Harald får ikke fred før sannheten om sønnens død blir avslørt

Snart 28 år har gått siden det tragiske Estonia-forliset i Østersjøen. Harald Setsaas kjenner fortsatt på en gnagende følelse av frustrasjon rundt de tingene som oppgis å være årsaken til ulykken. 

Han og de andre pårørende og overlevende etter ulykken har enda ikke har fått et godt svar på hva som egentlig skjedde den natten. Nå kan det imidlertid skje ting. En dokumentarserie på Discovery+ har gjort funn som svenske myndigheter vanskelig kan bortforklare. 

Tragedien

28. september i 1994 forlot MS Estonia kaien i Estland og satte kursen mot Sverige. Det var storm og høye bølger den kvelden. Rett etter midnatt startet dramaet. Først med at høye lyder i form av smell hørtes, så fikk fergen raskt slagside, og før en time var gått hadde den store båten sunket. 989 personer var ombord, 852 av dem mistet livet den natten, deriblant seks nordmenn av totalt ni som var med på seilasen. Og for å sitere den lille artikkelen som stod på trykk i Selbyggen rett etterpå, så ble også Selbu rammet av tragedien. Hjørund Setsaas Pettersen på seks år, mamma Ingunn Pettersen, Ingunns samboer Johan og hans datter Mari på fjorten år var blant de som aldri kom tilbake til Norge.

Hjørund

Ingunn og Harald flyttet fra hverandre da Hjørund var liten, men samarbeidet etter hvert godt om den lille gutten. Harald forteller om en solid og ordentlig svigerfamilie med gode gener innen idrett som tok ham med ut i skog og mark. Hjørund var glad i å leke ute med kameratene sine, og Kaptein Sabeltann var idolet. Farmor i Selbu var også en favoritt, for av henne fikk han alltid tomatsuppe.

– Han var oppvakt, nysgjerrig og elsket å være ute sammen med vennene sine, sier Harald som er full av lovord om sønnen. 

Vanskelig å forstå 

– Jeg gikk rundt i en døs. Det var jo helt forferdelig. Jeg var jo på jobb også, vet du, forteller Harald om dagen han fikk nyheten og om tiden rett etterpå. 

Han jobbet i 1994 på Selbu videregående skole, og den 29. september stod han opp som vanlig og gjorde seg klar til å dra på jobb for å undervise i sine fag; engelsk, norsk og historie. Akkurat denne morgenen skrudde han på TV´n for å sjekke nyhetene. Ikke fordi han hadde hørt noe om en ferge i Østersjøen, men fordi det pågikk en streik i Widerøe. Han ville sjekke om sønnen Hjørund fikk tatt fly hjem til Otterøya, hvor han bodde sammen med mamma Ingunn, etter å ha tilbragt høstferien sammen med pappa i Selbu. Han husker ikke at han en gang la merke til at det hadde foregått et forlis, men da han kom på jobb ble det fort klart at nyhetsbildet i stor grad var dominert av nyheten om det som hadde skjedd den natten. Rundt kaffekoppen før undervisningens start ble det snakk om ulykken.

– Å? hadde Harald sagt. 

– Ja det var en ferge som skulle gå fra Estland til Sverige, fortalte kollegaen. 

Da begynte tankene å surre.

– Jeg kastet meg over telefonen og ringte til Ingunns familie for å høre om de kunne ha vært ombord på båten, noe de bekreftet at de var. Da gikk jeg inn i en døs, sier Harald. 

Realiteten gikk ikke opp for ham før flere uker senere, etter at minnestunden for de forulykkede var over. Harald hadde samlet krefter til å holde en tale for sønnen, selv om de rundt ham ikke helt trodde på at han skulle klare det. En dag, rundt 14 dager – tre uker etter forliset, tok han turen ned på Sørflakne for å kjøpe Dagbladet.

– Jeg åpnet avisen og så et svært bilde av meg selv fra minnestunden som jeg ikke visste skulle være der. Da gikk det opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. Den dagen satt jeg bare i en stol, jeg var helt skutt. Det var nok sjokket som gjorde at det ble sånn, og ganske fort etterpå bestemte jeg meg for å engasjere meg, minnes han. 

Vil fortelle

I tiden etterpå har han kjent på følelsen av at sambygdinger og andre rundt ikke helt har visst hvordan de skulle snakke med ham om det som hadde skjedd. Han opplevde at folk gikk omveier rundt ham. Ikke har det vært skrevet stort i lokalpressen heller. 

–  Det er jo klart at jeg stusser litt over det, men samtidig kan det være at de synes det har blitt for nært og at jeg skulle bli støtt av det de sa. Jeg vet ikke. Men det har vært taushetsbelagt ja. Folk visste nok ikke hva de skulle si. 

Han skjønte fort at hans måte å hanskes med sorgen på var å fortelle. Og det har han gjort. Han har stilt til intervjuer og fortalt sin historie når han er blitt spurt, sist gang i dokumentarserien vist på Discovery+.

Serien som endrer alt

«Estonia – funnet som endret historien» er en serie med to sesonger. Journalist og regissør Henrik Evertsson og hans team står bak, i samarbeid med produksjonsselskapet Monster. Dokumentaren har mildt sagt skapt rabalder. Det er flere ting som helt tydelig blir vanskelig for de svenske myndighetene å bortforklare etter at Evertsson og teamet har undersøkt forliset. Det mest påfallende, og som er skrevet mest om i mediene, er et stort hull i siden på skroget som ikke engang er nevnt i havarirapporten fra 1997. Hullet er i dag funnet til å være 40 meter langt og 6 meter bredt, ifølge den estiske havarikommisjonen. Ikke ubetydelig med andre ord, og noe som uungåelig gjør at man stiller spørsmål til arbeidet som er gjort med havarirapporten. Spørsmålet nå er hvordan og når dette hullet oppstod, noe som har stor – om ikke all – betydning for hvordan forløpet av forliset foregikk. Kan det være at båten ble truffet av et legeme i sjøen før den sank? Vitneobservasjoner fra overlevende vil påstå det. 

Ikke hørt

De pårørende og overlevende har helt siden ulykken stilt spørsmål til mange ting i etterforskningen, uten å bli hørt av de svenske myndighetene. Konspirasjonsteorier har florert og flere av dem virker i dag å ikke være helt usannsynlige etter at dokumentaren presenterer sine funn. Det kan også virke som at svenske myndigheter prøver å stilne de som ønsker å komme til bunns i saken. Evertsson har sammen med sin kollega og vrakekspert Linus Andersson blitt siktet for brudd på gravfreden og så blitt frikjent i Göteborgs tingrett. Dommen ble anket, og i august skal saken på nytt behandles i svensk rettsvesen. 

Selv om det blåser opp til rettsak har svenske myndigheter etter massivt press fra blant annet overlevende, pårørende og estiske myndigheter, sett seg nødt til å gjøre nye undersøkelser av vraket. Evertsson sier at dette gir håp om flere opplysninger. 

– Havarikommisjonene i Estland, Sverige og Finland arbeider nå sammen om nye dykk ned til vraket. Med informasjonen som hittil har kommet frem kan det konstateres at den gamle havarirapporten må korrigeres på flere punkter. Undersøkelsene som nå gjøres er de mest omfattende siden forliset og det er grunn til å tro at de vil gå lenger i arbeidet med å få flere svar om Estoniakatastrofen, forklarer han.

– Dypt inntrykk

For Evertsson og hans team i Monster som har produsert serien har det hele tiden vært viktig å skildre de pårørende og overlevendes uro og ønske om økt forståelse rundt hvordan havariet skjedde. 

– Det har vært en oppgave vi har tatt på stort alvor. En fartøyskatastrofe nord i Østersjøen kan få store ringvirkninger og Trøndelag ble hardt rammet denne natten. Innspillingen i Selbu og Stockholm sammen med Harald har vært viktig for serien. Haralds historie har gjort dypt inntrykk, forteller Evertsson. 

Vil ha svar

Havarirapporten fra -97 ligger på bordet hjemme hos Harald, finurlig markert med gule lapper på sider som er verdt å merke seg. Den ser han på omtrent med avsky, en følelse som også kan merkes når han snakker om svenske myndigheters hemmelighold rundt for eksempel militær transport ombord på MS Estonia. Det er nemlig fremkommet bevis på at fergen ble brukt til det i ukene før forliset, men myndighetene nekter for at det foregikk under natten for ulykken.

– Venstrehåndsarbeid, kaller jeg konklusjonen. Makkverk! Å beviselig peke på svikt i bauporten som eneste årsak, vitner om slett arbeid. Skipet ble den gang ikke ordentlig undersøkt og de som overlevde ble aldri hørt. 

Han har så mange spørsmål han vil ha svar på, og de dreier seg i hovedsak om å finne ut hva som skjedde og hvem som er ansvarlig for at båten gikk ned og tok fra ham sønnen. Sammen med flere pårørende står han også bak et søksmål av den svenske stat for uaktsomt drap på 852 personer.  

– Hvorfor ville de begrave båten i betong? Hvorfor kan man ikke gjøre nye dykk og undersøkelser ved båten? Var det militær transport ombord på MS Estonia den aktuelle natten? Hvorfor kunne de ikke hente opp de omkomne? Hva er det de skjuler? undrer han.

Som historielærer har han god kunnskap til gamle Sovjet og deres utplassering av våpen og militær teknologi rundt Østersjøen. 

– Jeg tror på vitnene! Jeg tror på han som sier at han så konturene av noe i sjøen, jeg tror på dem som hørte høye smell før baugporten falt av og vannet fosset inn. Hvor kom det fra da, hvis det ikke var noe som traff båten? Etter Sovjets fall ble det fraktet mye militært utstyr over til vesten, det vet jeg ikke om de så på med blide øyne. Og hvorfor skrev Storbritannia under på en avtale om håndtering av trafikk i de baltiske områdene? De har jo ingen nær tilknytning til Østersjøen, det er jo Norge, Sverige, Finland, Estland, Polen, Litauen og Latvia som har det. Det må jo være en grunn til at britene er med på det, en interesse. Den interessen mener jeg ligger i transport av militært utstyr, og da kan jo en russisk ubåt være et tenkelig scenario. Men det er jo bare spekulasjoner, forklarer han.

Rettferdighet

Haralds søken etter svar dreier seg for ham om rettferdighet. Rettferdighet for de etterlatte og overlevende, men også for de som aldri kom hjem fra seilasen. Og at tankene om hva som kunne ha vært melder seg innimellom, er ikke til å unngå. Likevel har han lyspunkter i livet som holder ham oppe, som kjæresten og datteren Hanne som kommer på besøk i sommer. Han og kjæresten er glad i å reise, men fremdeles er båt et fremkomstmiddel han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg kvidde meg lenge for å reise med ferge over en så lang strekning. Jeg overvant frykten på en stille og fin ferd over Østersjøen i 2008, men foretrekker fortsatt andre fremkomstmidler. Jeg er ingen sjømann og bruker å si at jeg flyter som ett spett og svømmer som et anker, sier han og ler før alvoret igjen inntar ansiktet hans.

I en retro Coca Cola Light-flaske på stuebordet er det en liten skvett med vann. Det er vann han hentet opp fra Østersjøen i 1995, da pårørende fikk være med ut til ulykkesstedet for å minnes de omkomne. Han verdsetter den skvetten med vann og har spredt en del av det ved minnestøtten til Hjørund på kirkegården ved Selbukirka. Resten av vannet tar han vare på.

– Jeg vil ikke bare ha vann fra Østersjøen. Jeg vil ha mer. Det er kun dette jeg har, og jeg vil få rettferdiggjort ting.