Anmeldelse: Birch-filmen en viktig historiefortelling

Den lokalproduserte filmen om Birch-dynsastiets vekst og fall er en veldig viktig historisk dokumentasjon. Filmen forteller på en elegant måte hvor viktig far og sønn, Fredrik Reichenwald Birch og Paul Hansen Birch, var for selbusamfunnet.

Filmen forteller hvem forretningsmannen Fredrik R. Birch var, hvordan han bygde opp handelsstedet på Haverneset, og hvordan han behandlet bygdefolket som kunder. Fredriks virke blir i filmen hovedsakelig fortalt ved at sønnen Paul forteller om sin far gjennom en fortellerrolle, ledsaget av korte filmsekvenser. Det er først og fremst sønnen Pauls historie som fortelles i filmen. Det er viktig for filmens publikumsvennlighet, ellers ville filmen blitt altfor lang. Det som skulle bli fem minutters filmdokumentasjon av Pauls steinsamling, som er oppbevart i Selbu Bygdemuseum, ble i stedet en halvannen time lang dokumentarfilm.

Halvannen time er passe lengde på en slik film. Det er lenge nok til å få med det viktigste av historien, men heller ikke lenger enn at de aller fleste kan holde konsentrasjonen oppe og få med seg detaljene, og detaljer er det mye av. Det minner litt om friluftsteater, hvor det må skje noe over hele sceneområdet for at oppsetningen skal leve. I filmen er det selvfølgelig hovedpersoner i fokus hele tiden, men det skjer noe rundt dem, slik at hver scene lever, og at du gjerne må se filmen flere ganger for å få med deg alt. Filmen lever hele tiden og det er fremdrift i historien.

Filmen får frem familiens tilnærming til lokalsamfunnet. Der faren Fredrik, gjennom språk og omgangskrets, holdt en armlengdes avstand til allmuen, lot han sønnen Paul menge seg med barn og ungdom fra bondestand og husmannskår. Men Paul måtte snakke normalisert bokmål hjemme hos sine foreldre. Ute blant bygdefolket snakket han selbudialekt som de andre.

Filmen forteller også hvor viktig rolle Birch-familien var for bygdas utvikling. Fredriks initiativ fra 1857 førte til oppstart av Selbu Sparebank tre år senere. Birch startet også telefonselskap i bygda og var med på oppstarten av skytterlaget, som var en del av tankegangen bak frigjøringen fra Sverige. Fredrik revolusjonerte også landbruket gjennom tekniske nyvinninger, noe selbyggene ikke tok innover seg med en gang. Paul videreførte samfunnsengasjementet ved å dra i gang Neadal Ungdomssamband og ungdomslag i alle grender, gjennom et brennende engasjement for idrett, gjennom oppstart av historielag og ikke minst kampen for kvinners stemmerett.

Filmen har mye humor i seg. Det er artige persontyper i flere av scenene. Ikke minst i festscenene kan du finne typer som du kjente igjen på samfunnshusene 100 år senere. Den beskriver grendestrid i debatter om hvor det skulle bygges vei og hvor bru over Nea skulle bygges.

I scenen fra Neadal Ungdomssambands samling på Tinghaugen, med avdukingen av bauta, er det skremmende paralleller mellom Norges frigjøringskamp fra Sverige og dagens krigssituasjon i Ukraina. I en tale, forøvrig en autentisk tale som Paul Birch holdt på Tinghaugen, snakker han om at Norge må bli et fritt land. Han skulle bare ha visst hvor aktuelle ordene skulle være da filmen om hans liv skulle ha premiere.

Andreas Nergaard har skrevet original musikk til filmen, og den fortjener honnør. Gjennom hele filmen føles musikken som en helhetlig understøtte til scener og fortelling. Den er der uten at den overkjører handlingen. Musikken fremhever filmen på en elegant måte. Kamerabruken, klippingen og miksingen av lyd og bilde er også godt utført. Det er blitt en film som har fått veldig mye ut av små ressurser. Det meste er utført av 200 frivillige aktører. Det er et bevis på at frivilligheten lever i beste velgående i Selbu, og da passer det bra med premiere i Frivillighetens år.

Ordene fra avslutnigssekvensen, minneord til Paul Birch etter hans død, kan beskrive både hovedpersonen og produksjonsteamet:

-Du ble aldri gammel til sinns, du var en god selbygg!

(Foto: Oda Cecilie Folde)