La oss få ha juleribba i fred

Dette er Selbyggens lederartikkel som gjenspeiler avisens offisielle mening.

Det nærmer seg jul igjen, og diskusjonen om julematen er i gang. Hver jul kommer klimaforkjempere, dyrevernorganisasjoner og veganere med krav og henstillinger om å slutte å spise kjøtt. Hvor forankret disse kravene er i forskning skal vi ikke diskutere, men det er sikkert at det brukes ambulerende argumenter for å få det til å passe med eget syn.

Vi har gamle og gode mattradisjoner i dette landet. Vi skal ha ribbe, pinnekjøtt, juleskinke, julepølse, lammerull og sylte til jul. Merkelig nok, ingen av disse rettene er laget av de fineste delene av dyret. Indrefileten, skinka, nakken og ryggen var forbeholdt andre selskapeligheter gjennom året. Andre tradisjoner er saltkjøttet på feittirsdag og fårikål på høsten. Egentlig var dette helårskost, det er den senere tiden at disse rettene er knyttet opp mot enkeltanledninger.

Hvorfor skal vi ikke få ha disse tradisjonene i fred? Vil vil redde verden med å erstatte kortreiste, norske kjøttprodukter med å transportere vegetarmat fra Asia eller Sør-Amerika? Kanskje er det til og med mat som er dyrket på arealer hvor regnskogen er fjernet. Jo da, vi er klar over at det også importeres ingredienser til dyrefor fra andre land. Der har landbruket også en utfordring. Uansett, kortreist og lokalt produsert mat er miljøvennlig, ikke minst på grunn av miljøavtrykket fra transport. Så har vi i tillegg alt viltet i naturen rundt oss. Elg, hjort, reinsdyr, rådyr og fugl som ikke gir annet klimaavtrykk enn transporten fra skog eller fjell til nærmeste bygd.

Vi trenger at folk tar tak og vil redusere utslipp og forurensing. Det er ingen tvil om at skadelige utslipp er altfor høye. Hvorfor ikke ta tak i det som virkelig gir utslipp? Hvorfor skal alle interesseorganisasjoner gjøre sine egne fanesaker til verdensproblem, samtidig som de til dels motarbeider tiltak som virkelig monner?

Teknologi setter fortsatt begrensinger. Det er fortsatt mye å gå på innenfor transport og energi, men teknologien utvikles raskt. De første helelektriske busser for regionruter og turkjøring er kommet og de første helelektriske lastebilene beregnet på lengre strekninger er kommet. Når vi får på plass elektriske tog og skipsfarten blir elektrifisert kan vi virkelig snakke om tiltak som monner. Dette krever imidlertid mye mer elektrisk kraft, og da må vi enes om hvor den skal hentes. Kanskje er vindkraft veien å gå? Vindkraftverk legger tross alt beslag på mindre arealer enn store vannkraftutbygginger. Kanskje kan det bygges ut vindkraftverk til havs, til og med uten å ødelegge de beste fiskebankene? Eller er kontroversiell kjernekraft veien å gå? Dette må vi ta standpunkt til fort, for behovet for elektrisk kraft er raskt økende.

Vi må til og med ha strøm for å steke juleribba!