Bok: Da landet stengte ned – Koronavåren

 
Vi satt klistret til TV-skjermen og fulgte alt det Erna Solberg og Bent Høie sa. Vi følte på en uvirkelighet. Skolene og barnehagene stengte ned, vi sluttet å klemme. Ord som nasjonal dugnad ble en del av vokabularet. Butikkene ble ribba for dopapir og hermetikk. Slutt å hamstre! var oppfordringene. Husker du hva du tenkte og følte? Gjennom boka Koronavåren tar halvt selbygg Guro Kulset Merakerås og Randi Lillealtern oss med på en minnereise fra da Norge stengte ned.

– Fredag 13. mars drar jeg og ett av mine tre barn til Selbu for å være på småbruket Trøa i Kulsetgrenda, som er barndomshjemmet til faren min. Vi skal gå på ski og jeg tenker på Solveig på Kolstad som synes det er så koselig når det lyser fra vinduene hos oss, forteller Guro Kulset Merakerås som har skildret Selbuturen i boka. 

Denne helga varslet regjeringa at man ikke kunne være på hytta, man måtte holde seg hjemme.  

– Jeg har aldri tenkt på småbruket vårt som ei hytte, men det har jo vært en fritidseiendom etter at farfar døde, og jeg hadde plutselig ikke lov til å være der. Det var en helt uvirkelig følelse, og derfor spiller Selbu en viktig rolle i boka på de mest dramatiske dagene da landet stengte ned og både skrevne og uskrevne regler forandret seg fra dag til dag, forteller Guro. Hun er hovedforfatter av dokumentarboka og jobber som freelancejournalist i Trondheim.  

– Vi var glade og fornøyde på lørdag. Vi gikk på ski mot Bringen, og tenkte at dette er topp. Vi var, i likhet med hele befolkningen den gangen, helt uvitende om det som lå foran oss. 2020 har blitt et helt ekstremt år med så mye som har skjedd, fortsetter hun. 

Personlige betraktninger 

Når den første koronabølgen skylte over landet kom også angsten, bekymrede tanker desperasjon og en følelse av uvirkelighet. Landet stengte ned. Skoler og barnehager ble stengt, og både hjemmeskole og hjemmekontor ble en aktualitet. Nasjonal dugnad. I boka Koronavåren deler Guro Kulset Merakerås og medforfatter Randi Lillealtern egne tanker og følelser om koronavåren langs ei tidslinje med viktige nyhetshendelser. I tillegg følger de fem personer som de regelmessig har intervjuet fra mars til juni. Vi får derfor et innblikk i hva de tenkte der og da, og vi får hele utviklingsløpet i koronavåren. 

– Jeg synes at vi har dokumentert både en viktig og en ekstrem historie. Når jeg leser det selv så skjønner jeg hva vi var igjennom. Vi har dokumentert underveis, og da blir det et sant bilde. Vi viser det vi gjorde før vi ble etterpåkloke, vi skrev ned tankene før vi visste hva som skulle skje. Boka handler om hele samfunnsutviklingen og nyhetsbildet om hva skjedde når pandemien kom til Norge. Vi har valgt fem personer som har ulike yrker som vi snakket med først annenhver uke, så ukentlig, forteller Kulset Merakerås. 

Hvordan valgte dere de fem hovedpersonene? 

– Vi laget en liste over hvilke yrkesgrupper vi ville ha representert, blant annet en sykepleier og noen fra dagligvarebransjen og fant representanter for yrkene. Alle vi spurte sa ja med en gang, og jeg må innrømme at vi hadde litt flaks med valget av hovedpersoner. Vi starta prosjektet allerede i mars, og måtte ta raske avgjørelser i oppstarten, så vi kunne valgt dårlige kilder. Men det viste seg at de var kjempefine, og også hadde spesielle situasjoner i privatlivet. Ei hadde ei mor med alzheimer som hun ikke fikk møte når sykehjemmet ble stengt, ei var singel og permittert fra jobb og gikk inn i en slags depresjon. Vi møter alenemammaen som ble sittende inne sammen med barna, kafeeieren og bestefaren som ikke fikk klemme barnebarna. Historiene til hovedpersonene våre inneholder så mange perspektiv at alle kan finne noe de kjenner igjen, tror jeg. Helt i starten var det videointervju fra hjemmekontor. Før vi avslutta rakk vi å møte alle på ordentlig. Det spesielle her er at vi har fulgt de samme menneskene over lengre tid. Vi har avdekket mange tanker og følelser, forteller Guro. 

Vi visste ikke 

Forfatterne er synlige i boka, og de har på denne måten også kunne vise egne erfaringer. 

– Men boka handler ikke om meg. Jeg bruker eksempler om meg selv for å vise noe av det som har blitt flaut i ettertid, som for eksempel det at jeg var på hytta den helga hytteforbudet kom. Det er bedre å henge ut meg selv enn andre. Men vi visste heller ikke bedre på dette tidspunktet, og vi er bare vanlige mennesker som har prøvd å forstå situasjonen, sier forfatteren. 

Hun viser et eksempel med selbubunaden som hun skulle få sydd seg i vår.  

– Dattera mi skulle egentlig konfirmeres i vår. Hun skulle arve trønderbunaden min, og May Ingunn Kulset fra nabogården har sydd selbubunad til meg. I mars skulle jeg på siste runde med prøving, men vi fant ut at vi måtte utsette det et par uker, vi ville liksom vente på at det verste av pandemien gikk over. Dette forteller jeg også om i boka, og det viser vel litt om hvor feil vi tok i en del av det vi tenkte i vår. Konfirmasjonen ble utsatt til september, og da var også bunaden både prøvd og ferdigsydd. Jeg føler meg veldig fin i den og gleder meg til neste 17. mai, når jeg kan bruke den ute blant folk i Trondheim og vise at jeg er halvt selbygg, sier hun. 

Det starta i Selbu 

Guro Kulset Merakerås forteller at Selbu alltid har vært en stor del av identiteten hennes og at hun hadde en veldig nær tilknytning til farfaren sin.  

– Jeg har alltid beholdt tilknytningen til Selbu. Trøa, eller Granli som det offisielt heter, er et lite småbruk. For meg har plassen alltid vært det tryggeste stedet i verden. Hit kan jeg dra for å slappe av, og hvis alt går på tverke har jeg alltids Trøa. Siden jeg var her den første helga etter nedstenginga, kan man si at det var i Selbu jeg hadde mitt første møte med koronarestriksjonene. Og det får man altså lese om i boka.  

For Selbyggens innvidde… 

Nasjonale historier blir ofte skrevet fra Oslo. For Guro er det viktig å vise betraktningene til folk fra andre deler av landet. Hun har dokumentert unntakstilstanden fra sitt ståsted, og forfatteren røper at Selbu også dukker opp et annet sted i boka. 

– Der har jeg ikke spesifisert at det er i Selbu, men Selbyggens innvidde kan jo få vite det. I pinsa møtes storfamilien i Selbu og vi skal ha pinstirøk slik vi har gjort hele livet. I Trondheim tenner man ikke bål til pinsa, men det er viktig for oss, og de tolv ungene til mine søsken og meg er opplært i at det skal være pinstirøk slik som i Selbu. Broren og niesa mi kom opp fra Oslo, og grunnen til at jeg forteller om familietreffet i boka, er fordi jeg vil beskrive savnet etter å klemme dem du er glad i, forteller Guro. 

Og det er nettopp slike øyeblikkstankevitner vi får møte i boka. Det er spesielt og tankevekkende å lese den nå, for allerede har man glemt litt om hvordan det var. Men det er også en bok for fremtiden. 

– Det har vært et veldig spennende dokumentasjonsarbeid, og allerede har mange bibliotek kjøpt den inn. Boka er dokumentasjon fra da vi sto i det, med de tankene vi hadde da, avslutter Guro Kulset Merakerås, og røper at medforfatter Randi Lillealtern kommer til å slippe en podcast om hovedpersonene i boka i romjula.