– Ved å redusere utsettet av ørret vil dette problemet bare vokse

Dette er et leserinnlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Historikk

Selbusjøen og Neavassdraget var en gang blant landets beste fiskevann og vassdrag. Så kom vannkraftutbyggingen Bra for jordbruk og bosetting nær sjøen og langs Nea. For Selbusjøen og ørreten var det ikke så bra.

Det var 3 fiskeslag i Selbusjøen. Ørret, røye (rør) og lake. Røya og laken reproduserer i sjøen, mens ørreten er avhengig av elver og bekker. Nea var elva som produserte mest ørret. Etter å ha oppholdt seg i elva i 2 – 3 år, vandret de fleste ut i sjøen. Også Renåelva og Gullsetelva var gode gyte og oppvekstelver for ørreten. Disse elvene sammen med Nea er sterkt regulert, og har en sterkt redusert produksjon av ørret.

Alt var normalt og i balanse til 1947. Da begynte reguleringen av Selbusjøen. Sjøen ble tappet ned til ca. 155 m (normal vannstand 160 m). På nivå 155 m begynte det å rase. Det gikk flere store ras, og da særlig på nordre side av sjøen. Dette medførte forurensing i form av leire og jordpartikler. Dette gikk særlig ut over ørreten som hadde sine beiteområder nære land, og også i rasområdene. Med nedtapping av sjøen med 5 meter, og forurensingen av leire og jordpartikler, ble mattilgangen til ørreten sterkt redusert. Dette førte til at den etter hvert ble mottagelig for innvollsorm (måkemark) – som etter hvert spredde seg til hele sjøen. Ørreten har slitt med dette i mange år. Det skyldes svekket imunforsvar på grunn av matmangel. Etter at det ble minstevannstand sommerhalvåret på 160 meter, har næringsforholdene bedret seg betraktelig for ørreten, og innvollsormen har forsvunnet.

Ørekyte og fiskesperre

Problemet for ørreten er at de beste gyteelvene er sterkt regulert, og på den måte blir reproduksjonen vanskelig. I tillegg er også de fleste elver fulle av ørekyte, som er en stor konkurrent til maten for ørreten.

For å bøte på dette må det bygges fiskesperrer. Selbusjøen Grunneierlag har bygget fiskesperre i Tømmerelva som nå har økende produksjon av villørret. De har i 4 år drevet omfattende rusefangst oppstrøms sperra, og på den måte redusert ørekytebestanden til et minimum. Gjedde er nå helt borte.

Det er registrert flere årganger av ørret, og disse har vært økende etter at det ble redusert ørekyte og gjedde. Selbusjøen Grunneierlag vil fortsette fanging med ruser,og med hjelp av en økende ørretbestand vil ikke ørekyte være et problem oppstrøms fiskesperra.

I tillegg til de nevnte elver,er det flere småelver som har en liten produksjon av stedegen ørret. Dette er Stamneselva, Grøtemselva, Dambekken og Amdalselva. Disse elvene er utsatt for avrenning fra jordbruk/skogbruk, noe som reduserer produksjonen av ørret.

Utsetting av ørret

Inntil villørretbestanden tar seg opp i elver og bekker, er det svært uheldig å redusere utsett av ørret i Selbusjøen. Ørreten har gjennom alle tider vært regulatoren i sjøen. Den beiter på røyeyngel/røye, ørekyte og mysis, samt at den jager gjedda bort fra eget revir.

Det er å håpe at våre elver og bekker som renner ut i Selbusjøen kunne produsere tilstrekkelig stedegen ørret, slik at vi i fremtiden blir selvforsynt. Dette er per i dag langt frem i tid.

Selbusjøen Grunneierlag er klar over at det har vært sporadiske undersøkelser på ørretbestanden i noen elver og bekker. Den undersøkelsen det settes lit til, er undersøkelsen i Nea i 2016, der det konkluderes med at ørretbestanden er på et svært lavt nivå. Videre har Sveco sine undersøkelser vist at tersklene i Nea er fulle av ørekyte, noe som umuliggjør produksjon av ørret.

 Det må settes i gang undersøkelser i alle nevnte elver og bekker, og lages en driftsplan for disse. Dette må gjøres før en ytterligere reduksjon av finneklipt ørret settes i sjøen. Dette er stor livskraftig ørret som settes ut i nordre og søndre side av Selbusjøen. På grunn av sin størrelse finner den fort sitt revir, og begynner å beite på ørekyte. Ørekyte er et økende problem. Ved å redusere utsettet av ørret vil dette problemet bare vokse.