Det var en gang – Historien om Nedalen gård (1863- 1971)

Våren 1970 stengte Trondheim Energiverk lukene på den nybygde Nesjødammen for første gang. Sakte, men sikkert begynte vannet å stige over de verneverdige Nedalsmyrene. Ett år senere var den dramatiske endringen av landskapet ved foten av Sylmassivet fullført.

Nesjøen var ferdig oppdemt. Medregnet Essandsjøen var det skapt et kunstig innlandshav på ca. 66 kvadratkilometer. Gjennom Nea-vassdragets mange turbiner sto det kolossale vannmagasinet i tydalsfjella klart til å bringe lys og varme til storsamfunnet. Grunnlaget for en enorm verdiskapning var lagt; den største og viktigste milepelen i Nea-utbyggingen spikret fast.

Men en historie har minst to sider. Mye var vunnet. Mye var også ugjenkallelig borte og tapt. 

Vi må cirka 220 år tilbake i tid for å finne de første kildesporene etter Nedalen, eller Neøyene, som området ble kalt den gangen. I 1801 ble statsallmenningen i Tydal lagt ut for salg, og Neøyene ble kjøpt av to gårdbrukere på Stugudal. Utover 1800-tallet ble området brukt som slått- og beiteland, delvis også til seterbruk. 

Sannsynligvis var det nettopp de frodige fjellbeitene og mulighetene for nydyrking som gjorde Nedalen attraktiv for brødene Jon og Kristen Jørgensen Tørrisvold fra Hitterdalen ved Røros. 

I 1863 kjøpte de hver sin parsell av Neøiene for 100 spesidaler. Og så snart det ble farbart om våren, flyttet to unge nybyggerpar over fjellet til Stugudal og videre innover bjørkeliene og fjell-ryene mot Neøyene. 

Fire unge mennesker som satset alt på å bygge seg en heim; 700 meter over havet, langt inne på villeste fjellet, med to mil til nærmeste bebyggelse og fire mil til vei. Selv i ei gründertid med Amerikautvandring som eneste utveg på fattigdom og nød, måtte et slikt vågemot vekke oppsikt og beundring. Og trolig også bedrevitende skadefryd da den eldste av brødrene, Kristen, allerede etter to år ga opp tilværelsen i Nedalen og solgte sin part til Jon og hans kone, Gjertrud Tronsdatter fra Tolga. De to ble de første nybyggerne på Nedalen, Jon Jørgensen og Gjertrud Tronsdatter som bygde Nedalen gård. 

Historien om deres liv er samtidig historien om å overleve på naturens og fjellets vilkår. Det er også historien om nøysomhet, vilje og et ubøyelig pågangsmot. Men først og fremst er det en historie om tro og håp. 

Hvordan den første sommeren på Nedalen artet seg er vanskelig å forestille seg. Det eneste huset som sto på Nedalen den gangen var et gammelt seterhus, usselt og lite og attpåtil overfylt av møkk og lort etter svenskene som søkte ly for seg selv og hestene når de for på handelsreiser om vinteren. Det verste var likevel at plassen det sto på var lite egnet til nydyrking. Det første de måtte gjøre var å flytte det gamle seterskjølet til et sted med bedre dyrkingsland. Alt de måtte ha, og alt de måtte gjøre i løpet av noen korte sommeruker. Men først av alt måtte de finne stedet. Dette ingens sted som skulle blir deres sted. Stedet som skulle bli Nedalen gård. 

Sikkert fant de et egnet og fruktbart sted, for ifølge de skriftlige kildene måtte gården ha gitt godt utkomme fra første stund. Allerede ved folketellinga i 1865 ble det oppgitt en besetning på en hest, 8 storfe og 11 småfe. Matrikkelutkastet fra samme året opplyser at gården hadde nesten 50 mål naturlig eng-land.

Avlinga fra dette er ikke oppgitt, men fra fjell-slåttene høstet de 24 høylass. I tillegg var det rike muligheter for jakt, fangst og fiske. Men kanskje var det den gunstige beliggenheten i forhold til grensetrafikk og reindrift som ga mest rene kontanter. I 1860-årene var det adskillig trafikk over grensen fra begge sider.

Tydalinger, enten de handlet med sau eller var på vei for å søke vinterarbeid i Jämtland eller Härjedalen, hadde lenge savnet et sted de kunne overnatte. Og svenske bønder som for over grensen med trelast og bygningsmaterialer, begynte å legge veien om Nedalen istedenfor å dra den gamle pilegrimsveien gjennom Skardøra. Da den gamle Biskopsstugan i Helagsgjellet samtidig begynte å forfalle, ble fjellgården på Nedalen som rene skyss-stasjonen å regne. Betaling i kontanter var det trolig så som så med, men av svenskene fikk de tømmer og bord, kostelige bygningsmaterialer av gran og furu.

Snart ble Nedalen et søkt tilholdssted også for samene i distriktet. Jon ble reneste handelsmannen, kjøpte reinsdyr som han slaktet og kjørte til Røros. Der hadde han slekt og gode forbindelser for å omsette varene til best mulig fortjeneste. Hvert år i desember brukte han å ta den åtte mil lange reisen over Ridalen og Aursunden til Bergstaden. Bortover var sleden fullastet med reinsdyrkjøtt, ryper og pelsverk. På heimvegen hadde han med seg vinterforrådet av matvarer og andre nødvendigheter til husholdning og gårdsdrift. Og ettersom det snart var jul, noen småtterier som ikke var helt nødvendig også, kanskje et kjoletøy og et sjal til Gjertrud og noen godsaker til barna (Jørgen født i 1865 og Ingeborg født i 1868). For dem som venta heime, kom jula når Jon vendte tilbake fra Røros. 

Det lir mot jul i 1870. Andre søndag i advent blir Jon Nedalen liggende i sengen. Tegnene er ikke gode. Pusten går tungt, feberen og de voldsomme frostriene tar alle kreftene fra ham. Hele den kraftige karen skjelver som et ospeløv. Men han nekter å gi opp. Ennå er han i sine beste arbeidsår og har mye å utrette. Men tyfusen spør ikke etter alder. I grensebygdene på svensk side har sykdommen tatt mange liv denne høsten. Svenskene som overnattet på Nedalen for fjorten dager siden; en av dem hostet så stygt. Gjertrud skjønner alvoret og sender bud etter hjelp med naboen, han Finn-Andres.  Men doktoren bor i Selbu, det er ni mil dit.

Doktoren nådde likevel fram i tide, og Jon ble kurert for tyfusen. Men likevel ble det en sorgens jul for familien på Nedalen. Da ektemannen ble sengeliggende, måtte Gjertrud gjøre den livsviktige handelsturen til Røros. Antagelig hadde hun smitten i seg da hun satte hesten foran sledelasset og kjørte ut i høgfjellet. I tillegg til kulden og de fysiske anstrengelsene ble det mer enn hun kunne tåle. Etter få dagers sykeleie døde Gjertrud, første juledag 1870. Fjellet hadde krevd sitt første offer av nybyggerne på Nedalen. 

Fjellet som hadde ødslet så gavmildt til dem, nå viste det seg fra en annen side. Vondsida, den var ikke noe vakkert syn. Selve mannen med ljåen var kommet frem fra den svarte Bandaklumpen, og han slo så det kjentes, rev og slet i hjerterota til han som satt alene igjen med ansvaret for to små barn. Sorgen og savnet var en ting. Uvissheten og angsten kanskje verre. Uten Gjertrud; hvordan skulle han berge seg videre? Fantes det ei fremtid på Nedalen?

Jon må utvilsomt ha trodd det. Kanskje var det heller ikke noe valg. Fordi han allerede nå hadde vokst sammen med gården og naturen ved Sylfoten. Fordi han var født slik, envis og sta, en fjellkar og naturmenneske i sinn og skinn, en gårdbruker uten nåde. Kanskje hadde han også sett noe i fjella sine; et mål og en sammenheng. En større mening. Midt inne på det nakne, karrige fjellet hadde han funnet et livsgrunnlag. Der ingenting skulle vokse, der vokste det likevel. Fjellets grøde og livets under. På naturens vilkår; den som skulle berge seg der naturen var hersker, måtte innordne seg etter naturlovene. Og sorgen og gleden vandrer i hopes. Det rasende, nådeløse fjellet, snart ville det leke og lokke igjen.

I 1872 giftet Jon Nedalen, eller Jo Neen, som tydalingene begynte å kalle ham, seg på nytt med Marit Henningsdatter Rotvoll fra Stugudal. Hun var kommet til Nedalen som taus da Gjertrud døde, og kanskje begynte ekteskapet som en hjelp til selvhjelp, en praktisk løsning for begge parter. Men alt tydet på at Marit og Jon levde godt med hverandre. De fikk tre barn sammen, og som Gjertrud var Marit et dugelig arbeidsmenneske som tok sine tak både ute og inne. Både Jon og Marit la sin ære i gårdsdrifta. Med sin kvikke væremåte og gode humør var de begge som skapt til vertskap på en fjellgård. Gjestfrihet og trivsel ble et varemerke for Nedalen, og da Trondhjems Turistforening begynte å legge til rette for mer organisert turisttrafikk i Sylan, ble gården på Nedalen et naturlig sentrum for denne virksomheten.

I 1899 solgte Jon gården på Nedalen til Jørgen Lysholm, som igjen overga den til Trondhjems Turistforening (TT) i 1913. Marit Nedalen døde i 1903. Samme året kjøpte Jon gården Saksgård østre i Brekken og bodde der til han døde i 1914, 76 år gammel.

Nå fulgte ei ny tid på Nedalen. Allerede i 1888 hadde turistforeninga fått avtale med Jon om leie av rom for turister på garden. Fra 1903 fikk TT fast leieavtale med Lysholm, inntil de kjøpte gården 10 år senere. Samtidig kjøpte TT et tilliggende område kalt Neøyen og bygde etter hvert ei separat turisthytte ved garden, mens gardsdrifta ble forpaktet bort, både av Lysholm og TT. 

De første som forpaktet gården, var Greta og Lars Stugudal fra Gjetnesset på Stugudal. Lars var blant annet engasjert av TT som fjellfører og guide for folk som ville gå i Sylan. I 1901 skal han ha gått hele 19 turer til topps på Storsylen. I tillegg til at de forpaktet gården på Nedalen, bestyrte Lars og Greta også Sylstasjonen på svensk side i mange år. Da de ga seg, ble Nedalen forpaktet av Ole Andersen Valset frem til 1917. 

Neste driver ble Ole Matiassen Lien. Han døde allerede i 1918, men enka, Ragnhild, fortsatte drifta frem til 1927, da Lars Jonsen Østby fra Jensgarden i Ås overtok som forpakter. Etter hans død i 1935, fortsatte enka, Maren Johansdatter fra Ol-Olsgarden, drifta fram til 1939. 

Oliver Rotvold (1895 -1984) var den siste forpakteren på Nedalen gård. Han var gift med Ingeborg Nyland (1896-1971) fra Nylandet på Stugudal. Med 15 års mellomrom fikk de 10 barn, åtte av dem vokste opp på småbruket Storekra i Ås i Tydal før familien flyttet til Nedalen i 1941.

I tillegg til gårdsdrifta hadde Oliver oppsynet med Nedalshytta. Slik ble han en kjent og kjær skikkelse for mange fjellvandrere i Sylan. Enda mer kjent ble Oliver for sin tapre motstandskamp og innsats under krigen. Bare noen kilometer fra svenskegrensa lå gården laglig til for flyktningetrafikken. Mange, både motstandsfolk og jøder, fikk mat og husly og hjelp til å komme seg videre i trygghet over grensa til Sverige, dette takket være familien på Nedalen. I artikkelen «Minner fra Nedalen» (publisert i Selbyggen i 1997 og senere i boka Åpent landskap), deler fire av de yngste barna til Ingeborg og Oliver sine førstehånds og høyst levende minner fra åra de bodde på Nedalen.

Med reguleringa av Nedalen hadde friluftslivet og naturvernet tapt den første virkelige omstridte utbygginga av vannkraft her i landet. Som den første botaniske naturparken i Norge ble Nedalen fredet ved en Kongelig resolusjon allerede i 1917. Fra skaperens hånd var Nedalen en sjelden mosaikk av ulike naturtyper; myrer og floer, bekker og tjern, krattskog, lyng og vier. Uerstattelige biotoper for det rike fuglelivet som hadde utviklet seg her siden tidenes morgen.

Det var mye mer. Det var setervoller og slått-buer, myrslåtter og saftig fjellgress. Det var frodig beitemark for tamrein og husdyr. Det rant ei elv gjennom dalen. Nea var kjent som ei makeløs fiskeelv. Det var ryper i alle fjell, og elgen beitet i småskogen. Det var en hel naturarv, foredlet og tatt vare på gjennom århundrer av bønder og samer, så nye generasjoner kunne leve og bo i fjellbygda Tydal.

Det var enda mere. Nedalen var et fristed for alle som søkte stillhet og naturopplevelse. Helt siden 1880-årene hadde Trondhjems Turistforening lagt til rette for friluftsliv og fotturer i Sylan. Over 1000 turister benyttet anledningen til å besøke den gamle Nedalshytta for siste gang, sommeren i 1970. 

Det var en gammel fjellgård også. Nedalen gård. Da vannet begynte å sige innover jordene, ble husene satt i brann. Fjøset, låven og den tømrede stuebygningen. Alt sammen, det flammet og luet og var ikke mere.

En eldre kar, en tynn og rank skikkelse i lusekofte og nikkers; han var kjent som en pratsom og munter en. Nå sto han for seg sjøl litt bortenfor folkehopen som hadde samlet seg for å ta farvel med gården. Ganske stille, liksom fraværende og så inn i flammene. Kanskje var det knotten eller et irriterende askerusk. Eller kanskje var det minnene. Han måtte stadig oppi ansiktet med håndbaken, strøk fort over de blanke øyekrokene. Oliver Rotvold, den siste forpakteren på Nedalen gård, klarte ikke lenger å stoppe tårene som trillet nedover de furete kinnbena. 

Kilder: Historien om nybyggerne på Neadalen er basert på faktiske opplysninger fra Rørosboka bd.3, Bygdebok for Tydal, samt en artikkel av Ola Stugudal i årboka til Trondhjems Turistforening i 1929. 

De øvrige kildene til historien om Nedalen gård er Tydalsboka bd.4, samt artikkelen «Minner fra Nedalen» publisert første gang i Selbyggen i 1997 og senere i boka «Åpent Landskap.»