. Etter eget ønske ble han innlagt på Haukåsen psykiatriske sykehus.  

– Første uka ble jeg låst inne på et enerom der alt av inventar og utstyr var fjernet, forteller Odd som fremdeles har et dystert minne fra Haukåsen hengende på kvisten hjemme. 

– Etter hvert som pasientene kunne delta i fellesaktiviteter og sitte på stua, skulle vi aktiviseres med forskjellig gjøremål. Jeg valgte å knytte teppe. Det ble aldri ferdig. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har kastet det. Det er vel et slags minne om hvor langt nede jeg var, men samtidig også et slags symbolsk vendepunkt, sier Odd som for første gang fikk stilt en diagnose og ble medisinert. 

Oppholdet på Haukåsen fikk imidlertid en brå slutt, for en dag sto Eystein Røset i døra og varslet med høy og myndig stemme: «Her skal du ikke være lenger, Odd. Jeg trenger deg i arbeid!» 

Odd stopper litt opp her og reflekterer litt over hva som gjorde at han klarte å fungere og stå i arbeid til tross for de store helseproblemene. 

– Medisinen i seg sjøl hjalp meg nok en del, men å komme tilbake på jobb var nok den store hoved-medisinen. Lediggang er roten til alt vondt, heter det, og det kan jeg virkelig underskrive på. At du klarer å gjøre nytte for deg og at noen verdsetter det du gjør, ble alfa og omega for meg, sier Odd som også har erfart at naturen kan være en god venn når det røyner på.

– Attåt det vanlige arbeidet drev jeg litt med sauer. Om sommeren gikk de på utmarksbeite, og hver eneste søndag kjørte jeg innpå Vekta for å gå en runde å se etter dem. Det var mest for min egen del, sauene betydde at jeg hadde noe å gå ut etter. I dag er det jo en kjent sak at fysisk trening og turer i skog og mark kan være balsam for urolige sjeler, og det stemte utrolig godt i mitt tilfelle, sier Odd som også fant helsebot i å være aktiv og sosial i lokalsamfunnet. Og mye dreide seg om mestring. 

– Dårlig sjølbilde har fulgt meg gjennom hele livet. Men i samråd med fastlegen tvang jeg meg til å ta utfordringer. Når det gikk bra, var det som å ta sju-milsskritt framover, sier Odd og forteller om da han som leder av Mebond skolekorps ble spurt om å lede et korpstevne for hele fylket. 

– Cirka 1200 korpsdeltakere fra hele Midt-Norge kom til Selbu, og jeg fikk virkelig prøvd meg. Men takket være dyktige frivillige på alle felt, gikk det utrolig bra både økonomisk og rent praktisk. Netto satt vi igjen med 350 000 kroner, og fylkeslederen avsluttet stevnet med å takke for et av de beste korpstevnene som noensinne hadde vært arrangert. Det styrket sjøltilliten voldsomt, sier Odd.  

Utover 80-og 90 tallet fikk Odd også slite med fysiske plager og kroppslig sykdom. En kreftdiagnose og to rygg-operasjoner forverret den psykiske tilstanden og gjorde det vanskelig å stå i full jobb, nå som vaktmester i Selbu kommune. 

– Muskulatur og hele kroppen sa nei. Jeg var mye sykemeldt, og i 1997 varslet fastlegen at nok var nok. Jeg var 59 år da uførepensjon ble innvilget. Jeg kunne ha tatt det som et nederlag, men innså fort at det var det beste som kunne hendt, sier Odd. 

– Så sent som i 2015 hadde jeg et lengre opphold på Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim og ble videre overført til Alderspsykiatrisk avdeling ved St. Olav. Der ble jeg blant annet behandlet med ECT (elektrosjokk), noe legen mente at jeg hadde god effekt av, sier han. 

Under oppholdet på St. Olav fikk Odd også forståelse av hvor viktig det er å ha familie og venner som en kan åpne seg for og som en stoler på. 

– Trygghet er alfa og omega for å spare på den lille energien du har når du går ned for full tenning. Dette er noe psykiateren min har minnet meg på til stadighet, sier Odd. 

Det som avgjort har hjulpet han siden nedturen i 2015 er at han fikk en fast psykiater som fortsatt følger han opp, og en fastlege og en akupunktør som han har veldig tillit til.  

– Bedre fagpersoner og medisinsk hjelp kunne jeg ikke ha fått. På tross av at jeg har vært langt nede mange ganger, har både nedturene og oppturene gitt meg en styrke til å forstå mennesker og samspillet imellom dem på en annen måte enn før. Jeg føler det slik at psykisk sykdom har medført både mestring og læring, sier Odd som i dag synes han lever et godt liv. 

– Jeg står opp i rett tid hver morgen og har alltid noe å holde på med. Gjennom vaktmesterjobben på E-bygget kommer jeg i kontakt med mye folk, og jeg trener ukentlig på trimsenteret og kan ikke få rost min faste akupunktør, Hilde Bjørngaard, nok. Og så er jeg veldig stolt av de 4 barnebarna og 3 oldebarna mine, sier Odd som undres på om han kan komme med et lite forslag til slutt: 

– Jeg vil foreslå at psykisk helse må vektlegges mer i skolen, kanskje allerede fra 10-12 årsalderen. Og så håper jeg at denne artikkelen vil bidra til mer åpenhet om temaet. Jeg har levd et liv med psykisk uhelse, men det er også et liv. I dag er jeg glad for det livet jeg har levd, avslutter Odd.  

Odd Uthus sin nærmeste familie er kjent med innholdet i denne artikkelen. 

Akupunktur og psykisk helse

Akupunktør Hilde Bjørngaard (bildet) har gode erfaringer i bruk av akupunktur som en del av behandlingen av depresjon hos eldre og viser til studier som underbygger dette. 

– I maiutgaven av tidsskriftet Geriatric nurse ble det publisert en studie som undersøkte om akupunktur er en trygg og effektiv behandling av depresjon hos eldre. Analyseresultatene viste at akupunktur kombinert med antidepressiva ga en signifikant høyere bedringsrate sammenlignet med antidepressiva alene. Studien konkluderte med at akupunktur, både med og uten bruk av antidepressiva, er en trygg og effektiv behandling av depresjon hos eldre, sier Bjørngaard i en kommentar til Selbyggen. 

– Generelt har kinesisk medisinsk filosofi en mer helhetlig tilnærming til alle lidelser, og min erfaring er at det ofte er nyttig å ha dette perspektivet når en behandler mennesker, sier Bjørngaard som viser til nettsiden akupunktur.no for den som vil lese mer om dette temaet.