Debatt

Forhøsting på Selbustrand. Landbruk. Gårdsdrift.

Skjebnetid for jordbruket

Publisert Sist oppdatert

Dette er Selbyggens lederartikkel, som gir uttrykk for avisens offisielle mening.

Onsdag i denne uka startet årets jordbruksforhandlinger med at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukerlag legger fram sine krav ved årets jordbruksoppgjør. Neste onsdag vil så statens tilbud ved årets forhandlinger bli lagt fram. Det kan bli tøffe forhandlingsrunder.

I 2021 var det bondeopprør over hele landet i forbindelse med jordbruksoppgjøret der statens tilbud var under det halve i forhold til landbruksorganisasjonenes krav. Det endte i brudd. Etter hvert som det viste seg at innsatsmidler for jordbruket, som kunstgjødsel, diesel, kraftfor og strøm, fikk en betydelig prisøkning, ble det omsider oppnådd enighet i tilleggsforhandlingene i september om en ekstra kompensasjon på 754 millioner kroner, en kompensasjon som langt fra dekket inn for prisøkningen.

I og med at prisøkningen på tilnærmet alle innsatsmidler i landbruket nærmest har eksplodert det siste halvåret, er situasjonen for den enkelte bonden blitt stadig tilsvarende forverret. Rapportene fra hele landet om at bøndene nå har problemer med å betale regningene sine, er særdeles urovekkende, ikke bare for den enkelte bonden, men for hele samfunnet. For landbruket genererer arbeid til en rekke andre yrkesgrupper. Det foreligger blant annet tall som viser at hver Tine-bonde genererer 2,4 årsverk til andre yrker.

Men klarer ikke bøndene å betale regningene med den inntekt som jordbruket gir, er det ikke stort andre mulige utfall på situasjonen, enn et konkursras i næringa.

Det er i seg selv tragisk, men like trist er det som blir tilleggskonsekvensene; at bygdene vil avfolkes og gro til, at en mengde andre arbeidsplasser vil forsvinne både i bygd og by, og skatteinntektene for kommunene vil bli sterkt redusert. Ikke minst vil matproduksjonen her til lands reduseres til et minimum, og selvforsyningsgraden vil bli uhyggelig lav. Den er lav nok fra før, godt under 50 prosent. Når vi så også vet at krigen i Ukraina medfører at enorme områder i det som er blitt kalt Europas kornkammer, ikke vil bli dyrket i år, og trolig heller ikke neste år, gir dette en enda dystrere situasjon for oss her i landet som ikke klarer å brødfø oss med mer enn kun halvparten av den maten vi trenger.

Det er ikke første gangen i landets nyere historie at bonden har sakket akterut i forhold til industriarbeideren når det gjelder inntektsutvikling. Først på 70-tallet var det full krise, unge bønder ville ikke overta, for lønna var elendig. Så ble Øksnes-utvalget nedsatt med det mål å gi bonden en lønnsutvikling tilsvarende industriarbeiderens. Senere landbruksminister Oskar Øksnes fra Arbeiderpariet, og landbrukskomiteens leder, Berge Furre fra SV, var arkitektene bak utvalgets innstilling, og vedtak ble gjort i 1975, noe som uten tvil ga en ny giv til norsk landbruk.

Vi tror nok at noe lignende skal være mulig å få til i dag også, om det finnes politisk vilje til det. Og det må det være. For norsk landbruk er det helt nødvendig å bevare. For vi overlever ikke uten maten. Og den må vi være villig til å betale for. På 50-tallet brukte gjennomsnittsfamilien i Norge vel 50 prosent av disponibel inntekt til mat. I mange år har denne prosenten nå ligget på mellom 10 og 12. Det betyr at det som vi minst av alt er villig til å betale for, er det vi trenger mest. Det er maten.

Gi bøndene lønn så de overlever som bønder! For bøndene trengs, mer enn de fleste.

Powered by Labrador CMS