Alf Roar Slind er født i 1955 og er oppvokst på Rødmyra i Vikvarvet. Der har han også bodd nesten hele livet. Elektrikeren, skiløperen, skilederen, politikeren, fagforeningsmannen, elgjegeren, ildsjelen, friluftsmennesket og familiemannen Alf Roar, har hatt et særdeles aktivt liv. Nå til påske blir han pensjonist. Men han har ingen planer om en inaktiv tilværelse for det.
-Jeg hadde en fantastisk oppvekst i Vikvarvet der det var massevis av unger i området, både gutter og jenter. Aktivitetsnivået var svært høyt, og blant annet bygde vi mange hytter i lauvskogen i nærheten. Etter hvert ble det mer typiske gutteaktiviteter, og her må vårt enorme hytteprosjekt i Kongdalen nevnes. Det var et byggverk som kanskje ikke ble satt opp etter alle regler i bygningsloven, og der arbeidet heller ikke ble utført i tråd med dagens HMS-regler. Men du verden så artig vi hadde det både under byggingen og ved utallige sammenkomster i hytta senere, forteller Alf Roar.
Ingen voksne
Han sier at det aldri hendte at det var voksne med og hjalp den oppvoksende slekt med det disse hadde fore. De voksne hadde annet å gjøre enn å være barnevakt for halvstore unger som prøvde ut egen kreativitet gjennom det ene mer oppsiktsvekkende prosjektet etter det andre. Bygging av store snøhuler og snøborger i enorme snøhauger og snøplogbarmer satte fart i kreativitet og skaperevne, selv om disse borgene trolig hadde blitt forbudt i dagens samfunn, etter som de jo kunne rase sammen over hodene til byggmestrene. Men slikt var det ingen som vurderte den gang.
Vi kjedet oss aldri
De bygde hoppbakker i hver en bakke om vinteren, og når de så ankom bakken neste dag, kunne det ha kommet en halv meter snø, så arbeidet for en stor del måtte gjentas.
-Og så husker jeg at jeg mange ganger var på isen på Låen og måkte skøytebane, flere ganger gjorde jeg det helt alene. Men neste dag var det så kommet en halvmeter med snø også der, og da var det ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt med snøskufla. Jeg er sikker på at vi aldri kjedet oss, for alltid fant vi på nye og spennende ting å drive med. Vi var virkelig kreative i alt vi holdt på med. Om vinteren arrangerte vi skirenn sjøl, og da laga vi medaljene som vi delte ut etter rennet. Nei, vi var sannelig aldri redd for å prøve noe nytt, sier Alf Roar.
Om sommeren var ikke minst fisking den store lidenskapen, og han kunne være borte hele dagen der han fiska hele Slindelva oppover til Hølesfossen. Da ble det mange solide fiskemiddager for Alf Roar, den eldre søstra Synnøve, mamma Ragnhild og pappa Oddmund.
Talent og vinnervilje
Den tid var 12 år nedre aldersgrense for å kunne delta i terminfestede skirenn. Men Alf Roar og flere jevnaldringer klarte ikke å vente så lenge, så de stilte allerede i tiårsalderen opp i 12-årsklassen. Her viste unge Slind snart at han hadde både talent og vinnervilje, og etter hvert framstod han som en av skikretsens beste i sin årsklasse. Han hevdet seg også godt på landsbasis og tok tiendeplassen blant flere hundre deltakere i 14-årsklassen under Hovedlandsrennet i Sigdal, mens han endte på 18.plass i 15-årsklassen året etter på Rena. På kretsnivå var han stadig blant de fire-fem beste og har både andre- og tredjeplasser i KM. Som junior og senior hevdet han seg også godt med gode plasseringer i blant annet KM.
I 1972 var Alf Roar grønnruss i det siste russekullet ved Selbu kommunale Realskole, og så ble det to år med elektrofag på Brundalen der han var ferdig i 1974. Deretter var han ett år i jobb hos Elektrikeren på Selbuhus før han måtte inntre i Kongens klær der han gjorde militærtjenesten på Maukstadmoen på Skjold i indre Troms.
Andreplass foran Jan Lindvall
-Jeg har nok aldri trena så mye som dette året i militæret. Vi hadde en svært dyktig idrettsoffiser som hadde vært landslagstrener for skøyteløperne, og han la det fantastisk godt til rette for oss som ønsket å trene og konkurrere. Aldri har jeg nok heller vært i så god form som jeg var da. Den beste prestasjonen min kom nok under en 20 km i Tromsø som ble vunnet av Nils Tore Andreassen fra Tromsdalen, som den tid var blant landets beste skiløpere. Jeg kom på andreplass, foran Jan Lindvall, også fra Tromsdalen, som etter dette skulle komme til å representere Norge både i VM og OL, forteller Alf Roar.
Etter langrennsuksessen i Troms var han sterkt inne på å satse for fullt på langrennssporten. Han trena mye, sprang fryktelig mye på asfalt, og etter hvert begynte sterke smerter å gjøre seg gjeldende i et kne. Det endte med operasjon, men kneet ble slett ikke bra etter operasjonen heller. Det ble enda en operasjon, men smertene forsvant ikke nå heller. Han klarte ikke springe, og etter hvert måtte han innse at han måtte gi opp toppsatsingen på langrenn.
Elektriker hos Selbuhus, så Tine i 36 år
Da militærtjenesten var avsluttet i 1976, begynte han igjen i jobb hos Elektrikeren på Selbuhus, og fortsatte der da firmaet ble overtatt av Jan R Henriksen. Her var han fortsatt ansatt da han etter påske i 1985 hadde sin første arbeidsdag hos Tine Selbu. Han var utleid til meieriet for å ha ansvar for utbygginga når det gjaldt elektro og automasjon, fram til 1999 da han ble fast ansatt hos Tine.
-Meieriet har altså vært min arbeidsplass siden 1985, en god arbeidsplass der arbeidstakerne blir godt ivaretatt, og der jeg har trivdes svært godt gjennom alle år. Derfor blir det også rart og på mange måter vemodig å slutte nå, sier Alf Roar.
Oppvokst i arbeiderbevegelsen
Han er oppvokst med arbeiderbevegelsen og sier selv at han nok fikk den inn med morsmelka. Men han hadde ingen planer om å bli politiker. Ved kommunevalget høsten 1979 sa han under tvil ja til en plass langt nede på Arbeiderpartiets liste i Selbu, men kom rett inn i kommunestyret med god margin. Der ble han med i tre valgperioder, de to siste også som medlem av formannskapet, før han så frasa seg gjenvalg.
-Etter tre perioder måtte jeg vurdere om det var dette livet jeg ønsket, om jeg ville prioritere politikken. Jeg var engasjert i fryktelig mye på mange områder, så totalbelastningen var stor. Blant annet hadde jeg vært leder i hovedkomiteen for Rensfjellrennet siden 1983, et verv som også var svært omfattende og arbeidskrevende. Og når jeg tenkte gjennom hva jeg ønsket å drive med, fant jeg at arbeidet med Norges nest eldste turrenn ga meg mer glede enn politikken. I det politiske liv ser du knapt resultater av arbeidet før det er gått fem-seks år, mens du i idretten ser mye fortere om du har lyktes eller ikke. Det var en av årsakene til at jeg ikke tok gjenvalg i 1991, sier han.
Han innrømmer at han nok ved flere anledninger igjen har kjent på lysten til å bli med og ta ansvar for styringa av bygda gjennom å bli med i politikken. Men også ved å samle fruen og døtrene til familieråd, og deres uttalelser ikke var udelt positive, havnet han på at han ikke igjen ville inntre i bygdestyringa i Selbu. For damene mente han hadde gjort nok.
Nei til samarbeid med Frp
Men det var i grunnen en annen hendelse som fikk Alf Roar til å bestemme seg for at han ikke skulle stille opp på Arbeiderpartiets liste igjen. For ved kommunevalget i 2007 inngikk Selbu Arbeiderparti samarbeid med Fremskrittspartiet for å sikre at partiet fikk ordføreren, mot at Frp fikk varaordføreren.
-Jeg fant det helt meningsløst at Arbeiderpartiet lokalt skulle inngå samarbeid med det partiet som står for totalt andre holdninger og meninger om hvordan samfunnet bør utvikles til beste for alle. Jeg ble skuffet, opprørt, frustrert og forbannet og varslet om at jeg nok vil stå som medlem i Selbu Arbeiderparti livet ut, men at der ville også grensen gå for mitt engasjement i partiet lokalt, sier Alf Roar.
Et liv med fagbevegelsen
Men som det samfunnsengasjerte mennesket han er, har hans engasjement aldri ført han bort fra politikken. Gjennom sitt arbeid i fagbevegelsen har Alf Roar kjempet sin kamp for et bedre samfunn med mer likhet og bedre fordeling mellom menneskene. Han kom med i ledelsen for LO lokalt i 1992 og har vært leder siden 2002.
-Selv om jeg ikke har vært engasjert i partipolitikk siden jeg sa nei til gjenvalg i 1991, har jeg funnet det like viktig å arbeide for en sterk fagbevegelse. Jeg kunne nok hatt mer innflytelse gjennom partipolitikken, men fagbevegelsen har vært like viktig for utviklingen av det norske samfunnet fra fattigmanns-Norge til velferdsstaten. Og uten fagbevegelsens innsats kunne vi aldri ha fått en rød-grønn regjering fra 2005 til 2013, slår han fast.
Han er fullt klar over at mange fagorganiserte i Norge i dag stemmer borgerlig og innrømmer at han finner det bekymringsfullt med galluptall for Arbeiderpartiet langt ned på 20-tallet.
De rike er blitt rikere, de fattige fattigere
-Det er fagbevegelsens og Arbeiderpartiets styring av utviklingen som har gitt oss et velstandssamfunn for de fleste, et samfunn der arbeidsfolk flest ikke lenger trenger å kjempe den samme kampen for et rettferdig samfunn som tidligere. Men i et samfunn med borgerlig styre får vi uheldige endringer som det store flertallet ikke registrerer i det daglige. Disse endringene er ikke noe problem for folk som tjener bortimot en million eller mer. Men for de lavtlønte vil utviklingen kunne være katastrofal. Med en borgerlig regjering har forskjellene økt. De rike er blitt rikere, de fattige fattigere. Dette må endres, sier Alf Roar som har stor tro på at det vil bli regjeringsskifte til høsten.
Han mener også at Jonas Gahr Støre er rett mann til å lede Arbeiderpariet framover og mener ellers at om en klarer å få fram det politiske budskapet, så vil oppslutningen om partiet øke.
Utsending til LO-kongressen på bekostning av Rødt
-Nå må vi se framover og få fram budskapet om mer likestilling, om et samfunn med mindre forskjeller mellom fattig og rik, mellom de som står øverst på rangstigen og de som befinner seg på laveste trinn. Jonas ble hyllet som en fremragende utenriksminister, og han er også den rette som partileder i dag. Men vi må få en politisk debatt med mer fokus på de politiske løsningene, og mindre om personer. Og budskapet må legges fram på en begripelig måte som alle kan forstå. Kun da vil partiet igjen komme opp mot gamle høyder, sier han.
Han er sosialdemokrat, trygt forankret i Arbeiderpartiet, og føler også sterk distanse til de sterkeste venstrekreftene i fagbevegelsen som partipolitisk sokner til Rødt. Da LO i Trøndelag skulle velge representanter til LO-kongressen i 2017, ble han oppfordret av moderate krefter i fagbevegelsen om å stille til valg som utsending til kongressen. Der utfordret han den sterke LO-lederen i Trondheim, John Petter Denstad fra Rødt. Alf Roar ble valgt, til venstrekreftenes store misnøye, og Denstad har ikke hilst på LO-lederen i Selbu og Tydal i ettertid. På LO-kongressen holdt Alf Roar så et sterkt engasjert innlegg om sosial boligbygging.
-Det er svært bekymringsfullt at det er ført en boligpolitikk som medfører at de unge ikke har mulighet til å komme inn på boligmarkedet. For det å bo er en viktig menneskerett. Derfor er jeg veldig glad for at LO nå har gjort vedtak om å prioritere sosial boligbygging, sier han.
Om han ikke har deltatt partipolitisk siden 1991, har altså politisk arbeid preget store deler av Alf Roars liv gjennom alle år.
Rensfjellrennet var NM-øvelse
Men like viktig har idretten alltid vært. Han har vært styremedlem i skiavdelingen i Vikvarvet Idrettslag fra 1977 og fram til i dag, de fleste åra som leder. Han har vært leder av hovedkomiteen for Rensfjellrennet fra 1983 til 1995, og fra 2008 til rennet ble lagt ned i 2019. I 2008 gikk Rensfjellrennet som langdistanse-NM i forbindelse med skiforbundets hundreårsjubileum, også da med Alf Roar som hovedkomiteleder, og i 2011 var han nestleder i hovedkomiteen for junior-NM på Selbuskogen, et gigantarrangement som var mye større enn senior-NM. Junior-NM 2011 ble en kjempesuksess, og det var også Rensfjellrennet som langdistanse-NM i 2008.
-Det var et enormt arrangement med finaler i Norgescupen på Selbuskogen Skisenter samtidig med Rensfjellrennet. Og suksess ble det etter et aldeles utmerket samarbeid mellom Vikvarvet IL og Selbu IL, forteller Alf Roar som i 2018 fikk Norges Skiforbunds ildsjelpris under skitinget på Gardermoen. At han også er æresmedlem i Vikvarvet Idrettslag, er lett å forstå.
Fra optimisme til nedleggelse
Det gamle Rensfjellrennet mellom Støren og Vikvarvet ble gjenopptatt i 1981, og utover på 80- og 90- tallet var dette det klart største og viktigste turrennet nordafjells. Værgudene så også med velvilje på arrangørene og leverte godvær de aller fleste årene før tusenårsskiftet. Deltakerantallet lå på mellom 600 og 900 løpere, og da en i NM-året 2008 kom opp i over 1200 startende, var optimismen stor om at en snart ville nå opp i et snitt på 1500 løpere.
Men etter dette begynte problemene. De nevnte værgudene la vrangsida til år etter år, og et år kom et enormt mildvær i dagene før rennet som medførte åpne bekker og elver så rennet måtte arrangeres med start og innkomst på Støren. Flere ganger måtte en gå til avlysning, og i 2015 ble det vedtatt å legge ned Rensfjellrennet. Men med Alf Roar i spissen for ildsjelene i Vikvarvet ble det bestemt å satse på «det nye Rensfjellrennet» med start og innkomst i Vikvarvet og med to løypelengder på 20 og 39 km.
-Jeg hadde virkelig tro på dette nye rennet, men etter tre prøveår i 2017, 2018 og 2019 måtte vi innse at heller ikke denne nysatsingen hadde livets rett. Rensfjellrennet ble nedlagt for godt, og vi må nok innse at det neppe vil dukke opp i terminlistene på mange år. Det er trist, men slik er det. At interessen for turrenn også er dalende på landsbasis, har nok vært medvirkende også hos oss. Det merkelige er at aldri har folk trimma mer enn i dag og trimbøkene er fulle, aldri har de gått mer på ski, men folk vil ikke gå med startnummer på tid, sier Alf Roar.
Gleder meg til pensjonisttilværelsen
Nå til påske blir han altså pensjonist. Men han gruer ikke for at han skal kjede seg i pensjonisttilværelsen. Det har han heller aldri gjort gjennom livet. For det første fortsetter han som leder for LO i Selbu og Tydal.
-I tillegg har vi to hus og ei hytte som alltid vil kreve vedlikehold. Dessuten skal jeg i hvert fall hogge mye ved, og så skal jeg i enda større grad enn tidligere dyrke interessene mine for friluftsliv, jakt og fiske. Jeg begynte som elgjeger i 1982, og etter at jeg i 1983 skjøt en 300 kilos okse med 13 spir, har elgjakta vært ett av årets store høydepunkt. Og dessuten kan jeg nå som pensjonist dra ut på turer i skog og mark når det passer for meg og været er bra, understreker Alf Roar.
Ikke minst skal han nå få mye mer tid med familien, med fru Siv og døtrene Tone, Katrine og Vibeke. Barnebarnet Troy vil han også få mye mer tid sammen med. Og på vårparten kommer barnebarn nummer to.
-Det er ikke rart at jeg gleder meg til pensjonisttilværelsen, avslutter han med et stort smil.
