Krigen tok min ungdom – En historie om mot

Fritt etter samtale med Teodor Brandfjell

Havika Sameskole utenfor Namsos, vinteren 1940, eneller annen dag – en søndag, helt sikkert en søndag – med hardtrampa hoppbakkerog gnistrende skiføre.

Ute på gårdsplassen er det oppstilling, ro og orden irekkene, før elevene legger av gårde til gudstjeneste i Namsos kirke, noensøndager går de helt ut til kirken i Vemundvika, dobbelt så langt, cirka enmils vei. Bratt og tungt for de minste, men ingen våger å mukke. De to lærerinneneer kjent for sin nidkjærhet i troens gjerning. I finnemisjonens pietistiske åndskal sørsamene frelses; la de små hedninger komme til meg. Når kirkeklokkene ringertil høymesse, er elevene fra Havika på plass.

Klar til avmarsj

Denne søndagen mangler likevel to. Bak gardina i hvert sitt loftsvindu på internatet står spisspurene Otto Appfjell og Teodor Brandfjell og lurkikker på toget som marsjerer av gårde nedover gårdsveien. De har syndet og falt i unåde, derfor må de ligge til sengs hele søndagen, den verste straff som tenkes kan for en virkelysten trettenåring med kvikksølv i baken. Den eneste trøsta er at de er to, tenker Teodor.

Da kameratene forsvinner nede i svingen, kaster han segnedpå senga igjen, graver ansiktet ned i puta og trenger tilbake gråten somsvir i øynene. Ikke fordi han absolutt vil til kirka, men han tenker på lekenetterpå. Han skulle så gjerne ha vært med i skibakken. Bortsett fra noenkveldstimer før sengetid er søndagsettermiddagene den eneste fristunda de harfra lekselesing og kristendom. Enn alle salmeversene de må lære utenat, sikkertmange hundre siden han begynte på sameskolen som åtteåring, pugger salmevers såde tyter ut av ørene. Han lurer på når han skal få tid til å synge alle; da måhan leve lenge i landet og gå i kirka hver eneste søndag hele livet.

Nei, betterdè heller; og nå som de har bygd spretthopp påkulen og skal ha hopprenn og allting. Det hele må være en gedigen misforståelse,han kan ikke tro at Gud er så streng. Det burde heller være straff for å sladre,noen av jentene sprang til lærerinnen og slarvet for det minste. Om bare Nilshadde vært her, den eldre broren var flinkere til å snakke for seg. Han villesikkert ha forklart bestyrerinnen at de var opptatt med leken og glemte tida.At det slettes ikke var vondt ment og at det aldri skal skje igjen at hankommer for sent til kveldsandakten eller finner på noe annet galt.

Men det nytter ikke å tenke på. Nils gikk ut fra sameskolen for to år siden og er over alle hauger nå. Kanskje hjemme ved Essandheim, kanskje sitter de rundt bordet i kjøkkenet nå og eter kok-kjøtt. Kanskje stiger månen frem over Fiskåhøgda og de spenner på seg skia og glir over skaresnøen ned mot sjøen for å isfiske.

Overmannet av hjemlengsel ser Teodor for seg det måne-lysevinterlandskapet, småbrødrene som graver snøhuler og leker i bakkene bak huset,faren og Nils som trekker sprellende, smellfeit røye opp på isen, moren somsitter ved bordet og syr, står på trappa og roper at nå er det kveldsmat.

I det gryende virvaret av stjerner stiger kjente bilderfrem: Karlsvogna bikker mot Storsylen. Store Bjørn labber over Øyfjellet. Detskjelver i Orions Belte. Hans barndoms stjernehimmel; og i horisonten, Gud somsitter opp og passer varmen. Ovnsdøra står på gløtt, det er derfor densprettkalde himmelen blir så rød når sola går ned. Gud som kaster innpå envedkubbe til, og glør som freser og fatner.

Sola skråner over Havika,lyset faller sakte ut avden blå midtvinterdagen. Sekundene snegler seg av sted, Teodor stirrer opp itaket og teller kvistene i granpanelet. I kråa henger en spindelvev, kongroasitter på lur og venter tålmodig på byttet. Kommer det ikke noe i garnet,sulter den stille rolig og rolig i hjel. Men selv den lengste dagen tar sluttenn gang. Fjernt et sted nedenunder hører han ei klokke slå, liksom sukker oglar tiden gå.

Noen måneder senere bryter krigen ut.

Som havneby ligger Namsos utsatt til, myndighetene frykter at byen vil bli bombet, befolkningen må øyeblikkelig evakueres. Like over midnatt den 10. april kjører to busser oppover veien til Havika. Elevene blir vekket, får beskjed om å pakke det nødvendigste og i all hast stuet inn i bussene som venter utenfor inngangen. Plutselig kommer Teodor på at han har glemt noe. Skia! Han kan ikke dra hjem til Tydal uten å ha med seg skia! Men det er for sent, bussen svinger allerede ut fra gårdsplassen og ned på hovedveien.

De kjører i mange timer, nordover- ikke sørover, sørovertil Trondheim er både jernbane og veier stengt, opplyser sekretær Nilsen fraFinnemisjonen som organiserer evakueringa fra sameskolen.

Langsomt går det opp for Teodor at han ikke er på veghjem, at det kan bli lenge til han kommer hjem. At det er krig i landet ogderfor usikkert om han kommer hjem i det hele tatt.

Kanskje er det i det øyeblikket at han for første gangkjenner den murrende uroen?  Mens dekjører nordover gjennom den svarte krigsnatta, at angsten lister seg inn gjennomdet følsomme guttesinnet- og slår seg ned der- som en ubuden gjest som sprerkulde og frykt med sitt blotte nærvær. Visst har han vært redd før, mangeganger i gjeterskogen, redd for ulv, jerv og bjørn, redd for å få skjenn nårhan gjette bort, redd for å være alene hjemme når foreldrene måtte nødvendigeærend ned i bygda og redd for å gå seg vill i skodda. Rett sagt, ingen modigmaur akkurat. Men dette er en annen slags redsel, fremmed og navnløs ennå. Ennåer han lykkelig uvitende om frykten som skal bli hans ungdoms følgesvenn.Tidsnok og altfor godt skal han lære den å kjenne.

Det er iskaldt på bussen, han fryser så han hakker tennerog kryper sammen i setet. Da kjenner han en hånd på skuldra, det er klassekameratenog bestevennen Nils Bergli.

-Ikke vær redd. Teodor, sier han. -Ikke vær redd, du kan få være med meg hjem.

Og slik blir det. Samefamilien Bergli på det avsidesliggende småbruket i Hattfjelldal tar godt imot unggutten fra Tydal. I påvente av at kampene i Nord-Norge skal ta slutt og veiforbindelsene sørover opprettet, har ikke Teodor annet valg enn å slå seg til ro inntil videre. Han er med i tømmerskogen og hjelper til i det daglige arbeidet så godt han evner. Likevel faller tida lang, selv om han trives og slettes ikke lider noen nød, stunder han bare etter å komme seg hjem til Tydal. Tyngst å bære er tanken på at foreldrene kanskje ikke vet hvor han er.

En berettiget mistanke skulle det vise seg. I to månederlever Ida og Elias Brandfjell i uvisshet. Først i midten av juni får debeskjed. Da har Teodor tatt farvel med sine venner i Hattfjelldal og gitt seg utpå den lange og farefulle hjemreisen, allerede underveis, med lastebil og tysk beltebil,med godstog og passasjertog og endelig fra Hell med godsruta til Selbu. Som enlykkens pamelius kommer han seg frem. Kanskje er det ingen tilfeldighet, sky ogliten av vekst som han er synes folk synd på den unge lofferen og hjelper hanså godt de kan.

Etter to overnattinger, henholdsvis pågammelhjemmet på Majavatn og i et naziokkupert gjestgiveri i Grong, kakker hansent en kveld på kjøkkendøra på Marienborg Gjestgiveri i Selbu. Sjølfolket der,Olaf og Ingeborg Korsvold, har nær slekt i Tydal og kjenner godt til familienved Essandheim. Gjestfritt byr de samegutten fra Tydal mat og seng, han må barevære så lenge han vil.

Men Teodor har ingen ro på seg. Tidlig neste morgenstiller han seg opp i veikanten i håp om å få skyss til Tydal. Lenge forgjeves,det er langt mellom bilene, og ingen skal til Tydal. Først i kveldinga den tredjedagen kommer Ermann Kløften med lastebilen. Det er fullt i førersetet, menTeodor tar gladelig til takke med lasteplatten. Kaldt og hustrig, men det gjøringenting. Han griper tak i karmen og holder seg fast helt til de kommer opp iBrekkbakkene og Øyfjellet stiger imot han. Da må han opp i ansiktet medhandbaken; som den forbaska sure vinden får øynene hans til å renne.

Kanskje hadde han håpet å få komme hjem til foreldrene ensnartur. Men han er for lengst festet som gjetergutt på Sakrismoen, og det eringen tid å miste. Han er allerede sent ute, og ennå har han igjen ett år påfolkeskolen. Han losjerer på Nygården den vinteren, går samtidig for presten.Etter konfirmasjonen bærer det rett til Sakrismoen og gjeterskogen igjen.

Først senhøstes i 1942 vender Teodor hjem tilEssandheim for godt. Ida er alene da han kommer. Hun lar blikket gli over dentynne, spebygde kroppen, utvendig har ikke gutten hennes forandret seg så mye;med et mors instinkt vet hun likevel at det er en voksen, herdet ungdom som erkommet hjem. Teodor spør straks etter faren, men Ida svarer ikke. Han aner detlikevel, har hørt ett og annet nede i bygda. Elias er ute på ulovlig oppdrag,hjelper flyktninger over grensen. Ingen må vite noe.

De snakker aldri om det, nevner verken hendelser, navneller ruter for hverandre. Da Teodor gradvis overtar farens rolle som grenselos,brenner Ida notisboken som hun har skrevet opp navn og datoer i, navn på jøderog motstandsfolk som har vært innom Essandheim og fått hjelp til å komme seg videreover grensen til Sverige. I tilfelle noe skal gå galt. Hver morgen våkner hunmed denne ulidelige frykten i seg; om noe skal gå galt. Men hun klager aldri,nevner det ikke. Aldri med ett eneste ord.

Allerede første krigssommeren begynte folk åflykte fra det okkuperte Norge til det nøytrale Sverige. Tyskerne varnaturligvis klar over at den felles riksgrensa i til dels ulendt og ødefjellterreng bød på store muligheter for norsk motstandsbevegelse og forsøktegjennom forskjellige tiltak å hindre den ulovlige trafikken. 1. juli i 1940 bledet innført et eget pass for folk i grensebygdene, alle som ikke haddegrensesonebevis ble ansett som mistenkelige personer og risikerte forfølgelseog straff. Tyskerne sendte også en fast tropp til Tydal for å overvåkegrenseområdene, de første krigsåra tilfeldige og sporadiske ekspedisjoner somikke bygdefolket lett lot seg skremme av. Mange fikk også erfare at tyskerneønsket å ha et greit forhold til bygdefolket. Når de kontrollerte folk som foretter veiene, var det ikke bare plikt og iver i tjenesten. Ofte ble detoppfattet som et påfunn for å få kontakt. Ikke sjelden hendte det at de forsøkteå kjøpe seg litt godvilje og vennlighet ved å gi barn sjokolade og betale fortjenester og varer med ting de visste det var stor mangel på. Samtidig som deopptrådte høflig og korrekt, var de ikke mer enn mennesker. Som for eksempel denunge soldaten som under et opphold på Sersjantgarden i Græsli fikk melding omat familien hans var drept i et bombeangrep over Berlin; i sorg og fortvilelseløftet han pistolen og skjøt i stykker bildet av Hitler.

Men tyskerne var likevel først og fremst en fiende ogen okkupant som ikke viste nåde mot de som satte seg opp mot deres forordninger.For dem som ble tatt ventet fengsel og konsentrasjonsleir, i mange tilfellertortur og død. Dette visste folk, og derfor var det mange som ikke greide å sinei når de kom i den situasjonen at de kunne hjelpe folk på flukt. Men å hjelpeflyktninger ble like hardt straffet som annet motstandsarbeid. Og i terrorensvesen lå også en bevisst vilkårlighet; den minste forseelse mot den nazistiskeorden, av og til bare mistanker, kunne få de alvorligste følger, noe flere tydalingersmertelig fikk erfare.

Samtidig som tyskerne utover høsten 1942 strammet grepetmot jødene i Trondheim, gikk motstandsarbeidet i Tydal inn i en ny og farligerefase. Med Væktarstua som base patruljerte soldater regelmessig grenseområdenemot Sverige. Først og fremst passet de på riksgrensa nordover til Meråker. Underveistok de inn på turisthytta i Nedalen, i anleggsbrakkene på Esna og påStorerikvollen. Nokså ofte, og med god grunn, la de også turen innom de trebosetningene i området, familien Rotvold på Nedal gård, Brita og Anton påFiskåvollen og Brandfjellsamene ved Essandheim.

Denne høsten var det ikke mørketida og den lange vinterenfjellboerne ved Sylfoten gruet seg mest for. De hvitkledde patruljesoldatene somnår som helst kunne dukke opp bak en bjørkehaug og banke på døra spredde enannen slags uhygge, den uhyggen som følger med det å aldri vite. «Ingen kjennerdagen før solen går ned». Så beskt de skulle sanne de gamle visdomsordene.  

En dag like før jul i 1942 står Teodor på trappaog ser østover mot svenskekjølen. Det er mildt i været og ganske stille, menhan liker ikke fargen på skylaget. Og oppe i fjellet har det allerede begynt åblåse, snøfokket står som en sky over Vardeberget.

Inne fra stua hører han latter og barnestemmer, noen somhysjer på dem. De har fått gjester på Essandheim som ingen må vite om. Det erSara Bodd og barna Arne og Judith, jødefamilie fra Trondheim. Bodd sjøl og densekstenårige datteren Sonja har kommet seg i sikkerhet for flere uker siden. Någjelder det moren og de to yngste. De har vært på flukt i mange dager, førstmed tog til Haltdalen. Etter en strabasiøs tur over Bukkhammeren fikk de mat ogkvile hos Birger Hilmo som etter tre døgn fraktet dem videre til Østby. Derovertok Konrad og Martin Østby og kjørte flyktningene med hest innover tilGarkleppvollen, der de har overnattet. Nå er det Teodors tur, han har lovetØstbykarene å ta den siste etappen over grensa.

Han tenker på barna og er redd for at det kan bli langt.Frykter uværet også, før han går inn og pakker ryggsekken kaster han et sisteblikk opp mot kjølen, aldri har den forekommet han så bratt og uoverstigeligsom nå.

Det blir enda verre enn han trodde,

rene galskapen det han gir seg ut på, over fjellet med en kvinne og to by-unger som knapt aldri har stått på ski før. Men der tar han heldigvis feil. Judith og Arne viser seg å mestre skiene bedre enn moren, likevel røyner det hardt på i motbakkene innover mot Fiskåhøgda. Over tregrensa står snødrevet midt imot, og Teodor blir usikker på retningen, stopper og venter på det stakkars følget sitt, flere ganger på nippet til å snu.

Men han trosser angsten og uværet, og så skjer detmerkelige; da de endelig når toppen og kommer inn på vardingen til Sylstasjonen,er det som vinden dreier og minker. Før mørkets frambrudd er de vel framme.

Teodor vet at de hjemme er urolige for han og har ingenro på seg. Etter en kort rast på Sylstasjonen er den unge grenselosen på fartenigjen. Været har roet seg helt nå, klar og stille vinternatt, bare nordlysetsom flammer og bølger over Storsylen. Så liten han kjenner seg mot det brattefjellet. Det dirrende lyset setter alt i bevegelse – som hele det veldigefjellmassivet hviler på et skrøpelig fundament av skygger. Han faller iunderlige tanker.

Anton Andreassen er en kald fisk,

synes Teodor. Mens de på Essandheim har gjemt unna alt de har av våpen og ammunisjon og holder seg til snarefangst, driver naboen på Fiskåvollen jakt etter rev og jerv som før. Både våpen og radio har han åpenlyst framme, bryr seg ikke det minste om nazistenes trusler.

Det må gå galt. En iskald januardag i 1943 omringer tyskesoldater boplassen og Anton blir tatt. Nede i bygda klarer han på forunderligvis å rømme, hopper av lastebilen da den passerer Ne-brua og følger elva etstykke nedover. Men tyskerne når han igjen, løsner skudd og Anton må overgiseg. Som fange på Falstad og Grini og deretter i tysk konsentrasjonsleir tilkrigen tar slutt, må han betale dyrt for sin trass og dristighet. Om enn ikkemed livet, etter krigen vender han tilbake til Tydal og tar opp igjen det gamlefangstlivet sitt ved Essanden.

På Essandheim fortsetter de likevel som før.

Pågripelsen av Anton har satt en støkk i dem, kanskje blir de enda litt forsiktigere, enda litt reddere, men redsel kan ikke måles i samme styrke som vinden. Vinden blåser fortsatt hardt, kuling og storm i kastene, noen ganger med orkan styrke. Det eneste som hjelper mot vinden er å trosse den, kave seg frem i snødrevet, stå oppreist og stirre den i kvitsynet. Da kanskje dreier den og løyer til slutt.

Men øker på igjen, av og til kommer de som er verre ennde tyske patruljesoldatene. Norske nazister som utgir seg som flyktninger for åavsløre den ulovlige grensetrafikken. Provokatører som de blir kalt – nordmenn somgår fiendens ærend og forråder sine egne – det blir stadig flere av dem iEssandtraktene og Nedalen.

I april 1943 går Teodor på limpinnen.

Sammen med Konrad Østby følger han en kar som heter Strøm til Sylstasjonen. Sommeren deretter banker den samme Strøm på døra igjen, denne gangen med en revolver i handa. Forteller at han er han er en engelsk kurer på veg i fra Sverige til et oppdrag i Trondheim og vil at Teodor skal ro han over Essanden. Teodor oppfatter det mest som en ordre. Selv om han aner uråd, gjør han seg klar.

På veg ned til båtnaustet møter de Elias og Ida, de harvært på sjøen og tatt opp garna. Elias, som straks forstår at noe er galt,begynner å prate med fremmedkaren. Da denne forteller at han siste natta støttepå noen tyske soldater oppe i fjellet, og at det kom til skuddveksling, vet hanat det er blank løgn. Bare unntaksvis går tyskerne opp i høyden, dessuten er dealdri ute om natta.

Det blir likevel så Teodor ror Strøm over tilStorerikvollen, ror så det fosser om baugen tilbake til Essandheim. Vel hjemmeslår tanken han at bygdefolket må varsles om denne karen, og i kveldinga rorhan på nytt over sjøen til Storerikvollen for å låne telefonen og varsleKonrad. Ber han være forsiktig, fremmedkaren de fulgte til Sylstasjonen i fjorvinter er ikke den han gir seg ut for å være.

(Etter krigen blir Strøm avslørt som stornazist og en avde ivrigste provokatørene i Trøndelag.)

Det går mot slutten av krigen

På forskjellig vis merker de at det går mot slutten av krigen. Stadig flere rømmer til Sverige, men ikke alle med like god grunn lenger. Grenselosene lærer seg å se an folket, lykkejegere og ungkarer som ikke er på flukt fra annet enn en loslitt krigshverdag her hjemme er det ikke verdt å sette livet på spill for. Samtidig strammer nazistene grepet, de tyske soldatene som holder til på Væktarstua har sterke mistanker til flyktningetrafikken gjennom dalføret og blir stadig mer nærgående og ubehagelige å ha med å gjøre for grenseboerne ved Essanden og i Nedalen. Den siste krigsvinteren føler Oliver Rotvold seg så truet at han vurderer å ta med seg familien og flykte til Sverige.

De har skutt en av oss!

En episode skaper ekstra spenning, også for Teodor. En dag da han og faren sitter i Røbekkvika og isfisker, kommer en flokk tyske soldater rennende over isen imot dem. De driver en flokk sivilkledde karer foran seg; sikkert flyktninger som er tatt, stakkars folk, bemerker Elias. I det følget passerer isfiskerne er det en av dem som roper: -De har skutt en av oss! Snur seg og peker mot Storerikvollen.

Om kvelden tar Teodor mot til seg og drar til turisthyttafor å undersøke saken. Det blir et øyeblikk av krigens gru som fryser seg fastpå netthinna for bestandig: Han står i den mørke gangen på Storerikvollen medet talglys i handa, fomler i lommene etter fyrstikkene, tenner på. I detflakkende lyset ser han den døde menneskekroppen som er tullet inn i et lakenog lagt på et bord. Han ser føttene og hårtustene som stikker ut i hver sinende, ser blodflekkene på lakenet og blodpølen som fremdeles flyter på gulvet;han ser og ser. Glemmer aldri det han ser.

Senere får han han vite at det var et forferdelig uhell.De fire meråkerbyggene var blitt overrasket av styggvær, vintervardingen defulgte gikk ikke til Blåhammerstugan som de trodde, men til Storerikvollen. Dehadde bare ett å gjøre, for å berge liv måtte de bryte seg inn der. Utpåkvelden kom de tyske soldatene overraskende på dem. Uten at noen egentlig kunnesi hva som hadde skjedd, smalt det.

Det hører også med til historien at den tyske soldatensom løsnet skuddene, ble straffet hardt av sine egne.

Fredsdagen

Fredsdagen er Teodor på veg til broren Martin som bor på Stordalen i Meråker. De norske flaggene vaier imot han da han renner ned gjennom lia. Han møter slekt og venner, sammen feirer de freden. Men han klarer ikke helt å fatte at krigen er over, først flere uker senere siger det så mildt og uventet over han; en lys junikveld med solgagnsbris over den åpne sjøen. Han sitter på bakken utenfor Essandheim og ser utover de vårgrønne liene. Stokkand og lom kretser over sjøen uten å våge seg nedpå. Men sangsvana går ned, legger seg svevende over vannflata, lengst mulig fra oteren som har hi ute på Kantholmen.

Isen har nettopp gått, først tror han det er isflak somligger og flyter på det svarte vannet. Men så er det svanene. De kvite fuglenelyser.

Etterord

Teodor Brandfjell fikk aldri noen form for belønning forsin innsats under krigen. Men på veggen hjemme på Gjethaugen i Rønningsgjerdethenger et bilde av et tre med følgende tekst under:

50 trær er plantet i Norges skog i Israel i TeodorBrandfjells navn. Med takk for livet -fra familien Bodd.

-Skogen vokser vel fort der klimaet er så varmt. Snart måjeg vel til Israel på vedhogst, sier pensjonisten med et lurt smil.

Større pris setter han nok på diplomet fra Grenselosforeninga,spesielt underskrifta til kong Harald betyr mye. Det henger i glass og ramme ihytta inne i Pilråa ved Essanden, hører ikke hjemme noen andre steder. Skalalltid henge på hedersplass i trakten der foreldrene og besteforeldrene harlevd og virket.

– De tar feil de som mener det er skrevet nok om krigen, mener han.

Så mangt i tiden viser at vi er i ferd med å glemme.Nynazisme på fremmarsj i hele Europa, fremmedhat og rasisme- farlige tegn somtyder på at historien kan gjenta seg, frykter Teodor.

– Hvis de unge skal forstå og verdsette frihet og demokrati, må de få høre og lære om krigen. For ellers kan det komme igjen. Friheten er det største vi har.  

Det er så rart, det han selv opplevde under krigen har påen måte trengt seg så sterkt fram i sinnet hans de siste årene. Sterkere ogtydeligere dess eldre han blir.

Nå er det fortalt.

«Og Krigen tok min ungdom – En historie om mot» ble første gang publisert i Selbyggens julenummer i 2002. Teodor Brandfjell døde på sykehjemmet i Tydal i 2012.