Dette er Selbyggens lederartikkel som gjenspeiler avisens offisielle mening
Et av de mest brukte ord i dagens samfunn er «bærekraft». Alt skal være bærekraftig. Nå har vi en mistanke om at mange definerer bærekraft på hver sin måte, etter som det passer. Allikevel er det ingen tvil om at alt vi gjør må tilpasses natur, klima og omgivelser på en best mulig måte. Det er slik våre forfedre har levd av jord, skog og fjell i årtier og århundre.
Før høstet hver og en det de måtte ha for å overleve. Det gjør vi også i dag, men kravene er større. Vi er flere, mange flere, som skal overleve. Vi trenger mer plass, vi trenger mer infrastruktur, vi må rett og slett ta i bruk mer av omgivelsene for å leve. Spørsmålet er om vi klarer å gjøre det på en bærekraftig måte. Vi er ikke lenger der våre forfedre var. Vi lever ikke lenger av det vi skaffer selv. Vi lever av hverandre i et kretsløp der noen produserer mat som andre spiser, mens andre produserer varer som matprodusentene må ha for å kunne produsere. Hovedsaken er at flest mulig bidrar til verdiskaping, selvsagt på en mest mulig bærekraftig måte.
Så kan vi diskutere hva som er mest bærekraftig. Når det gjelder klima så handler det om minst mulig utslipp av klimagasser. Olje er utsett som en versting i så måte. Det oljen brukes til i dag må erstattes av andre energikilder. Da er det nærliggende å tenke elektrisitet. Alt skal elekrifiseres. Da strømmen kom til Tydal, faktisk ikke for mer enn drøyt 70 år siden, var det forhåndsbestilt abonnement for 72 kW i hele bygda. Det første kraftverket som ble satt i drift kunne levere 250 kW, mer enn noen kunne se for seg kunne bli utnyttet. I dag forbruker en hurtiglader for el-bil fra 50 – 150 kW.
Så skal mer jernbane elektrifiseres, godstransport og persontransport langs vei skal elektrifiseres, sjøtransport og etter hvert lufttransport skal elektrifiseres. Utfasing av olje vil kreve enorme mengder strøm. Hvordan skal vi skaffe denne på en bærekraftig måte? Kull står for 40% av verdens utslipp av CO2. Verdens mest folkerike stat, Kina, er faktisk et ledende land i verden innen elektrifisering av transport, men fortsetter å bygge kullkraftverk for å skaffe nok strøm. Her i landet har vi klimavennlig produksjon av strøm, gjennom vind- og vannkraft, men trenger mer. Uansett hva vi velger så vil det forbruke natur. Et alternativ som er både klimavennlig og relativt lite arealkrevende er kjernekraft, men det er igjen forbundet med en sikkerhetsrisiko og det etterlater giftig og ikke nedbrytbart kjernefysisk avfall som vi må bruke naturområder for å oppbevare i uoverskuelig fremtid.
Elektrisk drift av bevegelig materiell krever batterier. Batterier trenger mineraler, som igjen må utvinnes fra naturen. Hva med solkraft? Vi kan forsyne et hus med solceller på taket, men det egner seg ikke med solceller på biltaket. Skal vi lade alt vi trenger med solkraft må vi i så fall bygge solkraftverk, som igjen trenger arealer fra naturen. Uansett hva vi gjør av forbedringer, så krever det at vi ofrer noe annet. Det er utopi å mene at vi kan redusere forbruket for å oppveie nytt behov. Da blir det et regnestykke å finne ut hva som er mest bærekraftig. Sier vi nei til alt så vil samfunnet før eller senere stoppe opp – med dagens utvikling så skjer det gjerne før!
