Bygger en fremtid i Tydal

Det er ingen hemmelighet at mange små, norske kommuner sliter med fraflytting. Ungdom flytter ut fra hjembygda si, og kommer ikke tilbake. Håvar Hilmo og Ingrid Selboe går imot strømmen når de nå er i ferd med å etablere firma og bygge seg hus på Håvars hjemsted, Hillmo i Tydal. 

Dermed blir de to et lyspunkt i en kommune som sliter med stadig synkende innbyggertall. 

At Selbu og Tydal finner sammen i kjærlighetssammenheng er slettes ikke uvanlig. I Håvar og Ingrids tilfelle ser det ut til at sammenslåingen så langt har vært en suksess. Nå er de i full gang med å planlegge sitt nye hus som skal plantes på Hillmojord. I tillegg har Håvar startet opp sitt eget entreprenørfirma som skal ha base i Tydal.

Ferdig med «nomadelivet»

Etter å ha levd «nomadelivet», som de sier selv, siden 2016, skal det bli godt å slå seg ned et sted som de kan kalle sitt eget. Håvar pendler mye inn til Trondheim i forbindelse med jobb og har for tiden bostedsadresse hos broren Geir, som driver familiegården. Ingrid har bostedsadresse hos foreldrene i Øverbygda, jobber i Mebond og farter mye imellom bygdene. De har snakket en del om hvor de ønsker å slå seg ned, og var inne på tanken om å skaffe seg en leilighet i Trondheim i forbindelse med Ingrids eventuelle studier. Et tilbud om en fast stilling for Ingrid i Selbu «avverget heldigvis det». Paret ble enige om at Hillmo var et godt sted å bosette seg, og tomta fikk de i gave av Geir. 

– Da vi skulle velge oss ut ei tomt fikk vi veldig god hjelp av Hilde Kirkvold i kommunen. Generelt så har alle vi har vært i kontakt med i forbindelse med husbyggingen vært veldig greie. Og så må vi trekke frem Selbu Byggtre, og Hans Morten Kulseth. De har virkelig jobbet for at vi skal få til huset akkurat som vi vil, sier Ingrid og fortsetter:

 – Selv om man får ei tomt så betyr det ikke at den er gratis. Det har jeg lært av hele den prosessen vi har vært igjennom for å få den til å bli vår. Jeg har fått mye mer forståelse for hvorfor tomter er så dyre. Det ser vi på de kronene vi har brukt bare for å komme til det stadiet vi er på nå. Det er ikke så enkelt som jeg trodde, men vi er heldige fordi vi får til mye selv og fordi vi har snille og flinke folk rundt oss som hjelper til. 

Hilmo Maskin AS

Etter å ha gått to år på bygg og anlegg i Selbu og på Stjørdal, ble Håvar lærling i to år ved Verdalskalk. Han tok fagbrev i fjell og bergverk, og har vært ansatt hos Høgmo fjellsprenging siden 2015. I det firmaet har han hatt oppdrag i hele Trøndelag med både borvogn og bergsprenger. 

– Via dette yrket så blir man innlemmet i alle fag, ikke bare fjell. Man må også håndtere gravemaskin, hjullaster og andre tyngre kjøretøy, forteller Håvar. 

Denne kompetansen kommer nok godt med når han fra 1. mai går over til å drive sitt eget firma, Hilmo Maskin AS. 

– Motivasjonen bunner mye i det å kunne skape noe eget. Og selvfølgelig det å slippe og kjøre inn til Trondheim. På sikt så er det uaktuelt å kjøre inn dit i forbindelse med arbeid, forteller han. 

Traktor, gravemaskin og annet utstyr er allerede kjøpt inn og bestilt. Det er økonomisk krevende med store kostnader i maskinpark som skal til for å starte firma, men det må til. 

– Man lever bare en gang. Det må være så fordømt kjedelig å sitte på gamlehjemmet og tenke på alt man har hatt lyst til å prøve, men aldri gjorde. Går det ikke, så går det ikke. Da har man i alle fall prøvd, sier Håvar som legger til at det å være positiv er en viktig faktor i hans liv.  

Han ser for seg å ha flest mulig oppdrag i Neadalføret, men er forberedt på å reise ut hvis det kreves for å ha arbeid hele året. 

Det er Ingrid som har laget logoen og bedriftsprofilen til firmaet. Hun jobber nemlig som grafisk designer ved Selbu Trykk AS. Hun fikk lærlingeplass der i 2016, etter å ha gått to år på medie- og kommunikasjonslinje på Stjørdal. Nå er hun fast ansatt, og har planer om å fortsette jobben sin der. 

Negativitet preller av

Det at paret nå virkelig satser for å skape seg et best mulig liv i Tydal, har skapt både negative og positive reaksjoner. Det negative som måtte komme børster de to bare av seg. 

– Vi bryr oss ikke så veldig mye om hva andre mener. Folk bør nok bry seg litt mer om seg selv, og mindre om andre, sier Ingrid bestemt. 

Håvar på sin side blir desto mer motivert av de som er mindre overbevist.

– Er folk negative så skal jeg ‘bættere’ bevise at jeg skal klare det. Jo mer negativt det er, desto mer vil jeg vise at det er gjennomførbart, sier han.

De erkjenner at de nok går mot strømmen når det gjelder det meste. 

Bauta, søkka nett og dårlig humor

Det var da Håvar jobbet med den nye gangvegen i Stigamelene i Selbu i 2016, at han «huka tak i Ingrid». Siden den gang(vegen) har det vært de to. 

– Han er jo en raring da, akkurat som meg. Og så er han veldig snill, kanskje litt for snill noen ganger, sier Ingrid da hun blir bedt om å fortelle hva som er bra med kjæresten. 

– Jeg merket at det var riktig mellom oss med en gang. Jeg trenger en person som han i livet. En som er litt tilbakelent og tar ting som det kommer. Og så liker jeg godt at han er så positiv og at han ikke er redd for å prøve nye ting. Han tar i tillegg veldig godt vare på meg. Når jeg har dårlige perioder trør han til litt ekstra for å gjøre ting lettere for meg, forteller hun og sikter til leddgikten hun har vært plaget med fra ung alder. 

– Håvar er tryggheten min, en bauta. 

– Jeg må jo gjøre det jeg kan for at du skal få en best mulig hverdag, får Ingrid til svar fra bordenden.

Håvar må innrømme at han ikke har brukt så mye tid på å evaluere forholdet.

– Men jeg også kjente det veldig raskt at det var naturlig mellom oss. Det er lite bekymringer med å være sammen med Ingrid. Og hun syter lite i forhold til det jeg syns hun er berettiget til å gjøre. Hun har opplevd mer enn de fleste, og er en tøff dame sånn sett. Vi har det veldig fint sammen, og hun deler flere av mine interesser. Også er a jo søkka nett, da, legger han til. 

Begge trekker også frem at de ler mye sammen i hverdagen. 

– Når begge to har like dårlig humor så blir det enkelt vet du, sier Håvar lurt. 

Som hånd i hanske

Begge to har prøvd et liv utenfor Neadalførets grenser, men de fant ut relativt kjapt at det ikke var noe for dem.

– Det er godt å kunne gå ut av døra og ha albuerom rundt seg. At man slipper å se rett inn stuevinduet til naboen, liksom, sier Håvar. 

– Jeg passer ikke inn i en by. Jeg bodde på Stjørdal i to år, men det var absolutt ikke for meg. Jeg er vokst opp med å ha mye plass rundt meg, og det er derfor jeg syns det er så greit å bosette seg her. Det blir jo en del kjøring, men det er jeg også vant til fra før, forteller Ingrid. 

Noe av det viktigste for paret ved valg av bosted er også mye koblet opp imot fritidsinteresser. Der fyller kommunen mange av de kravene de har. De er begge interesserte i snøscooter, kajakk, hund og friluftsliv. Og ikke minst jakt. 

– Jeg stilte ikke mange krav da jeg ble sammen med Ingrid, men jeg meldte henne opp til jegerprøven, sier Håvar.

– Det er jeg veldig glad for. Det er en «påtvunget» interesse jeg allerede har fått mye glede av, sier Ingrid som har blitt en ivrig jeger. 

De har begge vokst opp med hund, og Ingrid forteller at Håvar har en drøm om å skaffe seg en hund til hver jaktform.  

– Som du skjønner, vi er nok ikke typene som går og setter oss ned på café en lørdag formiddag, ler Ingrid.

En jobb å gå til

Tydal er en av de små kommunene i Norge som sliter med befolkningsvekst. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå er det forventet at innen 2030 så har innbyggertallet gått ned fra dagens 759 til 735. Kommunen er i gang med å se på flere tiltak. 

– Det som kreves i aller høyeste grad i Tydal er en jobb å gå til. Hvis man må ut av kommunen for å arbeide, så er det mindre attraktivt å bosette seg her i utgangspunktet. Jeg kjenner mange på min alder som kunne ha tenkt seg å komme tilbake til bygda, men forutsetningen for dem er å ha noe å gjøre, forteller Håvar og fortsetter:

– Men det er noe spesielt med en kommune som det er så lite folk i. Den nærheten og det trivelige samfunnet som oppstår fordi «alle kjenner alle». Det er nok en stor grunn til at jeg, med flere, lengter tilbake til Tydal. Og jeg har nok alltid vært ganske hjemmekjær, selv om jeg ikke har villet innse det.

– Det skal nok sikkert litt til å få folk uten tilknytning til Tydal i utgangspunktet til å bosette seg her. Jeg er oppvokst bare et kvarter unna Hillmo, og er vant til dette livet fra før. Jeg opplever at Tydal er en enda mer sammensveiset kommune enn Selbu. Det er plass til alle her, og det er et trygt sted å være, forteller Ingrid. 

Hillmo for fremtiden

Ingrid og Håvar har planer om å starte sin egen familie med tid og stunder, og ser bare fordeler med å være bosatt i Tydal i den forbindelse, med mange venner og familie i nærheten. 

– Jeg har et mål om å gjennomføre livet mitt i Tydal, sier Håvar, og fortsetter: 

– Når vi nå bygger huset, er det for å kunne bo her hele livet. I Tydal er ikke boligmarkedet så attraktivt at man kan bygge for å selge igjen om fem år. Så dette blir vårt lille bidrag til at bygda skal bestå. 

– Det er også fint å kunne sende et signal til andre unge i etableringsfasen om at det går an, legger Ingrid til. 

Hennes familie er også tilfreds med at hun velger å bosette seg i nærheten av barndomshjemmet. 

– Mamma er så fornøyd med at broren min Henrik er sju minutter unna den ene vegen, og jeg et kvarter unna den andre vegen. For folk så kan det kanskje høres ut som om Hillmo er langt unna, men det har aldri vært et problem i mitt hode, sier Ingrid. 

– Det er i alle fall for sent å tenke på det nå, ler hun. 

– Ja, nå er det ingen vei tilbake, humrer Håvar. 

Tydaltid

Ennå gjenstår det å se hva det innebærer for selbujenta Ingrid å bli tydaling.

– Jeg kommer aldri til å legge om dialekta, selv om Håvar mobber meg for enkelte ord og uttrykk, ler Ingrid mens Håvar bedyrer at den oppførselen absolutt går begge veier. 

– Hva det innebærer får nok tiden vise, men det krever nok sitt å bli tydaling, sier Håvar lurt og legger til:

– Jeg tror at Ingrid i alle fall må få et mer bedagelig forhold til tid.

– Det er nok positivt for meg som kom til i 120 km i timen. Håvar har klart å roe meg ned betraktelig, men jeg kan fortsatt få litt mark, sier Ingrid før Håvard sindig parerer: 

– Du vet, det vi to ikke rekker i dag, kan vi gjøre i morgen!

Utsikt

En ting er sikkert, enten det gjelder gårsdagen, dagen i dag, morgendagen og månedene som kommer; det er eget firma og husbygging som står i fokus. Håvar syns at det siste året har egnet seg perfekt til å starte opp et eget tomt- og husprosjekt. 

– Det har vært lite annet som har tatt av tiden. Ingen fester, sammenkomster og den slags. Jeg tror nok at dette er den første vinteren på tretti år at jeg har ønsket meg så lite snø som mulig, og det har jeg for så vidt fått. Det har gjort sitt til at det har vært veldig greit å holde på med tomta selv om det har vært vinter, forteller han. 

Det første spadetaket ble tatt i høst, da de begynte å rydde tomta for skog. I desember var det klart for å begynne med gravemaskin. Det er litt av ei tomt som har åpenbart seg, med utsikt til både skog, fjell og fremtid.

– Jeg gleder meg helt enormt til huset står ferdig, sier Ingrid, mens hun skuer utover Hillmo.