Kjersti Synneva Moen elsker å fortelle historier om mennesker. Hun er ekspert på å legge merke til de små særhetene, både ved seg selv og andre. Med pennen formidler hun med en egen varme, og lar tiden og øyeblikkene feste seg til papiret.
For de som kjenner til Kjersti Synneva er det kanskje ingen overraskelse at hun havnet på den kunstneriske og musikalske hyllen og gjorde det til et levebrød. I fjor vår avsluttet hun en 2-årig utdannelse ved Einar Granum Kunstfagskole, og hun jobber i dag som illustratør. I tillegg har bandet hennes Rabagast planer om å slippe et album i nær fremtid.
– Jeg har nok aldri kunnet gjort noe annet enn akkurat dette, sier kunstneren og musikeren selv.
Oppveksten la grunnlaget
Kjersti Synneva forteller om en barndom og oppvekst i Selbu som la det kunstneriske grunnlaget.
– Det startet tidlig med lek, rytme og kunst på kulturskolen. Det var det jeg holdt på med hele tiden som barn, mimrer hun.
Etter at Kjersti Synneva flyttet til Oslo har hun fått et nytt perspektiv på det å komme fra en liten bygd, men samtidig ha mange muligheter kulturelt.
– Jeg opplevde at vi fikk flere arenaer vi kunne prøve og feile på. Hvis vi ville arrangere noe så fikk vi støtte til det, og det var bare å kaste seg rundt.
Kjersti Synneva husker Ungdommens kulturmønstring som årets store happening, og hun deltok i mange år med både musikk og kunstverk.
– Enn at det var så stor stas å «få dra ut i den store verden» og få overnatte i en gymsal på Kyrksæterøra, ler hun og fortsetter:
– Det var virkelig inspirerende å få prøve seg foran et større publikum, og jeg tror nok det er mange unge ute i distriktene som har mye å takke UKM for!
Lokale forbilder
Gjennom barne- og ungdomsårene opplevde Kjersti Synneva å få mye support fra folk rundt seg.
– Det var mange fine kulturpersonligheter i Selbu som stilte seg bak oss unge som ville drive med kunst og musikk. Tove Storhaug var en som fikk til mye kult. Jeg har alltid oppfattet henne som en visjonær som har mye å si for ungdommen. Brit Uni Kjøsnes har også betydd mye for meg, og hun har vært en mentor opp gjennom, forteller Kjersti Synneva.
Som 16-åring ble hun paret opp sammen med komponisten og musikeren Marthe Belsvik Stavrum i forbindelse med et kulturskolejubileum. Marthe hadde satt musikk til dikt av Inger Hagerup som skulle fremføres.
– Under en øvelse ba hun meg om å legge vekk ideen om at jeg skulle synge «riktig». Hun ba meg heller om å fremføre det slik jeg mente teksten burde være. Dette øyeblikket førte igjen til mange fine samtaler om musikk, kunst og formidling. Hva er egentlig viktig? Det ble en øyeåpner for meg og ga meg en ny tilnærming til måten jeg diskuterer kunst og musikk på, forteller Kjersti Synneva.
Hun forteller også at Marthe var en av grunnene til at hun turte å satse fra hjertet.
– Hun er en person som har valgt utradisjonelt med tanke på komponistyrket, og for meg var det veldig inspirerende. Hun ga meg troen på at det går an å følge drømmen, sier hun.
Fra Ole Vig til Einar Granum
Fra barndommens trygge havn i Selbu, skulle ungdommen Kjersti Synneva ta turen til «storbyen Stjørdal» og musikklinja på Ole Vig.
– Jeg bodde sammen med kompisen min og sambygdingen, Esten Furan, på den tiden, og han sa det så fint: «å komme fra Selbu og bo på Stjørdal er som å ha et utvekslingsår i USA», ler hun og legger til:
– Det var litt av noen år – det skjedde så mye!
Hun skryter av skolen og lærerne og sier at miljøet la opp til mye spilling og at elevene ble oppfordret til å utforske egne prosjekter.
– Jeg og Esten startet opp bandet Stokmoveien 47, oppkalt etter adressen vi bodde på, sammen med to andre kompiser. Vi lagde og slapp ut noen låter sammen som fikk gode tilbakemeldinger, sier Kjersti Synneva.
Å studere lidenskapen
Etter tiden på Ole Vig tok hun et år på folkehøyskole.
– Der begynte jeg å vise frem noen av tegningene mine til andre, og fikk ganske god feedback på det. Samtidig var tegningen noe jeg bare holdt på med for min egen del, så jeg gjorde ikke mer med det da, forteller hun.
Ferden videre gikk til Viken på Gjøvik der hun var elev ved musikk-/bandlinjen det første året, og som miljøstipendiat på en ledertreningslinje det andre året. Deretter ble det hovedstaden.
– Jeg studerte musikk det første året jeg bodde i Oslo, men det fungerte ikke. Det å bryte ned musikkunsten til akkordharmonier og intervaller var ikke så interessant for meg. Når man velger å studere lidenskapen sin kan man risikere å ødelegge spiriten rundt den, mener Kjersti Synneva.
Hun var derfor skeptisk da valget om å studere kunst på Einar Granum ble et faktum, men det skulle vise seg å tilføre noe til lidenskapen i stedet for å ta den bort.
Et vellykket valg
På kunstfagskolen gikk hun to år med tegnefordypning, og gikk ut derifra som utdannet tegner.
– Dette ble en helt annen opplevelse enn med musikken. Her var det virkelig gøy å kunne ‘nerde’ på papirtype, verktøy og teknikker. En helt ny verden åpnet seg for meg, og det tekniske ble mye mer interessant, forteller Kjersti Synneva.
For henne var det alltid et valg mellom musikk og kunst når det kom til studiene.
– Jeg har alltid drevet med begge deler, men har hatt musikken som hovedfokus. Tegningen har alltid vært noe jeg har brent for, men antok at dette kun var noe jeg kunne ha som sideprosjekt. Av og til ligger det noe i disse lidenskapelige hobbyene som er verdt å utforske mer. Det var det for meg, sier Kjersti Synneva engasjert.
Kan leve av kunsten
Det å velge seg tegner som yrke er ikke uten risiko. Det kan være ustabilt, og det kan gå lenge mellom oppdragene. For Kjersti Synneva sin del har det gått svært bra siden hun ble ferdig utdannet i fjor vår.
– Det går jevnt og trutt, og jeg har rukket å gjøre mye forskjellig. Redaksjonelle oppdrag for magasiner, aviser og tidsskrifter, noe cover art og illustrasjoner til promoteringer. Jeg har også illustrert en lærebok i samfunnsfag for Gyldendal, forteller hun.
Ved siden av de betalte jobbene syns hun det er viktig å gjøre «sin egen greie».
– Jeg fikk et råd en gang som jeg har tatt med meg: «Du må lage de tingene du vil gjøre, og ikke sitte og vente på at oppdragene kommer til deg». Flere av jobbene har jeg fått ved å være på rett sted til riktig tid, og jeg har kommet i kontakt med folk via nettverket mitt. Jeg har bare laget ting jeg syns er gøy, og det fungerer heldigvis, sier Kjersti Synneva med et smil.
Egne ideer og kaffebar
Hun tror det er viktig å utforske sine egne ideer for å unngå å bli lei av faget.
– Jeg har vært litt redd for at dette kun blir en jobb, og at jeg skal miste gleden og lekenheten. Via egne prosjekter får jeg vist frem mer av personligheten min, og det tror jeg ofte oppfattes som positivt for de som hyrer inn illustratører til oppdrag, mener hun.
På nettet har hun laget seg en egen nettside med portefølje som hun bruker i yrkessammenheng, men sier også at Instagram er en viktig plattform.
– Det er noe med synligheten man får der. Det er mindre høytidelig, og det tillater ofte et mer hverdagslig preg. I tillegg blir man lettere og «finne», og det er lettvint å kommunisere via den kanalen, sier Kjersti Synneva.
Et par ganger i uken jobber hun også som kunstansvarlig på en kaffebar.
– Vi booker ofte inn uetablerte kunstnere for å gi de en visningsplass – det syns jeg er så fint. I tillegg får jeg kommet meg ut for å prate med folk. Til å ha et såpass introvert yrke som tegner, så er jeg veldig glad i mennesker. Det er også fint å få være en del av et nettverk og holde seg oppdatert i bransjen, sier hun.
Rabagast
Selv om illustrasjon nå har blitt hovedgesjeften, har hun ikke lagt musikken på hylla. Snarere tvert imot. Hun startet opp bandet Rabagast sammen med en gjeng fra folkehøgskolen etter at hun flyttet til hovedstaden.
– Vi har albumplaner fremover, faktisk. Vi skulle egentlig vært i studio i disse dager, men det har blitt utsatt av koronaårsaker. Det neste planlagte spilleoppdraget er på Steinkjer punkforening i slutten av august, forteller hun.
Rabagast befinner seg i musikklandskapet rock med utspring til både punk og pop. Tekstene er på norsk/trøndersk og låtene er ofte riffbaserte.
Elsker å fortelle
For Kjersti Synneva handler både tegningen og bandet om å få lov til å formidle historier.
– Verden består av store og små historier. Jeg er opptatt av å finne måter å formidle disse og kanalisere de. Jeg mener at alt og alle har noe interessant og fascinerende ved seg. Det fins så mange mennesker med så mye de har opplevd – det er en utømmelig kilde til inspirasjon, sier hun.
I mange av tegningene hennes dukker glimt fra Trøndelag opp, som ofte er tatt på kornet.
– Det er noe med å flytte til Oslo og se trønderen i et annet lys. Kulturen vår i Trøndelag er så utrolig fin og morsom. Et eksempel er påskeskirennet vi arrangerer hvert år ved hytta til mamma i Roltdalen. Da pleier det å dukke opp så mange karakterer, og det har jeg virkelig sansen for! I Trøndelag har man en annen ro rundt seg selv og livet. Når jeg kommer tilbake etter å ha vært borte en stund legger jeg godt merke til hvor annerledes lynnet er her oppe, forteller Kjersti Synneva.
Barndomsglimt og særheter
Minner og barndom er også et stadig tilbakevendende tema i illustrasjonene.
– Jeg syns det er så mye morsomt rundt det man tenkte på som liten, sier hun og trekker frem en av sine favoritthistorier:
– En kompis fortalte meg om en gang han var så sint på mammaen sin at han gikk rett i kjøleskapet og spiste en rå løk og en rå potet. Det er så mye gøy med barnelogikk – den innbyr til så mye morsomt, sier Kjersti Synneva som også liker ektheten med det å være barn:
– Trygghet, nostalgi og melankoli er verdier som er viktige for meg. Hver gang jeg lukter kokte poteter så tenker jeg på farmoren min. Det er noe interessant ved at ting kan være både fint og trist samtidig.
Kjersti Synneva forteller at hun bruker tegningen som en måte å fryse tiden på.
– Ting er så flyktige. Dagene går og livet skjer. Man kan ikke få tiden til å stoppe opp, men når jeg tegner så er jeg til stede i øyeblikket akkurat når det skjer og kan feste det til papiret. Da kan det vare evig, forteller hun.
Egen utgivelse
Akkurat når intervjuet finner sted befinner hun seg på et småbruk i Steinkjer. Det er ikke uten grunn at Kjersti Synneva har «flyktet» hit til farfarens barndomshjem. Hun er der for å prøve å se de store linjene. Reflektere over valgene i livet.
– Akkurat nå prøver jeg å jobbe med et større prosjekt. Jeg har en drøm om å gi ut noe eget, som en bok eller et hefte, med illustrasjoner og små anekdoter, forteller hun og innrømmer samtidig at det å være sin egen sjef kan by på noen utfordringer:
– Det er vanskelig å stole på sine egne ideer og være den som tar alle avgjørelsene på egen hånd. Jeg tror man får skjerpet seg veldig ved å ha et slikt prosjekt, slår hun fast.
Hun håper også at fremtiden bringer med seg flere bokillustrasjonsjobber:
– De jeg har gjort så langt har vært veldig givende og gøy. Jeg liker å jobbe med større ting som krever at man går litt mer i dybden.
Aldri utlært
Kjersti Synneva er fortsatt i startgropen på sin yrkeskarriere, men er overbevist om at musikken og kunsten blir hennes levevei.
– Jeg tror ikke jeg kan gjøre annet! Av og til skulle jeg ønske at jeg var en person som hadde kjærlighet for et fag som er stabilt, gir god inntekt og som man kan føle seg ferdig med ved slutten av en arbeidsdag. Det er det verste og desidert beste med denne jobben; jeg kommer aldri til å føle at «nå kan jeg dette». Både med tanke på historieformidling og det tekniske rundt det, sier Kjersti Synneva og avslutter:
– Det stopper aldri opp, men bare gir og gir. Hele verden og alle menneskene i den er en utømmelig kilde til inspirasjon, og de historiene kommer jeg alltid til å ønske å fortelle.
