– Ligner ikke på noen annen sykdom vi har hatt

En rekke uheldige omstendigheter førte til at familien Dahlø Weiseth ble smittet av koronaviruset i midten av mars. De visste hvor smitten eventuelt kunne komme fra, og satte seg selv i isolasjon før de i det hele tatt hadde testet positivt. Nå er de erklært friske, og er glade for at den slitsomme sykdommen har sluppet taket. 

Den 12. mars i år innførte myndighetene tiltak som ble beskrevet som de mest inngripende Norges befolkning har opplevd i fredstid. Samfunnet gikk i lockdown som et ledd i kampen mot koronaviruset. Nå begynner vi å lempe på restriksjonene, og beveger oss sakte tilbake til et normalt samfunn. Familien Dahlø Weiseth velger å dele sin historie for å minne folk på at vi fortsatt ikke kan slappe av, og at vi stadig må holde avstand og ta de riktige forholdsreglene. 

– Vi står ikke frem med dette fordi vi ønsker sympati, men heller for å oppfordre folk til å fortsette med de samme gode smitteverntiltakene, sier familien som forteller at det de har vært igjennom ikke ligner på noen annen sykdom de har opplevd. 

Ulikt forløp og ulike symptomer

Alle medlemmene i familien har opplevd sykdommen forskjellig. Fra nesten symptomfri, til helt utslått i flere dager. De beskriver virkningen av viruset som ustabilt og uforutsigbart. 

– Det som gikk igjen hos oss alle i større eller mindre grad, var at det gikk i bølger gjennom hele forløpet. Fra å føle seg bedre og nærmest frisk i det ene øyeblikket, til å føle seg helt utenfor og utslått i det neste, forteller Ingar Andre Weiseth. 

– Noe av det verste med det hele var å ikke kunne stole på at «nå blir jeg bedre». Det gikk opp og ned i mange dager, noe som ikke ligner en vanlig influensa i det hele tatt. Vi visste liksom ikke hva vi kunne forvente, sier Torunn Dahlø Weiseth. 

Som i familier flest så er det variasjon i kjønn og alder, og alle opplevde det ulikt. Det var Ingar som definitivt fikk det verst, og Enya på åtte som merket det minst. 

– Det vi merket det mest på med Enya var energinivået. Hun er svært aktiv til vanlig, men kunne plutselig ikke hoppe på trampolinen eller trekke akebrettet uten å måtte legge seg ned. Hun klagde også på hodepine og «voksesmerter» i hender og føtter, forteller Torunn.

Andre symptomer de opplevde både likt og forskjellig var: tap av smak- og luktesans, tetthet i bihulene, svimmelhet og problemer med å se ut til siden. 

Hodepine og pusteproblemer

Alle i familien fikk migrenelignende hodepine i begynnelsen, og deretter problemer med pusten og stikninger i bronkiene i varierende grad. Pusteproblemene artet seg verst hos Torunn. 

– Jeg hadde ikke smerter, men fikk ikke til å trekke pusten godt ned i lungene. Det var utrolig ubehagelig. På grunn av tidligere sykdomshistorie ble jeg godt fulgt opp. Jeg fikk komme inn hos koronateamet på Stjørdal for å måle oksygenmetning i blodet og ta CRP, forteller hun. Hun hadde også en respirasjonsfrekvens på 24 pust i minuttet, mot 12 – 16 som er normalt.

Hanna på femten slet også med pusten bare hun skulle gå over stuegulvet.

– Jeg ble litt redd da det sto på som verst. Alt føltes så nytt og skremmende. I forkant hadde også vennene mine snakket om at de var redde for å bli smittet. Jeg sa at det helt sikkert ikke kom til å skje – også var det jeg som endte opp med å få det, sier Hanna. 

Ingar, som ble hardest rammet, slet også med pusten og hadde på et tidspunkt så mye slim i halsen at han kastet opp. I tillegg er det tre dager han ikke husker stort fra. 

– Jeg følte meg rett og slett helt utenfor, forteller han. 

Feber og rastløshet

Alle i familien opplevde feber som strakte seg over flere dager. Ingar hadde feber som kom og gikk i hele 9 dager. Noe annet de syntes var merkelig var rastløsheten de opplevde. 

– Ved en vanlig influensa kan man ofte ta smertestillende og legge seg for å sove. Men smertene ble nesten verre når vi ble sittende for lenge i ro. Det beste var egentlig og opp å gå med jevne mellomrom, forteller de. 

Nattesøvnen ble også forstyrret av uro i kroppen, noe som opplevdes utmattende for alle sammen. 

Intenst samvær

Den 15. april fikk hele familien friskmelding etter nesten en måned i karantene og isolat. Det har vært en utfordring. Spesielt med tanke på den lumske sykdommen, men også det å måtte gå oppå hverandre dag ut og dag inn.

– Det har vært litt amper stemning til tider, men vi har samtidig vært flinke til å ta pauser fra hverandre og trekke oss tilbake når vi har trengt det. I tillegg til å ta noen runder rundt huset for å trekke frisk luft, sier Torunn. 

– Det er ikke alle mine practical jokes som har slått like bra an, nei, ler Hanna. 

Hun forteller også at hun opplever at familien har kommet nærmere hverandre i denne perioden, og støttes av foreldrene: 

– Nå når det ikke er verken treninger eller andre aktiviteter på fritiden har vi hatt mye mer tid til hverandre. Flere felles måltider og tid kortspill og andre spill, forteller de. 

– Når sykdommen sto på som verst brukte vi over en dag på å spille en runde Monopol. Plutselig ble noen for slitne, måtte opp å gå, frøs og svettet om hverandre. Det var så mange vendinger, så den runden varte og rakk, forteller Hanna lattermildt. 

– Vi har vel også slitt ut en kortstokk omtrent, supplerer Ingar. 

Følte seg trygge

Selv om de mørke tankene kunne komme, og de av og til kunne kjenne på frykten for hva denne sykdommen kunne føre med seg, har helsevesenet bidratt til at de alltid har følt seg trygge og ivaretatt. 

– Vi har blitt fulgt opp veldig godt av legekontoret i Selbu, og av kommuneoverlege Leif Vonen og koronateamet hans. Det var noen som ringte oss hver dag for å høre hvordan vi hadde det, forteller Ingar. 

– Også hele forløpene med diverse testing gikk så fint for seg. Selv om det av og til kunne føles ut som om vi sto midt i en Hollywood-film med alt smittevernutstyret og de sterile rommene, forteller Torunn.

De skryter også av lokalmiljøet, familie og venner som har tilbudt hjelp til handling og hjemlevering. 

– Vi føler vi har sett det beste av folk, sier Torunn. 

Velger åpenhet

Den 4. april valgte Torunn og dele en påskehilsen på Facebook sammen med informasjon om hvilken situasjon familien sto i. De ønsket å unngå unødvendige spekulasjoner, og syntes det var bedre med åpenhet. Innlegget fikk 324 klikk og 237 kommentarer. 

– Vi valgte åpenhet, for det er jo ikke akkurat noe å skamme seg over. Men i ei lita bygd blir det fort ryktespredning, så da valgte vi å bare si det som det var. Vi hadde heller ikke energi til å svare på alle meldingene som kom, så derfor var det enkleste å bare legge ut et innlegg, forteller Torunn. 

Familien ønsker også med denne artikkelen å bidra til å besvare spørsmål som mange eventuelt måtte ha. 

Oppfordrer til bevissthet

Det er ikke for å få sympati at familien nå velger å fortelle om hvordan de har hatt det. Det er for å opplyse andre om hvordan viruset kraftig kan påvirke selv friske, aktive mennesker. For det har virkelig vært en hard tørn. 

– Vi var heldige som slapp sykehusinnleggelser, selv om vi vare nære ved å ringe sykehuset ved et par anledninger, forteller Torunn. 

– Når jeg nå har gjennomlevd dette, så skjønner jeg godt hvorfor det fort kan bli svært alvorlig hvis du er gammel eller i risikosonen, forteller Ingar. 

Selv om samfunnet nå sakte men sikkert vender tilbake til en slags normal, håper de at folk fortsetter å være like flinke. 

– Forhold dere til det norske myndigheter sier via nettsidene til FHI. Ikke absorber alt det som står på vilkårlige steder på nettet. Ikke dra på butikken mer enn nødvendig, hold avstand og husk håndhygiene. Ta dette fortsatt på alvor selv om myndighetene nå lemper på kravene. Ta deres forholdsregler for å slippe i det lengste å pådra dere smitten – for den vil man ikke ha uansett. Ingen vet på forhånd hvordan sykdommen kan arte seg for den enkelte, avslutter familien.