80 år siden kampene ved Garberg bru

I dagene fra 29. april til 4. mai 1940 raste kampene ved Garberg bru i Innbygda. Selve hovedslaget var 4. mai og resulterte i at de norske troppene som hadde kjempet heroisk i flere dager sammen med svenske frivillige mot den tyske krigsmakta, måtte trekke seg tilbake i retning Tydalen og senere til Sverige.

Selvekampene ved Garberg bru, der blant annet selbyggen Henry Sørensen falt, erdokumentert og omskrevet ved flere anledninger etter krigen, blant annet i OddRyggs utmerkede bok «Kampene ved Garberg bru», og av krønikeren og historiefortellerenHans Olav Løkken, i en svært omfattende og veldokumentert artikkel med tittelen«Slaget om Garberg bro».

Derforvil vi ikke her fortelle selve historien om kampene i Innbygda. Og selv om detfortsatt lever flere tidsvitner som kan fortelle om egne opplevelser, skal videnne gangen slippe til en som ikke var født i 1940, men som barn overhørte devoksnes spennende og skremmende fortellinger om det som skjedde.

Siråsen – midt i skuddlinjen

PerMagne Siraas ble født på loftet på småbruket Siråsen i 1942, og etter som «smågryter også hadde ører» den gangen, ble han som barn fascinert av fortellingenesom de voksne kunne fortelle fra krigsvåren 1940. Siråsen lå slik til at plassenble helt sentral mens kamphandlingene pågikk, den lå midt i skuddlinjen. og detvar nifse og spennende historier som pjokken på småbruket oppfattet i åreneetter krigen.

-Imine tidligste minner fra etterkrigstiden husker jeg godt at de voksne kunnesitte og fortelle hendelser fra krigen, ikke bare om kampene ved Garberg bru,men også fra motstandsarbeid og kurervirksomhet, og om utmagrede fanger påflukt mot Sverige. Dette var uhyre spennende saker for en guttunge, oghistoriene brente seg fast. Som unger og halvvoksne kunne vi skremme hverandremed disse historiene, spesielt når vi var i området ved Øybergkammen, og noenplutselig kunne si at de så en tysker oppe i skogen. Kanskje noen gikk igjen,mente vi, og derfor var Øybergkammen en skummel plass til langt inn i tenårene,forteller Per Magne.

De siste kampene i Sør-Norge

Vivelger her å bringe et kort resymè fra dagene da tyskerne også inntok Innbygdai Selbu, en blodig, men fascinerende historie om vanlige menneskers møte medverdens sterkeste krigsmakt. Vi skal også huske at kampene ved Garberg bru representerteden siste norske, militære motstandskampen i Sør-Norge, sammen med kampene påHegra festning.

30.april: Denne kvelden oppdaget Haldor Siraas, PerMagnes far, skinnet i tyske stålhjelmer inne på berget. Siråsen ble da beleiret,og like etter var hele gårdsplassen full av tyskere. Herfra hadde de godoversikt sørover mot Øybergkammen og Moheim, så stedet var nok ikke tilfeldigvalgt.

1.mai: Denne dagen var trolig tyskerne opptatt medrekognosering og forberedelser til angrepet neste dag.

2.mai: (Kristi himmelfartsdag) skjedde de førstetrefningene med den norsk/svenske styrken ved Moheim.

3.mai: Denne dagen ble det knapt løsnet skudd.

4.mai: Dette var dagen da de største og heftigstekampene utspant seg. I halvfiretida om natta braka det løs, mye hardere enntidligere. Både haubitsere, granater og bombekastere ble benyttet, og i tilleggogså automatvåpen. Og fra nå var ikke tyskerne villige til å spare sivile mål.Gården Uglan Østre ble skutt i brann, trolig fra en bombekaster bak fjøset påSiråsen.

Kulene suste inn i veggene

-PåSiraasen stod enda de gamle husene, og da trefningene tok til, og kulene susteinn i veggene fra den norsk/svenske styrken ved Moheim, rømte gårdsfolket ned iet lite kjellerrom. Tyskerne hadde gravd skyttergraver på gårdsplassen, ogdisse ble fylt med høy og halm fra låven. Derfra fikk nok soldatene goddekning. Ellers er det blitt meg fortalt at den store jerngryta til bestemorble brukt som dekning mot ildgivningen fra Moheim, forteller Per Magne.

12 personer i et trangt kjellerrom

Mennede i kjelleren befant det seg etter hvert 12 personer som holdt ut der tildet hele var over. Det var Per Magnes foreldre, Olga (25) og Haldor (29), somda var forlovet. Der var også hans oldefar, Haldor, på 80 år, besteforeldreneMali (52) og Peder H (54), og ungdommene Bjarne (14), Marie (19) og PederMargido (16). I tillegg var også bror til Peder H, John, kona hans, Gurine, ogderes barn, kommet fra Stjørdal etter som de som mange andre stjørdalinger troddeat flyplassen på Værnes ville bli bombet.

I den trange kjelleren fungerte ei sinkbøtte for avtrede for de 12, noe som det i ettertid ble holdt mye moro med. I fjøset hadde familien på Siråsen et par kyr som måtte melkes og fores, og Per Magne forteller at Olga og Marie sprang over tunet mellom kulebygene for å ta seg av fjøsstellet.

Mange tyskere ønsket ikke krig

-Menher må jeg legge til at ingen hadde noe å utsette på de tyske soldatenesoppførsel. For de var nok mennesker, de også, og de aller fleste ønsket nok slettikke krigen. En gang kom et tysk fly i lav høyde over Siråsen, og mamma og Marieropte i redsel og pekte opp i lufta da de trodde at flyet ville angripe. Mensoldatene tok straks fram et stort tysk flagg med hakekors og bredte utovermarka, og dermed så soldatene i flyet at det var av deres egne. En annenepisode som gårdsfolket på Siråsen aldri glemte, var en ung, tysk soldat somsatt på uthustrappa og strigråt under de heftigste trefningene. Han ønsket nokingen krig. Ellers fortalte pappa at et tysk fly kom inn i lav høyde hvoretterdet fulgte full mitraljøseild. Da hørtes det rop og skrik fra Øybergkammen.Trolig ble det her rettet ild mot egne styrker i stedet for mot de norske troppeneved Moheim, kan Per Magne berette.

Rødfarget snø – ogimponerende optikk

PerMagnes onkel, Peder Margido, var 16 år i 1940, og han kunne blant annetfortelle at da han og noen kompiser dro i Øybergkammen etter at det hele varover, var det ikke bart enda, så mye av snøen var rødfarget. En del utstyr låogså igjen etter tyskerne.

PappaHaldor var mektig imponert over okkupantenes optiske utstyr. Han fikk tilbud aven soldat om å se i en kikkert som var satt opp på et stativ og pekte motgården Tørum. Og da kunne Haldor Siraas til sin store overraskelse se Anton Tørumklart og tydelig der han satt ved bordet inne i stua.

-Isørveggen og verandaen på Siråsen kunne en etter kampene se en mengde kulehulli gammelstua. Det var jo også strengt forbudt å oppbevare våpen underokkupasjonen, men bestefar Peder H hadde gjemt «krageren» oppe i ei gran likeinnenfor gårdsbruket.  Da dette våpenetsenere skulle hentes, viste det seg at et prosjektil hadde gått gjennom ogkløvd skjeftet, et prosjektil som ganske sikkert var blitt avfyrt ved Moheim,forteller Per Magne.

Nårdet gjelder hvor mange tyske soldater som falt i kampene ved Garberg bru, vilikke Per Magne spekulere i dette, da ingen i dag vet det eksakte antallet.

Krigens angst og redsel

Dettevar altså noen erindringer som brente seg fast i hukommelsen til en liten guttsom hørte historiene da han bare var fire, fem eller seks år gammel. Det er joslett ikke de mest makabre og dramatiske fortellingene fra en krig som tok livetav millioner på millioner av mennesker. Men det er samtidig ei fortelling omden angst og redsel som krigen førte med seg blant alle vanlige mennesker. Dethar krigen alltid gjort.  Det gjør krigenogså i dag.