Mange glemmer dette i kampen om nye innbyggere

De fleste distriktskommuner driver systematisk med tilflyttingsarbeid. Forskning viser at enkelttiltak gjør liten nytte i seg selv og at kampanjer som lokker med flott natur har liten effekt. Selbyggen har undersøkt hvordan ulike tiltak, blant annet tilskudd til boligbygging, har innvirket på å snu den store flyttestrømmen fra bygd til by.

Som Selbyggen har skrevet om tidligere, har kommunestyret i Tydal nylig vedtatt å opprette en tilskuddsordning for boligbygging. Alle som skal bygge ny bolig i bygda kan søke om å få 200.000 kroner i tilskudd. Betingelsen er at søkeren er folkeregistrert i Tydal og bruker den nye boligen som helårsbolig i minimum 5 år.

Saken utløste en bred debatt – både i sosiale medier, i Selbyggens spalter og i kommunestyret. Blant de folkevalgte mente Senterparti-flertallet at tida var inne for å innføre et slikt tiltak, sett i lys av flere satsinger på næringssida i bygda. Arbeiderparti-representantene mente tilskuddsordninga var urettferdig, gammeldags og at den ikke ville virke for å øke innbyggertallet.

Selbyggen har undersøkt hvordan lignende tilskuddsordninger har fungert i kommunene Sør-Fron, Sørfold og Beiarn. Mer om dette senere.

Positive nyheter for distriktene

– At unge ikke vil bo i distriktskommuner, er rett og slett bare en myte, sier rådgiver Marianne Solbakken i Distriktssenteret.

Hun viser til en undersøkelse der Distriktssenteret, som er et kompetansesenter underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har spurt 1.464 unge under 30 år om hvilken motivasjon de har for å bo i en distriktskommune.

Funnene ble presentert i rapporten «Unges motivasjon for å bo i distriktene» av Hildegunn Nordtug, som Distriktssenteret publiserte i mars i år.

I rapporten kommer det fram at unge er ganske sterkt motiverte for å bosette seg i en distriktskommune. Blant ungdom i alderen 14 til 29 år fra distriktene sier omtrent 65 prosent at de ønsker å bosette seg i en distriktskommune når de er 30 år. Blant ungdom fra sentrale kommuner, svarer omtrent 40 prosent det samme.

– Det er en veldig stor andel av ungdommene som sier at de ønsker å bo i en distriktskommune når de er 30 år. Dette gjelder særlig de ungdommene som selv kommer fra distriktene, men det er også en stor andel av dem som kommer fra sentrale strøk som ønsker å bo i distriktene, sier Solbakken.

– Mulighetene for å få drømmejobben er både den viktigste flyttefaktoren og den viktigste bli-faktoren. Arbeid er altså viktigst, men det er ikke den eneste faktoren som spiller inn, understreker Solbakken.

Disse vil bo på bygda

Rapporten kartlegger også hva som kjennetegner personer som er sterkt motivert for å bo i en distriktskommune. Kjennetegnene er at de:

• bor i en distriktskommune i dag
• er oppvokst utenfor gangavstand til sentrum
• er eldre (nærmere 30 år enn 15 år)
• har norskfødte foreldre
• er streite
• opplever større muligheter til å kunne bosette seg i en distriktskommune
• opplever sterkere sosiale normer om å bosette seg i en distriktskommune
• har en positiv holdning til å bo i distriktene. Denne holdningen er først og fremst drevet av rasjonelle vurderinger, og ikke følelsesmessige vurderinger

De unge ble ikke spurt om hvordan de vurderer en framtid i sentrale kommuner. Derfor har ikke rapporten noe sammenligningsgrunnlag for unges syn på distriktene kontra deres syn på sentrale strøk.

Lave forventinger til jobb

Men selv om mange av ungdommene i undersøkelsen svarer at de ønsker å bo på bygda, kommer det fram at de har lave forventninger til arbeidsmarkedet i distriktskommunene. De vurderer det som lite sannsynlig at de skal få drømmejobben eller at de skal unngå pendling. I snitt har ungdom også liten tro på å få mange jobbmuligheter i en distriktskommune.

På dette feltet skisserer rapporten to strategier for distriktskommuner. Den ene er å gjøre arbeidsmulighetene i distriktene bedre kjent, altså å gjøre noe med oppfatningene om jobbmuligheter.

Den andre strategien handler om å øke de faktiske jobbmulighetene. Næringsstrukturen i distriktskommuner skiller seg fra sentrale strøk, og denne forskjellen er blitt sterkere siden 2000. Næringslivet i distriktene har en større andel sysselsatte innen primærnæringer og deler av industrien. En stor andel av disse næringene har fallende antall arbeidsplasser, noe som er uheldig for arbeidsmarkedet i distriktene. Samtidig er mye forskning og teknologisk utviklingsarbeid lokalisert i sentrale strøk, selv om den er tilknyttet primærnæringer i distriktene. Et grep som rapporten peker på, er å i større grad lokalisere disse jobbene innen teknologiutvikling og forskning i samme geografiske område som primærnæringene. Flytting av offentlige arbeidsplasser blir også nevnt som et mulig tiltak.

Kompetent arbeidskraft er ei stor utfordring

Den tradisjonelle distriktsutviklinga bygger på tankegangen om at man må skape flere arbeidsplasser i distriktene. Denne tilnærmingen oppsto i en tid hvor det ble færre arbeidsplasser i primærnæringene i distriktene og flere arbeidsplasser i industrien i sentrale strøk. Derfor har den tradisjonelle distriktspolitikken i stor grad dreid seg om hvordan man skaper flere arbeidsplasser i distriktene.

Men Distriktsdemografiutvalget, under ledelse av Victor Norman, mener at dette ikke nødvendigvis er løsningen. Det er generelt lav arbeidsledighet i Distrikts-Norge i dag, og i mange distriktskommuner er det rett og slett mangel på arbeidskraft. Norman-utvalget leverte sin utredning til regjeringen i desember 2020, og der peker de på at mangelen på kompetent arbeidskraft er en svært kritisk faktor for Distrikts-Norge. Hvordan kommuner skal tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft, både i offentlig og i privat sektor, vil være en stor utfordring for mange distriktssamfunn framover.

Slik jobber kommunene med tilflytting

Ifølge en studie fra 2013 («Tilflytting for enhver pris» av Grimsrud og Aure) hadde rundt 80 prosent av kommunene i det distriktspolitiske virkeområdet drevet med systematisk tilflyttingsarbeid de siste 10 årene. Forskerne identifiserte fem hovedstrategier som kommunene hadde brukt:

1. Inspirere (omdømmebygging, promoteringskampanjer, annonseringer)
2. Informere for å bedre beslutningsgrunnlaget for flyttere. Det går ut på å vise fram hvilke muligheter som finnes av bolig- og arbeidstilbud, tjenester og fritidsaktiviteter.
3. Lage møteplasser, der kommunene møter målgruppen ansikt til ansikt, for eksempel ved å arrangere karrieremesser, treff for fraflyttede og lignende.
4. Formidling/personlig veiledning (bygdelivsmeglere, kommuneverter, tilflytterkontor) som gir tilpasset informasjon, råd og hjelp til den enkelte.
5. Tilrettelegging for å bedre bosettingsgrunnlaget, for eksempel tilrettelegging for fjernarbeid og stedsuavhengig arbeid, samt å stimulere til at flere tomter, jobber og boliger blir utlyst på markedet.

Forskerne fant ut at det var liten spredning eller variasjon i innholdet mellom de ulike kommunene. De fleste kommunene hadde barnefamilier som hovedmålgruppe, og de presenterte stort sett det samme budskapet om naturskjønne omgivelser og trygt oppvekstmiljø.

Forskerne påpeker at studien viser at det er mer å hente på å styrke den siste strategien som er nevnt over, altså tilrettelegging for å bedre bosettingsgrunnlaget. Men det forutsetter at arbeidet bygger på analyser og kunnskap om flytteprosesser og om lokale utfordringer og ressurser.

De advarer også om bieffekter av tilflyttingsarbeid. Budskapet kan framstå som et signal om at stedet ikke er attraktivt, tilflyttere kan føle seg lurt fordi stedet ikke har nok boliger og jobber å tilby, og stedets innbyggere kan få inntrykk av at tilflyttere får fordeler som de selv ikke får.

Begrenset effekt, vanskelig å måle

Det er mange krefter i sving som påvirker flyttebeslutninger. Derfor er det særdeles vanskelig å måle effekten av hvert enkelt tilflyttingstiltak. Det er også svært begrenset hvor mye en enkelt kommune kan påvirke en flyttebeslutning. I tilfeller hvor tilflyttingstiltak lykkes, vil de som oftest ikke være mer enn en utløsende årsak til flyttebeslutningen, en framskyndelse av en allerede planlagt flytting eller en faktor som rydder vekk noen praktiske hindre for folk som ønsker å flytte til kommunen.

I notatet «Tilflyttings- og rekrutteringsarbeid i distriktene – en oppsummering av kunnskap» av Hatling og Dahl, som ble publisert i april i fjor, oppsummerer Distriktssenteret kunnskap om resultater og effekter av distriktkommeners arbeid for å rekruttere og beholde innbyggere. De drøfter også hvilke strategier distriktskommuner bruker for å påvirke tilflytting og å få folk til å bli boende. Notatet er basert på eksisterende rapporter og utredninger fra Distriktssenteret og andre.

I notatet står det: «Tilflyttingsarbeid kan være nyttig når arbeidet blir gjort for å dekke reelle behov i lokalsamfunnet og når det henger sammen med annet utviklingsarbeid.» Det betyr at tilflyttingsarbeidet må basere seg på analyser og kunnskap om stedet og regionen sitt behov for arbeidskraft.

Selv om arbeid er den viktigste årsaken til at folk flytter, har også faktorer som bolyst, nettverk, kulturliv og kommunale tjenester betydning for både flyttebeslutninger og beslutninger om å bli boende.

Tiltak som ikke fungerer

Ikke alle tilflyttingstiltak oppnår ønsket effekt. Tilflyttingsarbeid som baserer seg på kampanjer med bilder av flott natur, avslapping og at man slipper «karrierejaget» har liten effekt, ifølge notatet.

– Mange kommuner har opp gjennom årene spilt på at de har mye fin natur og tenkt at flotte omgivelser vil tiltrekke seg nye innbyggere. Men nå virker det som om mange kommuner begynner å erkjenne at de må tenke bredere. Naturen kan være et viktig supplement, men da må den spille på lag med arbeidsplasser, stedskvaliteter og andre faktorer, sier Marianne Solbakken i Distriktssenteret.

Hun nevner Sogndal som et eksempel på et bygdesamfunn som har lyktes med å spille på natur kombinert med attraktive arbeidsplasser.

Men ofte er det ett tiltak som blir glemt i distriktsutviklinga:

– Det å ta vare på innbyggerne man allerede har og de som kommer flyttende til kommunen, kan ha større betydning for folketallsutviklinga enn å lokke hjem folk som har flyttet ut, sier Solbakken.

Tilskudd til boligbygging i Tydal

De som er motivert for å bosette seg i en distriktskommune verdsetter eneboligen høyere enn de som ikke er motivert. I små distriktskommuner kan et marginalt boligmarked være en vekstbrems. Tilflyttere uten nettverk stiller ofte svakt i boligmarkedet.

Dette danner noe av bakteppet for at enkelte distriktskommuner har innført tilskuddsordninger for boligbygging. Ordningene har ulike kriterier og ulikt omfang. Tydal er den siste kommunen som har innført en slik ordning, og Selbyggen har undersøkt hvordan lignende ordninger har fungert i tre andre norske kommuner.

Lignende ordning i Sør-Fron

Sør-Fron kommune i Gudbrandsdalen har nylig innført en ordning som ligner. Der kan alle som bygger ny bolig søke om tilskudd på 200.000 kroner, akkurat som i Tydal. Ordningen gjelder fram til det er innvilga tilskudd til 15 boliger.

– Vi har en tomtereserve når det gjelder bolighus, men salget har gått tregt. Derfor fant vi ut at vi måtte prøve noe nytt, og dette er bakgrunnen for at denne tilskuddsordningen ble vedtatt, sier rådmann Rune Fromreide Sommer i Sør-Fron kommune.

Vedtaket i Sør-Fron ble gjort i vår.

– Etter at vedtaket ble gjort, har vi erfart at interessen for boligbygging har økt. Så langt er det tre husstander som har fått innvilget støtte til husbygging, og det er noen flere som ligger i «pipelinen». Det er en forbedring sammenligna med hvordan det var før, sier Sommer, som har inntrykk av at tilskuddsordningen var en utløsende årsak til at interessen for boligbygging har økt.

Næringslivet i Sør-Fron

Sør-Fron er en kommune med 3.064 innbyggere. På midten av 90-tallet var det rundt 3.400 som bodde der.

Kjører du en time nordover, kommer du til Dovre. Kjører du sørover like lenge, havner du i Lillehammer. Med andre ord er Sør-Fron en del av en større arbeidsregion med en del pendling inn og ut mellom kommunene.

Sommer trekker fram landbruket som den viktigste næringa i Sør-Fron. Han nevner også firmaer som driver med gulvstøping. Et oppdrettsselskap har planer om å starte et landbasert fiskeoppdrettsanlegg i bygda.

Dessuten har Sør-Fron flere hytter enn hus i kommunen, hvor de fleste hyttene ligger i Gålå.

Sommer har vært rådmann i Sør-Fron i to år, og de siste årene har ikke kommunen drevet med de helt store tilflyttingsprosjektene.

– Men stort sett alt det vi gjør handler i bunn og grunn om å markedsføre kommunen og å få på plass infrastruktur som gjør at folk vil flytte til Sør-Fron. Det største tiltaket vi gjør nå er modernisering av skolestrukturen, sier Sommer og legger til:

– Det vi har vært for dårlig på, er markedsføring. Vi har ikke vært flinke nok til å fortelle hvor fint det er å bo i Sør-Fron. Samtidig er det 4,5 timer til Trondheim, enda kortere til Oslo, og så har vi jernbanen og E6 som går rett gjennom her.

Flyktninger

Sommer viser til at Sør-Fron har en god statistikk når det gjelder å få flyktninger til å bli boende i bygda. Han peker på et interkommunalt samarbeid med nabokommuner, der flyktningene blir fulgt opp tett, noe han mener en viktig grunn til at kommunen har lyktes med dette.

– Jeg har inntrykk av at de blir inkludert i lokalsamfunnet på en god måte, sier Sommer.

Han forteller også at de har kontakt med en større gruppe syrere som er bosatt i Oslo og som har vist interesse for å flytte til Sør-Fron og starte mindre virksomheter der og i regionen. Sommer håper at den nye tilskuddsordningen kan bidra til at de kommer, men foreløpig har det ikke gitt resultater.

Sørfold gir inntil 250.000

Sørfold kommune i Nordland har en lignende tilskuddsordning for boligbygging som Tydal og Sør-Fron. I Sørfold kan alle som bygger sin første bolig søke om 150.000 kroner. Utenfor tettbygde strøk kan man få inntil 250.000 kroner til dokumenterte utgifter til veg, vann og kloakk.

Sørfold har ifølge SSB 1.912 innbyggere. Innbyggertallet har stupt med nesten 1.000 innbyggere de siste 30 årene.

Lisbeth Bernhardsen er kommunalsjef for oppvekst, omsorg, helse og velferd i Sørfold kommune. Hun forteller at kommunen har hatt mange ulike tilskuddsordninger for boligbygging i mange år.

– Så tidlig som 2005 hadde vi tilskudd på 40.000 kroner, opplyser hun.

Usikker effekt

Nå kan man altså få tilskudd til boligbygging på mellom 150.000 og 250.000 kroner. Bernhardsen forteller at 2-4 søknader om byggetilskudd blir innvilga hvert år, men at det likevel er usikkert hvor stor effekt denne ordningen har.

– Vi kan ikke si noe om tilskuddet har hatt effekt på boligbyggingen da vi ikke har foretatt noen spørring blant de som har fått tilskudd. Det er jo meget mulig de ville bygget eller flyttet til Sørfold uansett på grunn av at vi har billige boligtomter i utgangspunktet. Samtidig har boligprisene tradisjonelt vært lave her, slik at det nok har vært usikkerhet rundt lønnsomheten av å bygge her i forhold til andre mer sentrale steder, sier Bernhardsen.

– Vi har i de senere årene fått bygd en del leiligheter. Da har vi gitt tilskudd på 50.000 kroner. Vi kan heller ikke her med sikkerhet si at tilskuddet har vært avgjørende for byggingen. Vi har også fått tilskudd fra Husbanken til boligbygging (borettslagmodell). Dette tilskuddet var viktig for byggingen. Utfordringen er der når leilighetene selges etter få år og selgere må betale tilbake noe av tilskuddet. Dette har ikke selgerne vært forberedt på, sier Bernhardsen.

Andre tilflyttingstiltak

– Kan du nevne andre tilflyttingstiltak dere har hatt i Sørfold de siste årene?

– Ikke annet enn at vi dekker flytting til nyansatte som bosetter seg her. Men det er veldig få – kanskje én per år. Heller ikke her vet vi om de ville ha flyttet hit uansett. Ellers benytter vi som andre kommuner aktivt startlånordningen i Husbanken for å hjelpe de som ønsker å skaffe seg bolig her, sier Bernhardsen.

Småbruk-tiltak i Beiarn

En annen Salten-kommune testet ut et annet tiltak. Dette dreide seg om kjøp og salg av småbruk. I Beiarn kommune fikk alle som solgte et småbruk 100.000 kroner av kommunen. I tillegg fikk også den som kjøpte småbruket 100.000 kroner. En betingelse var at kjøperen var under 40 år.

Ordningen varte en avgrenset periode for et par år siden, og fungerende ordfører André Kristoffersen (Sp) forteller at det ble solgt fire småbruk på dette viset.

– Vi hadde en relativt god effekt av tiltaket, og vi opplevde tilflytting av det, sier Kristoffersen.

– Vi prøver nye tilflyttingstiltak hvert år med forskjellig virkning. Det største problemet vårt er annenhåndsverdien på boliger. Når man bygger et hus for tre millioner, så synker verdien til to millioner når man setter nøkkelen i døra. Dermed blir det vanskelig for folk å få ta opp lån når de skal bygge bolig, sier Kristoffersen.

Nedgang i innbyggertallet

Beiarn har i dag 999 innbyggere. På midten av 80-tallet var de over 1.500 innbyggere. Kristoffersen mener at en ensidig sentraliseringspolitikk har skylda for dette.

– Vi ser over hele landet at det har vært en flyttestrøm inn til byene. Vi har et samfunn som ikke legger til rette for at folk skal bo i distriktene på samme måte som før, sier Kristoffersen.

Beiarn er ei typisk landbruksbygd, men de har ikke forutsetninger for å ha mange store bruk i bygda.

Beiarn er i likhet med Tydal en kraftkommune. På grunn av sentralisering og effektivisering har også Beiarn opplevd en stor nedgang i antall arbeidsplasser i kraftbransjen.

– Penger er det minste problemet

Kraftinntektene har ført til at Beiarn kommune har en god kommuneøkonomi.

– Penger er det minste problemet for oss. Men hva i all verden skal vi med alle pengene når vi ikke kan omsette det i folk, spør Kristoffersen.

– Vi er blant kommunene i Norge som støtter lokalt næringsliv mest. Vi er en offensiv kommune, som satser på det som er naturgitt for oss, sier Kristoffersen.

Blant satsingsområdene er turisme og lokalmat.

De planlegger heftige investeringer på mer enn 200 millioner kroner de kommende åra. Blant annet er de i gang med planarbeidet for å etablere ny skole for 1. til 10. klasse og med tilhørende hall og andre samlende funksjoner.

– Vi pusser opp bygda for at vi skal bestå som egen kommune og som et eget samfunn i framtida, sier Kristoffersen, som har god tro på at dette vil gjøre Beiarn til en mer attraktiv bokommune.

Må dekke reelle behov

Tilbake til Distriktssenteret og tilskudd til bygging av boliger. Marianne Solbakken i Distriktssenteret sier at det ikke finnes noen forskning som viser eksplisitt hvordan boligbyggetilskudd fungerer i tilflyttingsarbeid.

– Det som vi kan si er at kommunens arbeid med tilflytting kan gi resultater når det dekker reelle behov i lokalsamfunnet og henger sammen med annet utviklingsarbeid. Enkeltstående tiltak vil alene ikke virke på folketallsutviklinga. Det handler om å se de ulike faktorene i sammenheng. Man må jobbe med stedsutvikling, næringsutvikling, boligutvikling og ikke minst inkludering av tilflytterne som allerede har kommet. Med andre ord er det ikke enkelttiltak som vil løse utfordringene som Tydal og andre distriktskommuner står overfor, sier Solbakken.

Forskningen til Distriktssenteret viser at distriktskommuner må ha en vid inngang i arbeidet med å oppnå vekst i innbyggertallet. Det er behov for en helhetlig politikk for å bremse nedgangen i distriktskommunene, med fokus på de «myke» verdiene – som oppvekstmiljø, kommunale tjenester, tilgang til natur og tette sosiale band – og de «harde» faktorene, spesielt knyttet til arbeidsliv.

– Kan det hende at en tilskuddsordning for boligbygging kan gi positiv effekt når det står i sammenheng med en positiv utvikling i næringslivet i Tydal?

– Ja, det kan det. For dersom det er spennende arbeidsplasser å tilby, kan en slik ordning være viktig for å skape en mer attraktiv boligmasse. Det er viktig å ha et variert boligtilbud som dekker ulike behov for ulike mennesker. I mange distriktskommuner er bolig- og utleiemarkedet svært begrenset.

Dette kan innbyggerne selv gjøre

Når man snakker om tilflyttingsarbeid, blir det ofte mye diskutert hva kommunene kan gjøre. Men hva med innbyggerne selv? Avslutningsvis spør Selbyggen om det er noe innbyggerne kan gjøre for å øke bolyst og trivsel i lokalsamfunnet. Til dette svarer Solbakken:

– Det som er felles for stedene som lykkes er at både kommune, næringsliv og sivilsamfunn samarbeider. Hele laget må ville det for å få det til. Dette gjelder ikke bare for tilflyttingsarbeid, men også næringsutvikling og andre felt innen samfunnsutvikling. Det er til syvende og sist innbyggerne som skal ønske tilflyttere velkommen. Det sosiale livet er kanskje ikke en faktor som tiltrekker seg nye innbyggere, men det kan være avgjørende for om folk velger å bli eller ikke. Dersom folk ikke trives, vil de ikke bli værende. I forskningen ser vi veldig tydelig at lokalsamfunnene som lykkes greier å skape dette gode laget på tvers av kommune, næringsliv og sivilsamfunn.

Denne saken er en del av «Den store folkevandringa», et samarbeidsprosjekt mellom lokalaviser organisert i Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK.