– Måltidsvennen gjør den store forskjellen for meg

Under koronapandemien søkte Tydal kommune om statlige tilskuddsmidler for å forhindre ensomhet blant eldre. Ett av tiltakene som ble iverksatt i samarbeid mellom helsesektoren og frivilligsentralen var ordningen «Måltidsvenn».

En av dem som kom med i ordningen og som fremdeles benytter seg av tilbudet er 93-årige Grethe Øren.

– Noe av det jeg har savnet mest etter at mannen min døde og jeg ble alene, var noen å ha et hyggelig måltid sammen med. Så da jeg fikk tilbud om dette, sa jeg ja straks. Maten kommer fra kjøkkenet på sykehjemmet, og hver onsdag er det fisk. Måltidsvennen min er like glad i fisk som jeg.  Så det måtte bli på onsdag. Jeg gleder meg så til hver onsdag, at tirsdagene er blitt en slags lille-lørdag for meg, sier Grethe.

Gjensidig glede  

Helst en som var flink med data, var Grethes ønske da hun sa ja til å få en måltidsvenn. Det ble Ingeborg. Ingeborg Einum, biblioteksjef i Tydal kommune og en god venninne av Grethe fra før.

– Ja, jeg er måltidsvenn, og det betyr veldig mye for meg. En ting er regelmessigheten i det å være sammen med Grethe. Jeg trives så godt sammen med henne. Vi har mye å prate om og mange felles interesser. I tillegg får jeg middag og gode samtaler. Jeg synes det er jeg som er heldig her, sier Ingeborg.

Alderdomsideal  

Da Selbyggen ankommer omsorgsboligen i Jenshaugveien 4 til avtalt tid forrige onsdag, er bordet dekket på til tre. Servietter og pene glass hører med, og på menyen står uer med eggesmør, gulrot og potet.  

– Så skåler vi da damer, sier Grethe og hever glasset med alkoholfritt øl.

– Jeg kunne ikke fått noen bedre enn deg, Ingeborg. Du er datakyndig og vet hva jeg liker å lese. Jeg kan spørre deg om hva som helst. Men det beste er at du er så hjelpsom og trivelig å være i lag med, sier Grethe som forteller at hun og Ingeborg var gode venner lenge før ordningen med måltidsvenn kom i gang.

– Vi gikk begge to på yoga, men jeg likte ikke å kjøre bil i mørket. Så da tilbød Ingeborg å komme å hente meg, og til gjengjeld laget jeg middag til henne da hun var ferdig med dagen på biblioteket, forteller Grethe.

– Grethe er født energisk og positiv og er alltid på veg framover. Hun gir seg aldri. Selv etter et fall som førte til et kompresjonsbrudd i ryggen, trener hun fast på Trimbua og går turer så ofte hun kan. Hun holder seg oppdatert og følger med i det som skjer, og et varemerke for Grethe er det gode humøret. Ja for meg er hun virkelig et alderdomsideal, sier Ingeborg.

Byjenta som fant sitt eventyrrike i Molia

– Nå må vi sette på kaffe, jeg har kjøpt krone-is til dessert. Vil dere ha jordbær eller sjokolade? spør Grethe mens hun blar i familiealbumet med bilder av barn, barnebarn og oldebarn. Når man er 93 år er livshistorien lang, men her er kortversjonen:

Grethe, født Solberg, kom til Tydal første gang som ung 19-åring, nyforelsket i arkitektstudenten Thorstein Øren. Den gangen bare på besøk til gården Fossan, der Thorstein hadde sterke røtter på farssiden. Fram til 1980 levde ekteparet Øren et ganske normalt liv i Trondheim, Thorstein med egen arkitektpraksis og Grethe som mor og husmor og senere også som sekretær og regnskapsfører for Thorstein. Men da de arvet en stor utmarkseiendom ved Moen og fikk konsesjon mot bo- og driveplikt, forlot de hus og heim og en komfortabel by-tilværelse i Trondheim og etablerte seg som villmarks-boende tydalinger langt utenfor all sivilisasjon.   

– Å arve en slik utmarkseiendom var en gavepakke for oss som var så glade i naturen og fjellet. Nå fikk vi alle muligheter til å drive med bikkjer, jakt og fiske. Thorstein og jeg fikk over 20 fantastiske år sammen i Molia. Jeg har ikke angret ett sekund, sier Grethe som likevel måtte kaste inn håndkleet og flytte til omsorgsbolig da hun brakk ryggen og samtidig mistet førerkortet for to år siden.

– Jeg savner Thorstein, og jeg savner Molia, spesielt nå om våren når hele lia syder av fuglekvitter og vårliv. Men jeg innser at alt har en ende. Min plass er her i Jenshaugveien nå. Når jeg ringer til venninner som bor på eldresenter i Oslo og andre steder rundt omkring i landet, er det ingen av dem som har det så godt som meg. Vi har en fantastisk helsetjeneste og eldreomsorg i Tydal. Og så har jeg Ingeborg, avslutter Grethe.