By og land – hand i hand?

Dette er Selbyggens lederartikkel som gjenspeiler avisens offisielle mening.

Arbeiderpartiets slagord fra 1933, «By og land- hand i hand» var et slagord som slo an i befolkningen. For her innså folk at skulle landet få framgang, måtte det skje i både bygd og by ved samarbeid som var til fordel for alle. Slik burde det være i vår tid også, nesten hundre år senere.

Men vi føler en viss usikkerhet når det gjelder om det fullt ut er slik i dag. Onsdag kunne det norske folk ta del i TV-programmet Folkeopplysningen med fysikeren Andreas Wahl som programleder. Og programtittelen var kort og godt «Ulv». Det var som svært ofte i Wahls programmer interessant der han forsøker å se problematikken fra flere sider. Programmet var nyansert, men like fullt satt vi også igjen med en følelse av at konklusjonen nok var at bygdefolk som er for ulvefelling, er dumme og lettskremte mennesker, mens de urbane personene som uttalte seg svært positivt om ulven, var de som hadde skjønt det. For ulven er da ikke farlig for mennesker. Og bøndene må gjete sauene sine.

Vi er fullt klar over at det er gått flere hundre år siden ulven drepte et menneske i Norge, og slik sett svever vi neppe i nevneverdig fare om vi beveger oss i naturen, om enn det skulle være i ulvesona. Men for bønder som mister opp i hundrevis av dyr i rovdyrangrep, er det et spørsmål om overlevelse, både materielt, men også psykisk, når en må plukke opp kadaver etter kadaver av dyr en har stelt med gjennom året ellers. Og gjeting kan umulig ha noe for seg med den lønnsomheten vi har i saueholdet nå der veldig få bønder kan leve av sauedrifta. Da burde kanskje heller Norgesgruppen, Coop, Rema-Reitan-familien og Kiwi betalt for gjeterne i alle saueflokkene i landet. For det er disse som «skummer fløten».

Vi har også hatt enorme sauetap til rovdyr, først og fremst bjørn, i dalføret vårt gjennom mange år. Derfor er det gledelig at sauene stort sett har fått gått i fred denne sommeren. Men rovdyra vil nok dukke opp igjen, også hos oss, de som mange mener er uskyldige skapninger som vi må ha omkring i skog og fjell.

Distriktspolitikk stikker selvfølgelig langt, langt dypere enn kun rovdyrproblemet. Det er bygdefolket som skal bo og leve i Utkant-Norge, og om distriktene skal overleve, må også vi som bor her ha følelsen av å leve i 2022, og ikke for hundre år siden. I byen kan en slenge seg på en buss hvert tiende minutt, mens kun skolebussen kan ta oss til og fra sentrum i løpet av dagen i distriktene. Burde det vært innført differensiert bensinpris ut fra hvor en bor, på bygda eller i byen?

Det er en uttalt politisk sannhet at vi skal ta hele landet i bruk, at distriktene skal leve. Da må det også legges til rette for at tilbudene på bygda er noenlunde tilsvarende med dem en har i byen. For heller ikke bygdefolk lever av vakker natur alene. Og by og land bør fortsatt gå hand i hand.