Jarle, årets ildsjel

Jarle Overvik har vært en sentral person i selbufotballen i mer enn 40 år, både som spiller, trener og leder. Han har stått for den suksessrike integreringen av innvandrere i fotballen i Vikvarvet. Dessuten har han vært den drivende kraft i Berndalsrennet, Norges eldste barneskirenn, i mange år. Nå er han kåret til Årets ildsjel i bygdas idrett. Det er fortjent.  

At han også har sittet som fast medlem i kommunestyret som representant for SV i to perioder, nevner vi så vidt i forbifarten. Med en far som satt der i ti perioder, 40 år, måtte en vel nesten regne med det. Men det er idrettslederen Jarle som vil bli husket, langt mer enn politikeren.

Bare fotballspillere

Han er gift med Oddrunn, født Kjøsnes, en meget god spiller på Vikvarvets håndballag i storhetstiden, og også en god spiller på Selbu ballklubbs damelag i fotball i damefotballens spede begynnelse. Sammen har de tre sønner, Jan Olav, Runar og Johan, som alle er fremtredende spillere på Vikvarvets fotballag.

Elektriker

Jarle er 63 år og elektriker hos K. Eidem Elektro. Etter gymnas på Stjørdal, var han i militæret, jobbet så på trappefabrikk og deretter to år på meieriet, før han så tok elektrikerutdanning på Brundalen og jobbet så som elektriker hos Fjeldseth i Trondheim. Oddrun var for lengst kommet inn i bildet, og eldstemann, Jan Olav, ble født i 1987. Da fant den lille familien ut at det var tid for å flytte tilbake til Selbu slik at sønnen fikk vokse opp her. Jarle fikk arbeid hos Jan. R. Henriksen, i 1989 ble Runar født, og Johan i 1994.

Fra ytre venstre til midtstopper

Han spilte juniorfotball i Selbu ballklubb, men da Vikvarvet så startet opp igjen med fotball i

1976, etter en pause siden 1968, var Jarle på plass i den blågule drakta, og bortsett fra noen skadeavbrekk var han aktiv fotballspiller til og med 2005-sesongen.

-Jeg husker at den aller første kampen vår ble spilt mot Osborne på Rosenborgbanen. Stort sett var jeg flankespiller på venstresiden gjennom hele karrieren, og det passet jo også godt med mitt politiske grunnsyn. Men de siste årene havnet jeg som så mange andre som midtstopper, etter som farten nok var dalende i forhold til i velmaktsårene, flirer Jarle.

Fine år i ballklubben

Midt i karrieren, på 80-tallet, ble lysten til å prøve seg på et noe høyere nivå, sterkere enn før, og dermed meldte Jarle overgang til Selbu ballklubb sammen med Jan Helge Overvik. Dette falt nok ikke helt i god jord hos Jarles far, superpatrioten Asbjørn Overvik, Selbyggens ASO, som med gyllen penn hadde skildret Vikvarvets fotballkamper i lokalbladets spalter gjennom flere tiår, med alt fra overveldende ros til rent slakt av hva spillerne presterte på banen.

-Nei, direkte populært var det ikke hos faderen at jeg meldte overgang til ballklubben, men etter hvert slo han om og stilte på kampene jeg spilte med den største iver og entusiasme. Jeg ble værende i ballklubben i tre og et halvt år og hadde ei virkelig fin tid der jeg jeg lærte mye om fotball av trenerne Kristen Ingar Garberg og Magnar Florholmen. Og av klubblederen, Olav Nykkelmo, lærte jeg svært mye om hvor viktig det er å ta vare på og utvikle det sosiale og trivselsmessige på et fotballag. Alt dette har jeg tatt med meg videre i min trenergjerning, sier Jarle.

I 1986 spilte Selbu ballklubb kretsmesterskapsfinale mot National på Granlund og seiret med sifrene 4 – 0 der Jarle scoret de to første av ballklubbens mål. Selbyggens redaktør, Odd Rygg, var svoren ballklubbtilhenger, og i seiersrusen slo lokalbladet til med kjempeoppslag over hele førstesida pluss to hele sider inni avisa.

-Det var utrolig stort og utrolig artig, minnes Jarle.

Spiller i 29 sesonger, trener i 33

I 29 sesonger var han altså aktiv fotballspiller. Men han har fungert som trener i Vikvarvet fotball i 33 sesonger, de fleste år har han vært enetrener, men også i en god del år sammen med blant andre Jan Helge Overvik, og de tre siste årene sammen med sønnen, Runar. Som trener har han også opplevd mange store øyeblikk. Her trekker han fram tre ganger da Vikvarvet er blitt seriemester, og ikke minst 1994 da laget ble kretsmester etter å ha slått Aure 5 – 2 i finalen.

Store øyeblikk på Stugudalen

-Dette var store øyeblikk, men jeg kommer ikke forbi at de øyeblikkene jeg garantert aldri glemmer, er knyttet til Væktarstua Cup på Stugudalen der vi vant finalen både i 2011 og 2013. Dette er jo primært ei sosial helg, men for oss i de lavere divisjonene er det knyttet stor prestisje til det å vinne ei slik turnering. Og da vi i 2013 slo Tydal 3 – 0 i finalen, føltes det som om vi hadde vunnet cupfinalen, ler Jarle.

Miljøskaperen

Han er kjent for å skape et unikt miljø rundt fotballen i Vikvarvet. Det er nok også en av grunnene til at mange spillere ikke gir seg tidlig i 30-årene, men fortsetter å spille fotball til langt opp i 40-årene og gjerne litt til også. Det er nok også en av grunnene til at integreringen av flyktninger på laget er blitt en suksess som har vakt oppsikt langt utenfor Selbu.

En trener må se alle

-Det viktigste for en trener er å få alle til å føle seg inkludert. På vårt nivå skal de føle at fotballen gir glede, og at de har det godt på laget. Det er viktigere enn opprykk til en høyere divisjon. En trener må se alle, alle skal få samme mottakelse når de kommer på trening, den samme oppmerksomheten.  Når det gjelder våre eritreiske spillere, så har holdningen både hos spillere og støtteapparat vært at vi skal gi dem gode stunder i et nytt land. Fotballtreningene skal være en fritime i deres slett ikke enkle situasjon, langt borte fra sine egne. Det føler jeg at vi har lyktes med. Men inkludering er slett ikke en enmannsjobb. Det kreves at alle spillerne og hele støtteapparatet har de samme holdningene. Der har jeg vært heldig og har hatt med meg flinke folk som nettopp har hatt slike holdninger.  I min trenergjerning har jeg hele tida hatt mange fremragende støttespillere, som blant annet Jan Helge Overvik og Ole Morten Balstad i årevis. Arnstein Mosleth har vært fotballavdelingens leder og også lagets oppmann i årevis, og har ordnet med alt praktisk på beste måte.  Mange andre har også vært med og bygd opp det gode miljøet. Men ikke minst må jeg nevne Bjørn Stokke som jeg har omtalt som vikvarvetfotballens inkluderingsminister lenge før ordet inkludering var oppfunnet. Han kom først av alle på treningene iført tresko og tjukklugger, og med sneipen i munnvika tok han mot hver enkelt med en saftig og god kommentar. Det var en tragedie da Bjørn gikk bort i ei ulykke så alt for tidlig, og jeg savner han veldig. Det er det mange som gjør, sier Jarle ettertenksomt.

Mange setter pris på Berndalsrennet

Det tredje momentet som er nevnt når Jarle er utnevnt til Årets ildsjel i selbuidretten, er Berndalsrennet, Norges eldste barneskirenn, der han har vært den drivende kraften i arbeidet i mange år.

-I 1968 kom Jens Overvik, en av Berndalsrennets stiftere, til «sjølinn» med beskjed om at han måtte ta over ansvaret for rennet. Og fra den gang har rennet vært en av de viktigste begivenhetene i mitt liv, på linje med jul, påske og sommerferien. Det er et privat renn, et familieprosjekt som i utgangspunktet er arrangert av oss tre familiene som hører til på Solberg, men også med hjelp av mange støttespillere både i nærområdet og ellers i Vikvarvet. Og vi vet at det er mange som setter pris på Berndalsrennet fortsatt. Utflytta vikvarvinger kommer gjerne hjem denne helga for å treffe gamle venner fra barndom og ungdom. Vi har hatt snøproblemer en del år, men kommer det løpere som vil være med, så skal vi arrangere rennet fortsatt, forteller han.

Prisen skulle Oddrun fått

Jarle er selvfølgelig glad og stolt over at han er utnevnt til Årets ildsjel i Selbu. Men han har også en tilleggskommentar som bør være med her:

-Det er ikke jeg som skulle hatt ildsjelprisen. Den skulle Oddrun fått. For så mye som jeg har vært borte for å drive med de hobbyene som jeg har likt aller best, sier det seg selv at det er hun som har tatt alle takene hjemme. Jeg kunne rett og slett ikke ha holdt på slik uten henne. Jeg beundrer henne for at hun har orket å stå på slik, sier ektemannen.

En dram under tvil for uavgjort

Uansett hva Jarle har vært engasjert i innen idretten i Selbu, så er det nok fotballen som har tatt førsteprisen. Og med far Asbjørns store engasjement i bunnen for fotballinteressen, var det nok naturlig at det måtte bli slik.

-Jeg har et vell av gode minner knyttet til fotballen, både som spiller og trener, og ikke minst til heimen der jeg vokste opp, og heimen der jeg nå bor med min familie. Det sier seg selv at mye har dreid seg om fotball.  Mens far min levde, var det obligatorisk å stikke innom han etter hver fotballkamp og avlegge rapport om resultatet og ellers om spillets gang. Og hadde det blitt seier, vanket det alltid en konjakkdram. Men hadde kampen endt med tap, var konjakkflaska låst med syv segl. Jeg husker en sesong da Vikvarvet hadde spilt elendig og hadde tapt nesten alle kampene, at han aller nådigst spanderte en dram på Arnstein og meg etter et uavgjort resultat. Men akkurat det satt nok langt inne, flirer Jarle Overvik, Årets ildsjel i bygdas idrettsliv.

Takk til Jarle og til Vikvarvet fotball

Vi tar her med et par takksigelser til Jarle og til Vikvarvet fotball fra spillere som har reist fra Selbu.

-Jeg er flyttet til byen, så jeg blir ikke med i klubben fra nå. Men jeg vil si at jeg ønsker dere alt godt i det som kommer. Takk for all kjærligheten dere ga meg, for det jeg lærte hos dere, og for de unike øyeblikkene vi hadde.

Hilsen Biniam (en av flyktningene på laget).

-Da jeg kom til Vikvarvet, var det lite jeg visste om at jeg forvillet meg ut i tjukkeste treskoland, at jeg her skulle få kjenne trøndersk breddefotball på sitt aller beste, og at jeg for første gang skulle komme til å spille fotball i langbukse. Kommer til å savne lukta av blaut myr, morderisk mygg, innetrening i tosifra kuldegrader, muligheten til å bli årets loser, men aller mest en rå gjeng med fantastiske folk og temmelig gode fotballspillere!

Vikvarvet IL har gitt minner for livet. Kommer til å følge med dere!       

Hilsen Holger (sunnmørsk fotballkeeper)